Jeg har vært vitne til vekst i det sørlige Afrika
Fortalt av Robert Albert McLuckie
FORKYNNELSEN av Riket har stor fremgang i Sør-Afrika. Den lille gruppen på omkring 100 som forkynte det gode budskap i Sør-Afrika i slutten av 1920-årene, har vokst til omkring 45 000. Og ytterligere 150 000 forkynner i andre land som avdelingskontoret i Sør-Afrika tidligere førte tilsyn med.
Jeg har hatt den glede å være vitne til den fantastiske vekst som har funnet sted i det sørlige Afrika i løpet av de siste 60 årene. La meg fortelle litt om denne økningen og om den andel som min familie og jeg har hatt i den.
En tragisk begynnelse
Den 22. juni 1927 døde min kjære kone, Edna, og jeg satt alene igjen med våre to barn, tre år gamle Lyall og to år gamle Donovan. Jeg var bare 26 år gammel. Jeg var overmannet av sorg over hennes død og følte meg forvirret. Hvor var hun nå? Jeg trodde ikke hun var i helvete, og jeg fant en viss trøst når jeg om natten drømte at hun var i himmelen.
I juli samme år kom lille Donovan med en folder som var adressert til noen andre, men som på en eller annen måte var blitt blandet sammen med vår post. Den inneholdt en tale av Joseph Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president. Jeg syntes innholdet var så interessant at jeg umiddelbart bestilte alle de publikasjonene som stod oppført på folderen. Jeg visste ikke da at det skulle komme til å forandre livet mitt.
Blant de brosjyrene jeg fikk, var en som het «Helvete — Hvad er det? Hvem er der? Kan de slippe ut?» Hvor glad var jeg ikke da jeg fikk denne brosjyren! Jeg lo av glede etter bare å ha lest to—tre sider.
Jeg var ivrig etter å fortelle andre om det jeg hadde lært, så jeg skrev til eller snakket med foreldrene mine og andre i familien. Det førte snart til at de fire brødrene mine, Jack, Percy, William og Sydney, fattet interesse og begynte å forkynne for andre. Flere år senere tok også min far og mor og de to søstrene mine, Connie og Grace, imot denne troen.
Jeg klarte ikke å oppspore andre bibelstudenter, som Jehovas vitner var kjent som den gangen, i den delen av Sør-Afrika hvor vi bodde. Jeg flyttet til Sør-Rhodesia, nå Zimbabwe, og arbeidet i omkring et år på en kvegfarm sammen med min bror Jack. Jeg leste Selskapet Vakttårnets litteratur, og det tok ikke lang tid før jeg følte et sterkt ønske om å begynne i heltidstjenesten.
Jeg hadde ennå ikke truffet noen medtroende, bortsett fra dem jeg selv hadde forkynt for. Jeg reiste derfor de 2300 kilometerne med tog til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Cape Town i Sør-Afrika. George Phillips, som ledet arbeidet i det sørlige Afrika, tok hjertelig imot meg. Den 10. januar 1930 ble jeg døpt.
Mine første år som pioner
Selv om jeg hadde snakket med flere hundre mennesker om Bibelen i de tre årene som var gått, hadde jeg ikke deltatt i tjenesten fra hus til hus. Ikke desto mindre ble jeg utnevnt som pioner. Man fikk ingen opplæring den gangen. Det var faktisk sjelden at to forkynnere gikk sammen fra hus til hus. Siden det var så få forkynnere, virket det ikke særlig effektivt å gjøre det.
Jeg var naturligvis opptatt av mine barns ve og vel. Lyall og Donovan ble tatt hånd om av besteforeldrene sine. Siden de hadde det bra, følte jeg på det tidspunkt at det var riktig av meg å bruke tid og krefter på å forkynne Rikets budskap for andre. Så derfor gjorde jeg det.
I løpet av de neste tre årene som pioner arbeidet jeg sammen med fem forskjellige pionerer, deriblant min bror Sydney. Mens han var opptatt i pionertjenesten, pådrog han seg tyfoidfeber og døde. Det var ikke lett å være pioner på den tiden. Vi brukte en varebil som var utstyrt med køyer som kunne slås opp på hver side inne i bilen. Vi kunne derfor sove, sitte, lage mat og spise inne i bilen.
