Tjeneste for Jehova i gunstige tider og i vanskelige tider

Fortalt av Hal Bentley

I EN liten landsby i Nyasaland (nå Malawi) var det gjort forberedelser til et av Jehovas vitners kretsstevner. For siste gang sjekket kretstilsynsmannen og områdetilsynsmannen plattformen, som var laget av halm og bambusstokker, og gresshyttene, hvor stevnedeltagerne skulle overnatte. Plutselig var de omringet av en flokk mennesker som hadde holdt seg skjult i bushen like ved. De satte fyr på hyttene og plattformen og tvang de to brødrene i retning av de husene hvor de bodde.

Områdetilsynsmannens kone, Joyce Bentley, kom løpende for å se hva som foregikk. Også hun ble skubbet tilbake. Føreren i flokken ropte at mzungu (hvit mann) måtte forsvinne øyeblikkelig. Vi fikk ikke lov til å ta med oss våre personlige eiendeler. Etter at de hadde tvunget oss inn i Land-Roveren vår, stimlet de sammen rundt bilen — menn, kvinner og barn — og ropte «Pitani mzungu» (Forsvinn, hvite mann) og «Kwacha» (Frihet). Vi regnet med at de ville velte bilen, så vi bad en stille bønn til Jehova. Etter hvert var det en del som trakk seg tilbake, slik at vi kunne kjøre til den nærmeste politistasjonen, som lå i Mzimba, cirka 50 kilometer unna.

Senere vendte vi tilbake sammen med en politibetjent. På grunn av problemer andre steder var det kun én betjent som var tilgjengelig. Da vi kom til det stedet hvor vi var blitt angrepet, var det malawiske kongresspartiets flagg heist på utsiden av huset vårt, og bokstavene M.C.P. var risset på jordveggen. Etter at politibetjenten hadde snakket med noen representanter for lokalbefolkningen, lot de oss få lesse eiendelene våre på Land-Roveren.

Vi fant også kretstilsynsmannen, Rightwell Moses, og hans kone. Hun hadde flyktet inn i bushen under overfallet. Men Rightwell hadde de nesten druknet i en elv like ved. Maten til stevnet var blitt stjålet. Brødrene var blitt tvunget til å marsjere flere kilometer i én retning, mens søstrene og barna måtte marsjere i motsatt retning. Til slutt gikk pøbelflokken trett og forlot dem.

Denne episoden var én av mange som kulminerte med at arbeidet i Malawi ble forbudt. Forbudet gav støtet til en forfølgelse av Jehovas vitner som førte til drap, slag, voldtekt og fengsling.

Hvorfor var vi i Malawi?

Jeg ble født i Leeds i Yorkshire i England den 28. juni 1916 som den yngste i en fembarnsfamilie. Vi var ikke religiøse i vår familie og gikk ikke i kirken.

I løpet av perioden fram til utbruddet av den annen verdenskrig i 1939, mistet jeg begge foreldrene mine. I juni 1940, da jeg nettopp hadde fylt 24, var jeg i det militære, og i de neste fem årene tjenstgjorde jeg i forskjellige motoriserte enheter. Mange netter lå jeg i maskingeværstillinger ute ved nordøstkysten av England. Der hadde jeg god tid til å betrakte stjernehimmelen, og jeg tenkte ofte på Gud og undret på hvorfor Skaperen av denne ærefryktinngytende skjønnhet tillot at menneskene ble utsatt for så mye vold, blodsutgytelse og annen lidelse. Det var imidlertid først etter at jeg var blitt dimittert, at jeg fikk svar på de mange spørsmålene jeg lenge hadde grunnet på.

En kald vinterkveld det året banket det på døren. Da jeg åpnet, stod det en eldre mann utenfor som begynte å snakke om Bibelen. Det førte til at jeg tok imot tilbudet om et bibelstudium og ble døpt i april 1946. I 1949 sa jeg opp jobben og ble en av Jehovas vitners pionerforkynnere.

