Det bringer lykke å stole på Jehova

Fortalt av Jack Halliday Nathan

Du har kanskje hørt uttrykket: «Å være født med en sølvskje i munnen.» Det var nesten bokstavelig talt tilfellet med meg da jeg ble født i 1897.

DET året feiret dronning Victoria sitt diamantjubileum. Hun hadde regjert i 60 år. De som ble født det året i England, fikk en sølvskje i gave. Det var det britiske imperiets storhetstid. Britene drog nytte av den industrielle revolusjon i hjemlandet og av den lønnsomme handelen med blomstrende kolonier i utlandet.

Bestefar var jøde. Far studerte hebraisk og ble godt kjent i de hebraiske skrifter. Men bestemor var datter av en anglikansk biskop, og på grunn av hennes påvirkning tok far imot Jesus Kristus som Messias. Mine foreldre lot seg påvirke av Charles Taze Russells skrifter, så vi trodde aldri på treenighetslæren eller læren om et brennende helvete.

På den tiden da jeg vokste opp, var hesten det viktigste transportmidlet i England. Det var ikke mange såkalte hesteløse vogner eller automobiler. Jeg var svært glad i hester, og i 1913 ble jeg med i hestetransportavdelingen i mobiliseringshæren. Da den første verdenskrig brøt ut, ble jeg overført til den vanlige hæren og sendt til den greske frontlinjen, hvor jeg pådrog meg malaria. Senere ble jeg sendt til Frankrike, til vestfronten, som maskingeværskytter før jeg til slutt i 1917 ble tatt til fange av tyskerne.

Jeg drar til India og finner meningen med livet

Da krigen var slutt i 1918, var det vanskelig å få arbeid i England, så jeg lot meg verve i hæren og drog til India for å slutte meg til de troppene som var stasjonert der etter krigen. I mai 1920 blusset malariaen opp igjen, og jeg ble sendt opp i høyden for å komme til krefter. Der leste jeg alle de bøker jeg kom over, også Bibelen. Da jeg leste Bibelen, ble jeg svært interessert i Herrens gjenkomst.

Noen måneder senere startet jeg en bibelstudiegruppe i Kanpur. Jeg håpet å lære mer om Herrens gjenkomst. Det var der jeg møtte Fredrick James, en tidligere britisk soldat som nå var blitt en ivrig bibelstudent. Han forklarte meg at Jesus hadde vært usynlig nærværende siden 1914. Det var det beste budskap jeg noensinne hadde hørt. Min første innskytelse var å slutte i hæren. Blodsutgytelsene og nedslaktingen under den første verdenskrig virket frastøtende på meg. Jeg ville bli en fredelig misjonær og forkynne det gode budskap om Kristi nærvær.

Men hæren ville ikke gi slipp på meg. De sendte meg isteden til den vestlige delen av India, nå Pakistan. Mens jeg oppholdt meg der, leste jeg Studier i Skriften av Charles Taze Russell og ble mer overbevist enn noen gang om at jeg burde reagere positivt på forkynnelseskallet. Jeg fikk mareritt som gjorde meg deprimert. I ren desperasjon skrev jeg til bror James, som inviterte meg hjem til seg i Kanpur. Jeg kom dit samme dag som minnet om Herrens død skulle feires. Den dagen fikk stor betydning for mitt liv. Jeg bestemte meg både for å forbli enslig og for å gjøre heltidstjenesten til mitt mål.

Tilbake til England

I slutten av 1921 ble jeg sendt tilbake til England, og om våren 1922 ble jeg dimittert fra hæren. Om sommeren det året kom J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president, til England, og sammen med foreldrene mine drog jeg for å høre foredraget han holdt i Royal Albert Hall i London. Dette fikk meg til å søke om å få tjene på Betel, som Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer kalles, men jeg ble på en vennlig måte bedt om å arbeide som kolportør (heltidsforkynner) først. Jeg sa derfor opp jobben min og fikk tildelt et distrikt i Sør-England. Fullstendig uten erfaring, med tre—fire kroner i lommen og tillit til Jehova begynte jeg min løpebane som heltidstjener. I mars 1924 ble jeg spurt om jeg ville komme og arbeide på Betel.

Året etter ble jeg imidlertid bedt om å forlate Betel. Jeg var knust. Jeg følte at jeg ble straffet for noe jeg ikke kunne noe for. I løpet av denne korte tiden hadde jeg begynt å betrakte tjenesten på Betel som min livsgjerning. Men jeg la saken fram for Jehova i bønn og stolte på at hans vilje ville skje. Det førte til at jeg lykkelig kunne fortsette i mitt tildelte distrikt som pioner. I mai 1926 ble jeg spurt om jeg ville komme tilbake til Betel, og de neste 11 årene arbeidet jeg der.