Den største begivenheten i mine første år som pioner var da vi i 1931 antok navnet Jehovas vitner og fikk brosjyren Riket — verdens håp. Jeg husker klart og tydelig at tanken på å bruke det strålende navnet skremte meg, og jeg lurte på om jeg var verdig til å bruke det.
En annen hendelse jeg husker godt fra disse årene, var da jeg døpte min bror Jack og hans kone, Dorrell, i en elv i Sør-Rhodesia, Nuanetsi, hvor det vrimlet av krokodiller. Før selve dåpshandlingen kastet vi steiner ut i elven for å skremme vekk de krokodillene som eventuelt måtte ligge på lur. Senere, i 1950-årene, døpte jeg moren min i et badekar.
I andre land
I 1933 ble den femte pionerpartneren min, Robert Nisbet, og jeg tildelt et nytt distrikt — øyene Mauritius og Madagaskar utenfor sørøstkysten av Afrika. Det var ikke blitt forkynt her tidligere. Vi tilbrakte nesten fire måneder på disse to øyene, hvor vi sådde sannhetens sæd fra Bibelen. Det er en stor glede å se at det i dag er omkring 800 Rikets forkynnere på Mauritius og cirka 3000 på Madagaskar. Da vi kom tilbake til Sør-Afrika, skilte Robert og jeg lag. Senere var han en tid pioner sammen med min bror Sydney, og deretter tjente han som avdelingstilsynsmann på Mauritius.
Før vi drog tilbake til Sør-Afrika, reiste jeg hjem til far for å treffe Lyall og Donovan. Etter en stund kom det uunngåelige øyeblikket da vi måtte ta en tårevåt avskjed. Jeg drog for å møte avdelingstilsynsmannen, bror Phillips, for å få min nye tildeling. Det ble Nyasaland, nå Malawi. Det ble kjøpt en Chevrolet 1929-modell, som ble stilt til min disposisjon.
I 1934 la jeg derfor ut på den 1900 kilometer lange reisen, som for det meste gikk langs støvete veier, fra Johannesburg i Sør-Afrika til Zomba, hovedstaden i Nyasaland. Til slutt kom jeg fram til bestemmelsesstedet, hjemmet til Richard Kalinde, en afrikansk bror. Han ble min nære medarbeider og tolk under mitt opphold i Nyasaland. Med tiden leide jeg to rom i et gammelt, nedlagt hotell. Det ene rommet brukte jeg til lager og kontor, det andre til boligrom.
Grunnen til at jeg ble bedt om å reise til Nyasaland, var i første rekke for å bringe orden i de kaotiske tilstander som var et resultat av virksomheten til de såkalte Vakttårn-bevegelsene. Mange år tidligere hadde en afrikaner som kjente til skriftene til Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president, dannet disse bevegelsene, selv om han selv aldri ble et av Jehovas vitner. — Se 1976 Yearbook of Jehovah’s Witnesses, sidene 71—74.
Jeg besøkte de menighetene som brukte Selskapet Vakttårnets litteratur, og leste opp en resolusjon angående vårt nye navn, Jehovas vitner. Alle som var enig i resolusjonen, ble bedt om å rekke hånden i været. Selv om flertallet gjorde det, var det mange som ikke fullt ut forstod hva det egentlig innebar. Opp gjennom årene var det derfor noen som ikke gjorde åndelige fremskritt, men andre trakk seg fullstendig vekk fra ham de tidligere hadde sett på som sin leder, og ble Jehovas vitner.
Etter at jeg hadde vært omkring seks måneder i Nyasaland, drog jeg til Moçambique, hvor Rikets budskap ennå ikke var blitt forkynt. Der møtte jeg en ung offiser fra Portugal som Robert Nisbet og jeg tidligere hadde truffet om bord på båten på vei til Mauritius. Han spurte om jeg ville spise sammen med ham, og jeg fikk anledning til å snakke mer med ham.