Deretter tjente jeg ved Betel i London i over tre år, og i 1953 ble jeg innbudt til den 23. klassen ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i staten New York for å bli opplært med tanke på å bli misjonær. Jeg fikk deretter i oppdrag å tjene i det som den gang het Nyasaland. Senere ble jeg sendt ut i områdetjenesten. I fem år reiste jeg som enslig ung mann på kryss og tvers i dette vakre landet. Jeg ble glad i menneskene der. De hadde godt humør og var gjestfrie, selv om de fleste ikke eide mer enn noen maisteiger, noen få høns og geiter eller griser. Det var også dyktige fiskere blant dem. Vi bodde under samme tak i beskjedne hus av leire og stokker, og vi samarbeidet i forkynnelsesarbeidet fra landsby til landsby. Jeg gledet meg også over å overvære friluftsstevner sammen med dem. Familiene satt samlet og lyttet oppmerksomt til talerne, selv når det høljregnet.

Hver gang jeg kom til en landsby, kom alle, unge som gamle, bort og hilste på meg og sa: «Moni, muli bwanji?» (God dag, hvordan har du det?) Selv når jeg gikk til fots mellom landsbyene, lot de jordhakkene hvile et øyeblikk og ropte en hilsen.

Hver menighet jeg tjente sammen med kretstilsynsmannen, bygde et hus til meg. Noen ganger var det et solid hus med halmtak, noe jeg satte stor pris på. Men jeg oppdaget at det kan ta litt tid før et nytt halmtak blir helt vanntett.

En gang bygde brødrene et hus til meg som var laget utelukkende av tykt elefantgress. Det hadde tre vegger, og Land-Roveren utgjorde den fjerde. Dette var i Shiredalen, der det er varmt hele året og moskitoene arbeider på skift, så å si, slik at en verken får fred dag eller natt. Uten moskitonett og -spray var det nesten umulig å arbeide.

En livsledsager slutter seg til meg

I 1960 fikk jeg selskap av Joyce Shaw, som jeg hadde giftet meg med. Hun hadde vært misjonær i Ecuador. Ja, etter at jeg i noen år hadde gledet meg over den gaven det er å være ugift, ble jeg velsignet med enda en gave — ekteskapet — som jeg fremdeles, etter 30 år, setter stor pris på. Joyce og jeg er blitt velsignet med mange spennende opplevelser sammen.

Ved en anledning bygde brødrene en bro over en elv ved hjelp av stokker og halm. Det gjorde de fordi de ønsket at jeg skulle vise Selskapets film «Den nye verdens samfunn i virksomhet» i en landsby på den andre siden av elven. Tilhengeren på Land-Roveren satte seg imidlertid fast i en stokk på broen. Brødrene koblet raskt tilhengeren fra, slik at jeg kunne kjøre over. Deretter fikk de tilhengeren løs og manøvrert den over. Vi hadde en vellykket filmfremvisning.

Det hendte at elvene var for brede til at vi kunne bygge broer. Da tok brødrene ut det vi hadde i Land-Roveren — en bærbar dynamo, en filmfremviser, noen filmer og en seng — og vadet over elven. Jeg ble båret på de sterke skuldrene til en av brødrene, og to søstre bar Joyce. Noen elver var for dype. De ble krysset på en provisorisk ferje som bestod av en plattform av planker som hvilte på åtte—ti store tønner. To ferjemenn trakk oss over ved hjelp av tau.

De malawiske brødrene var svært hjelpsomme og kjærlige, og de behandlet oss med dyp respekt. Et sted hadde noen truet med å brenne ned det huset vi bodde i, men brødrene satt oppe hele natten for å beskytte oss. Selv før 1967, da Jehovas vitners arbeid ble forbudt, oppstod det farlige situasjoner som den som ble beskrevet i begynnelsen av denne beretningen. Mange av de malawiske brødrene og søstrene var villig til å gi sitt liv for oss.

Ved en anledning forkynte jeg fra hus til hus sammen med en bror som hadde en stor kul i pannen. Han var blitt brutalt slått ned noen dager tidligere. Ved et hus avla han på en rolig måte et fint vitnesbyrd for beboeren. Etterpå sa broren: «Det var den mannen som slo meg ned!» Jeg husket Paulus’ ord: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, . . . men overvinn det onde med det gode!» — Romerne 12: 17—21.