Da bror Rutherford besøkte England igjen i 1936, spurte han meg om jeg ville dra til Canada for å ta del i Rikets arbeid der. Men på grunn av en misforståelse kom jeg i skade for å røpe noen konfidensielle opplysninger. Det likte ikke bror Rutherford. Jeg kan fremdeles huske hvert ord han sa: «Jack, jeg stoler ikke på deg. Riv i stykker billettene!» For en knusende opplevelse! Men det var sårt tiltrengt tukt, og i de neste åtte måneder tjente jeg som pioner sammen med en annen bror. Dette tjenesteprivilegiet hjalp meg gjennom fortvilelsen, og jeg lærte av den tukt jeg fikk.

Utvidet tjeneste i Canada

Da bror Rutherford besøkte England igjen omkring et år senere, nevnte han nok en gang Canada. Jeg stilte meg villig til disposisjon og tok med glede imot det oppdrag jeg ble tildelt der. Etter at jeg hadde arbeidet noen måneder på Betel i Canada, fikk jeg i oppdrag å reise som Selskapets representant i provinsen Ontario i sørvest. De fleste menighetene var små og hadde stort behov for oppmuntring. Til tross for de fysiske strabasene som skyldtes værforholdene og utrygge reisemåter, var dette en svært lykkelig tid.

Jeg glemmer aldri den varme og den verdsettelse av åndelige ting som kjennetegnet en liten indiansk menighet i nærheten av Brantford. Det var om vinteren. Snøen lå dyp, og det var vanskelig å komme fram med bilen, en T-Ford. Ingen regnet med at jeg kom, så da jeg kom fram, hadde brødrene gått ut i skogen for å hogge ved. Jeg drog av sted for å finne dem. Jeg vasset i snø til livet. Da jeg omsider fant dem, ble de overrasket, men glade for å se meg. De avbrøt straks arbeidet, drog hjem og kalte sammen til møte samme kveld.

I Beamsville, som ligger like i nærheten, kjempet trofaste brødre i flere måneder sammen med meg mot noen valgte eldste og noen frafalne. For et privilegium det var å se hvordan Jehovas ånd var i virksomhet for å ordne opp i situasjonen! Menighetene i disse første årene ble rikt velsignet fordi de stolte på Jehova og var lojale overfor hans organisasjon. Mange barn fra disse menighetene vokste opp og ble pionerer, misjonærer eller reisende tilsynsmenn, eller de begynte å arbeide på Betel. Jeg glemmer aldri den glede det var å bo hos lojale kristne familier som oppdrog slike flotte unge mennesker. Disse familiene ble min familie, og deres barn ble mine barn.

Virksomheten blir forbudt

Krigshysteriet i 1940-årene førte til at Jehovas vitners arbeid ble forbudt. Det kom som et sjokk på oss! Myndighetene oppfordret oss gjennom radioen til å levere litteraturen vår, menighetenes opptegnelser og nøklene til Rikets sal til politiet. Jeg forstod alvoret i situasjonen og drog rundt til menighetene og bad dem gjemme litteraturen og opptegnelsene. Jeg oppfordret brødrene til å møtes i private hjem og til å forandre møtested hver uke. Med tiden kunne menighetene igjen ta del i forkynnelsen fra hus til hus så lenge de bare brukte Bibelen. Det skulle vise seg å være godt for oss, siden vi alle lærte Bibelen bedre å kjenne.

Senere samme år fikk vi tilsendt en stor forsyning av brosjyren End of Nazism fra De forente stater. Det krevde stor oppfinnsomhet å få denne forbudte brosjyren inn i Canada. Noen brødre tok opp soldater som haiket, og lot dem sitte oppå kartongene. Disse soldatene hjalp oss derfor uten å vite det med å få den forbudte brosjyren inn i landet. Så, mellom klokken tre og seks en morgen i november, ble hele landet oversvømt av vitner som stakk et eksemplar av brosjyren under entrédøren til de fleste hjem i Canada.

I løpet av de årene da arbeidet var forbudt, fortsatte jeg i pionertjenesten i Britisk Columbia, Canadas vestligste provins. Før arbeidet ble forbudt, brukte brødrene båt når de besøkte landsbyene i isolerte innlandsstrøk fra Vancouver til Alaska. Da forbudet trådte i kraft, var det mye litteratur igjen om bord i båten, så vitnene satte litteraturen igjen hos velvillige mennesker før de kom til havnen hvor båten skulle tas i forvaring. Senere drog jeg ut med en fiskebåt for å finne ut hvor litteraturen var satt igjen, og så, under laksefisket, ordnet jeg det slik at brødrene kunne hente den hos disse velvillige menneskene. Skjult i lasterommet i fiskebåtene ble litteraturen fraktet til Vancouver, hvor den kunne distribueres videre.