Da jeg ved en annen anledning var i en landsby i den nordlige delen av Moçambique, stoppet en bil ved siden av meg. Det viste seg at det var guvernøren på stedet. Han spurte om det var noe han kunne hjelpe med, og inviterte meg hjem til seg. Han tok imot flere av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Selv om forkynnelsesarbeidet nå er forbudt i Moçambique og Nyasaland (Malawi), er det fint å tenke på at det er mange trofaste brødre og søstre i virksomhet der.
Privilegier på Betel
Da jeg kom tilbake til Nyasaland, fikk jeg litt av en overraskelse. Jeg ble innbudt til å komme til avdelingskontoret i Cape Town i Sør-Afrika for å arbeide der, og min yngre bror William overtok etter meg i Nyasaland. Jeg drog derfor de 3500 kilometerne i Chevrolet’en. På veien besøkte jeg Donovan og Lyall, som var blitt henholdsvis 11 og 12 år gamle. Det skulle gå et helt år før jeg så dem igjen.
Jeg skulle ha ansvaret for avdelingskontoret når bror Phillips, avdelingstilsynsmannen, var bortreist. Selv om jeg ikke hadde kommet regelmessig sammen med en bestemt menighet av Jehovas vitner siden jeg lærte sannheten å kjenne ni år tidligere, ble jeg i 1936 utnevnt til presiderende tilsynsmann i Cape Town menighet, som bestod av omkring 20 forkynnere.
Situasjonen forandrer seg
Jeg hadde ikke lyst til å si fra meg mine tjenesteprivilegier, men Lyall og Donovan stod på terskelen til tenårene, og jeg var bekymret for deres ve og vel, også den åndelige siden. En løsning på problemet var heldigvis ikke langt unna.
Den 6. juni 1936 presenterte bror Phillips meg for to av Jehovas vitner som nylig hadde kommet fra Australia, søster Seidel og hennes 18 år gamle datter, Carmen. Før året var omme, var Carmen og jeg gift. Jeg fikk meg et verdslig arbeid, og vi etablerte oss.
Jeg jobbet et år i Sør-Afrika før Carmen og jeg og vår lille sønn, Peter, flyttet til Sør-Rhodesia. Min bror Jack hadde spurt meg om jeg ville komme dit og samarbeide med ham i forbindelse med et gullgruveforetagende. Lyall og Donovan ble igjen hos Carmens mor, men da vi hadde kommet i orden, kom de etter.
Forfølgelse i krigsårene
I september 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og året etter ble vår bibelske litteratur forbudt. Vi bestemte oss for å prøve gyldigheten av loven ved å fortsette å levere litteratur. Det førte til at vi ble arrestert og dømt, og bøkene og biblene våre ble beslaglagt og brent.
En formiddag etter at vi hadde vært ute i felttjenesten, bad en politimann oss om å hente barna våre på politistasjonen. Vi avslo og sa at siden barna tydeligvis var arrestert, var det opp til politiet å ta seg av dem. Da vi samme ettermiddag kom hjem fra felttjenesten, var barna hjemme, og det var ikke en eneste politimann å se.
Ved en annen anledning, i 1941, ble Carmen dømt til tre måneders fengsel, til tross for at hun var gravid. Estrella ble imidlertid født før Carmen begynte å sone straffen. Carmen valgte å ta henne med i fengsel istedenfor å la henne være igjen hos meg. Slik gikk det til at Estrella fikk en afrikansk kvinne som hadde myrdet mannen sin, til barnepleierske. Da Carmen ble løslatt, var kvinnen så lei seg at hun gråt bittert. Estrella begynte forresten som pioner i 1956, da hun var 15 år gammel. Senere giftet hun seg med Jack Jones, og i mer enn 20 år har de tjent i Sør-Afrika. Nå arbeider de ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York.
Under den annen verdenskrig tilbrakte også jeg flere måneder i fengsel fordi jeg hadde tatt del i forkynnelsen. I januar 1942, mens jeg satt i fengsel, døde Joseph Rutherford. Jeg klarte ikke å la være å felle noen tårer den kvelden da jeg satt for meg selv i cellen. Jeg hadde anledning til å forkynne, og en søndag morgen, da alle de andre var ute i luftegården for å mosjonere, døpte jeg en annen innsatt som hadde reagert positivt på Rikets budskap.