Vi utvider tjenesten

Mens vi ennå var i Malawi, besøkte Joyce og jeg ofte nabolandet Moçambique. De spanskkunnskapene Joyce hadde fått da hun tjente i Ecuador, kom til nytte der, ettersom portugiserne kunne forstå henne. Etter hvert kunne vi begge føre en samtale på portugisisk. Det neste landet vi tjente i, var Zimbabwe, men vi fortsatte å besøke Moçambique. Den katolske kirke i Moçambique var i sterk opposisjon til forkynnelsesarbeidet og laget vanskeligheter. Men i de neste ti årene, mens vi var på leting etter sauelignende mennesker der, erfarte vi ofte Jehovas kjærlige omsorg og beskyttelse.

Under en av reisene til Moçambique besøkte vi en interessert kvinne som bodde nord for havnebyen Beira. Hennes søster i Portugal hadde skrevet til henne og fortalt om noe av det vidunderlige hun hadde lært ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Kvinnen hadde undersøkt i sin egen bibel og hadde til og med begynt å forkynne for naboene. Den eneste adressen vi hadde, var imidlertid navnet på den bensinstasjonen som mannen hennes arbeidet på.

Da vi gikk bort mot inngangen til verkstedet, spurte en mann oss om det var noe han kunne hjelpe med. Vi oppgav navnet på den interesserte kvinnen og spurte om det var mulig å få snakke med mannen hennes. Han pekte på en mekaniker som holdt på å arbeide på en bil, og trakk seg raskt unna. Vi presenterte oss for mekanikeren og sa at vi gjerne ville hilse på hans kone. Han virket svært nervøs. Da han viste oss veien til hjemmet sitt, forklarte han at den mannen vi først hadde snakket med, nå var på vei til den lokale sjefen for P.I.D.E. (sikkerhetspolitiet) for å rapportere at vi var kommet. Vi hadde gått i en felle! Han fortalte også at hans kone en tid hadde vært i politiets søkelys fordi hun forkynte, og at politiet hadde fått kjennskap til brevet som fortalte at vi skulle komme og besøke henne. De hadde beslaglagt bibelen hennes, men hun hadde på forhånd klokelig gjemt unna en annen bibel. De hadde til og med fått den katolske biskopen til å forsøke å overtale henne til å slutte å forkynne om Jehova og Riket.

Da vi møtte den interesserte kvinnen, ble hun helt overveldet og omfavnet Joyce. Hun tryglet mannen om å få lov til å innby oss til å bli hos dem, men han avslo og drog tilbake til arbeidet. Vi prøvde å gjøre det beste ut av det korte besøket; vi oppmuntret henne ved hjelp av Bibelen og roste henne for det faste standpunkt hun hadde tatt. For å unngå å skape enda flere problemer for henne brøt vi opp, men vi lovte å komme igjen når situasjonen var blitt mindre vanskelig. Da vi forlot huset, og da vi senere fylte bensin på bensinstasjonen, var det tydelig at vi ble iakttatt, men vi ble ikke arrestert. Vi kjørte så til Beira og besøkte den lille menigheten der før vi returnerte til Zimbabwe. Noen måneder senere kom vi tilbake. Da kunne vi glede oss over å nyte et måltid mat sammen med den interesserte kvinnen og mannen og datteren hennes. Senere, under et besøk i Portugal, ble denne kvinnen døpt, og hun er blitt en ivrig forkynner av Riket.

Vi reiste ofte lenger nord til steder som Quelimane, Nampula og Nacala, en liten havneby. I Nacala var vi ofte på besøk hos familien Soares. Soares hadde først hørt om sannheten i Portugal. Men da han immigrerte til Moçambique, ledet brødrene i Lourenço Marques (nå Maputo), hovedstaden i Moçambique, et bibelstudium med ham og hans familie. Familien Soares satte stor pris på at vi var villig til å reise hundrevis av kilometer for å besøke en isolert familie. De gjorde fine fremskritt. Senere flyttet de til Sør-Afrika, der datteren, Manuela, nå tjener på Betel hvor hun oversetter litteratur til portugisisk.

