Rapport fra Rikets forkynnere

’En fin rapport fra fjerne land’

◻ PÅ DEN kalde øya Grønland traff noen forkynnere en ung nordmann som tok imot boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? Han viste imidlertid ikke så stor interesse. Neste gang de besøkte det avsidesliggende stedet hvor han bodde, fortalte han at han hadde lest boken mange ganger, og at han gjerne ville ha flere bøker. Han fikk da en del bøker og brosjyrer. Han ble lei seg da han hørte at forkynnerne ikke kunne komme tilbake før om et år, men han fikk adressen deres. Til forkynnernes store overraskelse banket han på hos dem en måned senere. Han fortalte at han hadde gått gjennom isen med snøscooteren sin på vei til båten, og deretter hadde det tatt ham seks timer med båt før han var framme der vitnene bodde. Han ville ha mer litteratur og ønsket å snakke om sannheten. Han var til stede på møtet samme kveld og planla å overvære et møte én gang i måneden. Han kom da kretstilsynsmannen besøkte menigheten, og ble svært oppmuntret. Han har meldt seg ut av kirken og forkynner nå det gode budskap der han bor. Når is om vinteren hindrer ham i å bruke båt for å komme på møtene, reiser han med helikopter, noe som koster ham 150 dollar hver gang.

Hvor mange av oss må gjøre seg så store anstrengelser for å gjøre fremskritt i tjenesten?

◻ På Madagaskar er det mange som reagerer positivt på det gode budskap. Selv om det bare er 3200 Rikets forkynnere på øya, var det 16 205 til stede på høytiden til minne om Jesu død. Brødrene gjør seg store anstrengelser for å nå alle på øya.

Av de 30 forkynnerne i Isaonjo menighet bestemte 17 seg for å forkynne i et distrikt som lå mange kilometer unna. De drog fra landsbyen klokken halv ett om natten. I to timer gikk de på smale stier i stupbratt terreng og gjennom gjørmete sumpområder. Klokken halv tre om natten nådde de regnskogen. Fordi det var mørkt i skogen, falt noen brødre utfor fjellskrenter. Noen snublet uti kulper i fordypninger i fjellet. I skogen var det blodigler, og det svermet med insekter som stakk dem. De fleste av søstrene ble utsatt for dette. Av og til gikk de i gjørme til knærne. Alle de 17 forkynnerne pådrog seg en eller annen skade, men klokken halv sju om morgenen var de endelig ute av skogen.

Felttjenesten begynte kvart på sju om morgenen. De fleste tok vennlig imot forkynnerne. En som ikke gjorde det til å begynne med, var hustruen til en protestantisk prest. Hun sa: «Jeg har min egen religion; det er nok for meg. Jeg vet alt om hva som står i Bibelen.» Så snart forkynneren tok opp bladet Vakttårnet, avslo kvinnen bestemt å ta imot det og sa: «Jeg har allerede så mye annet å lese.» Men så begynte hun å spørre: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra? Hvem har sendt dere?» Etter å ha svart vennlig på dette og fortalt ganske kort om alle strabasene de hadde vært igjennom for å komme til landsbyen, tok kvinnen imot Vakttårnet og sa: «Jeg skal kjøpe det. Hvem vet om det ikke er Gud som har sendt dere?»

Klokken halv to om ettermiddagen drog de fra distriktet, og turen hjem tok dem under fire timer fordi det enda var dagslys. De var slitne, men trygge, og ansiktene deres strålte av glede. De sa: «Det var en uforglemmelig dag for alle oss 17 fra Isaonjo menighet.»

Ja, Jehovas ånd tilskynder hans innviede tjenere til å forkynne det gode budskap om Riket «like til jordens ender», og mange reagerer positivt på de anstrengelser Jehovas vitner gjør seg. — Apostlenes gjerninger 1: 8.

[Bilde på side 31]

Umanak havn på Grønland