Et nytt avdelingskontor
Etter at jeg var blitt løslatt, arbeidet jeg ved jernbanen i Bulawayo. I fengslet hadde Carmen lært å sy, og hun brukte det hun hadde lært, til å hjelpe til med å forsørge familien. Lyall kom tilbake fra Sør-Afrika, hvor hun hadde vært pioner, og hjalp også til med å dekke utgiftene. Det førte ganske snart til at vi hadde mer enn vi trengte, så vi satte oss ned og drøftet situasjonen og ble enig om at jeg skulle begynne i heltidstjenesten igjen.
Ettersom jeg reiste gratis med jernbanen, tok jeg i 1947 toget til Cape Town for å snakke med bror Phillips. Til min store overraskelse ble jeg bedt om å opprette et lager for Selskapet Vakttårnets litteratur i Bulawayo. Året etter kom Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets tredje president, på besøk til Bulawayo, og han ordnet det slik at dette lageret den 1. september 1948 ble avdelingskontor for Sør-Rhodesia, med Eric Cooke som avdelingstilsynsmann. I de neste 14 årene arbeidet jeg ved avdelingskontoret, selv om jeg bodde hjemme hos familien, som bare vokste og vokste. Jeg er virkelig takknemlig for at Carmen og de eldste barna våre hjalp til med å dekke familiens materielle behov. Det gjorde det mulig for meg å fortsette å arbeide ved avdelingskontoret.
En ny tildeling
I 1962 ønsket Carmen og jeg å reise til et sted hvor behovet var større. Vi solgte derfor huset vårt, tok med oss Lindsay og Jeremy, de to yngste barna våre — de fem andre var voksne og hadde flyttet hjemmefra — og drog til Seychellene.
Først kjørte vi med bil, for det meste langs støvete veier, de 2900 kilometerne til Mombasa i Kenya. Vi lot bilen stå igjen hos en bror og gikk om bord i en båt som skulle til Seychellene. En som var interessert i sannheten, presenterte oss for andre interesserte, og snart hadde vi møter så å si vegg i vegg med huset til biskopen. Vi holdt også møter på en øy i nærheten, i et privat båthus, som var omgitt av høye palmetrær, og hvor bølgene slo mot stranden.
Vår virksomhet ble snart kjent, og myndighetene gav ordre om at forkynnelsen skulle stanses, noe vi selvfølgelig ikke kunne etterkomme. (Apostlenes gjerninger 4: 19, 20) Vi ble derfor utvist, men før det skjedde, var fem personer blitt døpt. I løpet av de fem månedene vi var på Seychellene, ble Carmen gravid igjen. Da vi kom tilbake til Sør-Rhodesia, inviterte vår datter Pauline oss til å bo hos henne og hennes mann til vårt yngste barn, Andrew, var født.
Velsignelser og tilfredshet
Jeg er glad for at alle de åtte barna våre, Lyall og Donovan innbefattet, på et eller annet tidspunkt har vært pionerer. Fire av sønnene og svigersønnene våre er nå eldste, og to er menighetstjenere. I tillegg til dette gleder vi oss over at mange av våre barnebarn og oldebarn forkynner det gode budskap sammen med foreldrene sine i ikke mindre enn fire forskjellige land, og at titalls andre medlemmer av McLuckie-familien også tjener Jehova. Jeg er overbevist om at årsaken er at hele familien konsekvent har overvært møtene og regelmessig deltatt i forkynnelsesarbeidet.
Nå er jeg 89 år, og jeg er fremdeles eldste i menigheten i Pietermaritzburg i Sør-Afrika. Det gjør meg virkelig tilfreds å kunne se tilbake på over 60 år i Jehovas tjeneste. Spesielt er det en velsignelse å ha sett fem generasjoner i vår familie, deriblant mine foreldre, prise Jehova, hele universets store Gud.