Vi besøkte menigheten i Lourenço Marques mange ganger. Det innebar en reise fra Blantyre på over 1100 kilometer på dårlige veier. To ganger fikk vi alvorlige problemer med bilen og måtte taues til Salisbury (nå Harare). Det var en stor glede å se hvordan den lille gruppen i Lourenço Marques vokste og ble en fin menighet trass i at arbeidet var forbudt. Med jevne mellomrom ble det holdt små kretsstevner, men de måtte holdes i bushen, slik at det så ut som om brødrene bare var på en større utflukt. Ved flere anledninger ble det arrangert stevner i Nelspruit i Sør-Afrika, like ved grensen til Moçambique. Dette hjalp brødrene i Maputo til å verdsette Jehovas organisasjon og til å vokse i åndelig henseende.

Menigheten i Beira ble også sterk etter hvert. På grunn av politiske omveltninger i Moçambique er brødrene derfra blitt spredt og er nå i Portugal, Sør-Afrika, Canada, Brasil, De forente stater og andre land. Det er Jehova som fortjener takk for denne økningen, for det var han som «gav vekst». (1. Korinter 3: 6, 7) Ja, i ti år hadde vi det privilegium å hjelpe brødrene i Moçambique under det portugisiske regimet. Når vi ser tilbake på hvordan Jehova gjorde det mulig for oss å utføre dette arbeidet, blir vi fylt av undring.

En gang vi var i Nampula i nord, ble vi arrestert av et medlem av sikkerhetspolitiet. Vi ble fratatt det vi hadde av bibler og annen litteratur, og deretter fikk vi høre at vi var uønsket i Moçambique. Med Jehovas hjelp foretok vi likevel mange reiser inn i landet etter den tid. Hver gang vi kom til grensen, bad vi Jehova om hjelp og ledelse, slik at vi kunne gjøre hans vilje og gi den nødvendige oppmuntring og undervisning til brødrene i landet.

I 1979 ble vi overført til Botswana. Landområdet her er like stort som halve Sør-Afrika, men ettersom Kalahariørkenen utgjør et svært område, har landet likevel mindre enn én million innbyggere. I Botswana har vi hatt anledning til å hjelpe til med byggingen av en Rikets sal og et misjonærhjem i hovedstaden Gaborone. Et annet privilegium har vært å hjelpe portugisisktalende flyktninger fra Angola og studere Bibelen med dem.

Vi fikk også anledning til å hjelpe et par ungdommer fra Zimbabwe. På grunn av en spesiell avtale fikk Jehovas vitner der tillatelse til å undervise ut fra Bibelen på enkelte skoler. Dette førte til at disse ungdommene ble interessert. Da de senere flyttet til Botswana, tok vi kontakt med dem, og de bad om å få et bibelstudium. Ettersom foreldrene mislikte at de studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, måtte studiet ledes i misjonærhjemmet. De to ungdommene gjorde fine fremskritt og ble døpt som Jehovas vitner.

Når jeg ser tilbake på 41 år i heltidstjenesten i åtte land, føler jeg en dyp takknemlighet overfor Jehova for de mange velsignelser jeg er blitt til del. Problemene har vært mange, men gledene som Joyce og jeg har erfart ved å hjelpe mange til å ta et fast standpunkt for Riket og se deres fine fremgang trass i mange vanskeligheter og hard motstand, har vært langt flere. Vi har ’forkynt ordet i gunstige tider og i vanskelige tider’. Ja, heltidstjenesten gir rike opplevelser og store velsignelser, og vi anbefaler den varmt til alle som kan finne anledning til å ta den opp. — 2. Timoteus 4: 2, NW.

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

ANGOLA

ZAMBIA

MALAWI

Mzimba

Blantyre

MOZAMBIQUE

Nacala

Beira

Maputo

ZIMBABWE

Harare

NAMIBIA

BOTSWANA

Gaborone

SØR-AFRIKA

INDIAHAVET

600 km

[Bilde på sidene 24 og 25]

Når elvene var for dype, trakk to ferjemenn oss over ved hjelp av tau

[Bilde av Hal og Joyce Bentley på side 23]