Sannheten om helvete

DET er tydelig at den lære som ligger til grunn for troen på straff etter døden, er den som går ut på at mennesket egentlig ikke dør når det kjødelige legeme dør, men at noe — som ofte blir kalt sjelen — lever videre etter at kroppen er død. Som vi så i den forrige artikkelen, skriver denne oppfatningen seg fra de gamle sumerere og babylonere i Mesopotamia. Senere ble den antatt av grekerne. De greske filosofer, deriblant Platon, finpusset teorien. Deres foredlede, dualistiske tro på «kropp og sjel» ble en del av den frafalne jødiske tro.

Når antok de som bekjente seg til kristendommen, troen på et slikt liv etter døden? Det var så visst ikke på den tiden da Jesus og apostlene levde. Det franske leksikonet Encyclopædia Universalis sier: «[Det apokryfiske skriftet] Peters åpenbaring (andre århundre etter Kristus) var det første kristne verk som beskrev synderes straff og pinsler i helvete.»

Det viser seg faktisk at det blant de første kirkefedre var stor uenighet om helvete. Justinus martyr, Clemens Alexandrinus, Tertullianus og Cyprianus var for et brennende helvete. Origenes prøvde å gi helvete en annen vri, som gjaldt soning av synd, og hevdet at syndere i helvete med tiden ville bli frelst. Han ble i større eller mindre grad fulgt av Gregor fra Nazianz og Gregor fra Nyssa. Men Augustinus gjorde slutt på slike milde oppfatninger av helvete. Professor J. N. D. Kelly ved Oxford universitet skrev i sin bok Early Christian Doctrines: «I det femte århundre var den strenge læresetning som går ut på at syndere ikke vil få noen ny sjanse etter dette livet, og at den ilden som vil fortære dem, aldri vil slokkes, blitt mest fremtredende overalt.»

Når det gjelder skjærsilden, sier boken Orpheus—A General History of Religions: «St. Augustinus hadde ment at det var en mellomtilstand, en prøvetid, mellom den framtidige lykksalighet og fortapelsen, en tid hvor sjelen ble renset i ild. Dette er den orfiske [hedensk gresk] og vergilianske [hedensk romersk] lære om skjærsilden; det sies ikke et ord om det i evangeliene. . . . Læren om skjærsilden . . . ble utformet i det sjette århundre og ble erklært som et av kirkens dogmer av kirkemøtet i Firenze (1439).» New Catholic Encyclopedia innrømmer: «Den katolske læren om skjærsilden [er] basert på tradisjonen, ikke på Den hellige skrift.» Når det gjelder limbus, innrømmer Romas kardinal Ratzinger at den «bare er en teologisk hypotese».

Ingen straff etter døden

Hva så med Bibelen? Sier den at sjelen lever videre etter døden og derfor kan straffes i et brennende helvete eller i skjærsilden? New Catholic Encyclopedia sier: «Forestillingen om at sjelen lever videre etter døden, kan ikke lett skjelnes i Bibelen. . . . Sjelen i GT [Det gamle testamente] betyr ikke en del av mennesket, men hele mennesket — mennesket som en levende person. I NT [Det nye testamente] betyr det likeledes menneskelivet: livet til en enkeltperson.»

Så den grunnleggende forutsetningen for straff etter døden faller helt bort. Bibelen sier: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, GN) Den sier også: «Syndens lønn er døden.» (Romerne 6: 23) Når Bibelen sier at onde mennesker som ikke angrer, til slutt kommer til «Gehenna» (som i mange bibeloversettelser feilaktig blir oversatt med «helvete»), «den evige ild» eller «ildsjøen», forklarer den derfor bare på en symbolsk måte at de lider en varig død, «den annen død». — Matteus 23: 33, Erik Gunnes’ oversettelse; 25: 41, 46; Åpenbaringen 20: 14; 21: 8;a jevnfør 2. Tessaloniker 1: 7—9, NW.

Dødsriket blir tømt i oppstandelsen

Finnes det så et brennende helvete? Ikke ifølge Bibelen. Det greske ordet «Gehenna» står for evig tilintetgjørelse, og det hebraiske og det greske ordet som blir gjengitt med «dødsriket», står for den døde menneskehets felles grav. Det er et hvilested, som de døde vil komme tilbake fra i oppstandelsen. (Forkynneren 9: 10; Apostlenes gjerninger 24: 15) Oscar Cullmann, som er professor ved det teologiske fakultet ved Basel universitet i Sveits og Sorbonne universitet i Paris, snakker om den ’radikale forskjellen mellom den kristne forventning om de dødes oppstandelse og den greske tro på sjelens udødelighet’. Han sier med rette: «Det faktum at kristendommen senere opprettet en forbindelse mellom de to oppfatningene . . . er i virkeligheten ikke en forbindelse i det hele tatt, men en oppgivelse av den ene [den bibelske læren om oppstandelsen] til fordel for den andre [den hedenske læren om menneskesjelens udødelighet].» — Uthevet av oss.

Jehovas vitner har ikke oppgitt sin tro på oppstandelsen til fordel for troen på sjelens udødelighet. De vil gjerne hjelpe deg til å få det samme gledelige håp som de har, og vise deg ut fra Bibelen at det virkelig ikke finnes et brennende helvete.

[Fotnote]