Mot slutten av 1943 fikk vi høre at forbudet mot Jehovas vitner var opphevet. Det gjaldt imidlertid ikke Selskapet Vakttårnet. Vi fortsatte derfor som før og brukte bare Bibelen i tjenesten fra hus til hus. Men nå kunne vi åpent vise at vi var Jehovas vitner. Da forbudet trådte i kraft, var vi 6700 vitner; da forbudet ble opphevet, var vi 11 000!

Livet som reisende tilsynsmann

Som reisende representant for Selskapet Vakttårnet reiste jeg utallige mil i løpet av de neste årene. Arbeidet bestod i å samarbeide med menighetene og oppmuntre dem. Om vinteren ble jeg med brødrene i et helt spesielt kjøretøy, en caboose — en innelukket slede med vedovn og pipe og som ble trukket av hester. Vi drog ofte ut før daggry med opptil seks personer om bord og slet oss fram 30—40 kilometer i dyp snø mens vi avla besøk på gårdene langs veien. Kusken måtte være på vakt siden snøfonner kunne velte sleden, så både passasjerer og brennende rester fra vedovnen ble slengt ut hulter til bulter.

I 1947 ble jeg utnevnt til å føre tilsyn med landets første område, som omfattet hele landet. Jeg hadde oppgaver på kretsstevnene omtrent hver eneste uke. Stevnene ble holdt i ishaller, på fotballstadioner og veddeløpsbaner, i fagforeningslokaler og samfunnshus. Det var mye som måtte vies oppmerksomhet før disse stevnene kunne arrangeres og programmet kunne begynne. I 1950 ble Frank Franske utnevnt som den andre områdetilsynsmannen i Canada, og senere ble fem andre utnevnt til områdetilsynsmenn.

Opp gjennom årene har jeg reist med småfly, fiskebåter, store snøbiler, motorsleder med propell og mer konvensjonelle framkomstmidler som tog, buss og bil. Fra tid til annen fløy vi over toppene i de majestetiske Rocky Mountains for så å stupe ned i de dype dalene for å besøke isolerte grupper av brødre.

Jeg har reist på kryss og tvers over hele Canada mange ganger. Jeg har bodd på gårder uten noen som helst moderne bekvemmeligheter og i tømmerkoier hvor det har vært så kaldt at vi om morgenen kunne se vår egen ånde. Men vissheten om at jeg var opptatt i Jehovas arbeid og oppmuntret hans folk, gjorde at jeg følte en sterk tilfredshet.

Flere tjenesteprivilegier

I de siste 33 årene har jeg hatt det privilegium å tilhøre Betel-familien i Canada, og jeg har også vært foredragsholder på stevner i Afrika, Australia, New Zealand, Det fjerne østen og flere steder i Europa, blant annet England. I Australia møtte jeg datteren til bror James, den broren som hadde vært til så stor oppmuntring for meg i India. Bror James ble aldri misjonær, men han gav en god åndelig arv videre til sin familie.

I dag er jeg omgitt av hundrevis av unge menn og kvinner på Betel i Canada. Den måten de bruker sin ungdoms styrke på i tjenesten for Jehova, er både oppmuntrende og stimulerende. Jeg ser dårlig, men disse unge menn og kvinner leser for meg. Jeg er dårlig til bens, men de tar meg med ut i felttjenesten. Noen spør meg hvordan jeg takler de helseproblemer som kommer med alderdommen. Én ting er at jeg studerer Guds Ord hver dag. Det gjør at mitt sinn og hjerte er opptatt av åndelige ting.

Det har virkelig vært et privilegium å kunne vandre og samtale med min himmelske Far, Jehova, i de 69 årene som har gått siden jeg innviet mitt liv til ham. Av disse årene har jeg vært 67 år i heltidstjenesten. Jehova har alltid vært en kjærlig Gud som viser medfølelse og tilgir menneskelige svakheter, og som gir kraft og styrke til alle som stoler på ham. Jeg håper at jeg vil bevare min ulastelighet og lojalitet overfor Jehova og hans organisasjon til siste slutt, og setter min lit til løftet om at jeg med tiden vil bli forent med min kjære Herre, Jesus Kristus, og med mange av mine trofaste brødre og søstre i himmelsk herlighet. — Salme 84: 13.

[Bilde på side 12]

Vi benyttet terrenggående motorsleder med propell som gjorde 80 kilometer i timen

[Bilde på side 13]

Om vinteren ble en innelukket slede som ble trukket av hester, brukt i forkynnelsesarbeidet på prærien i Canada