Jehova har styrket meg

Fortalt av Ekumba Okoka

JEG ble født i en «kristen» familie i et sentralafrikansk land, og jeg vokste opp med kjærlighet til Gud. Far var en ivrig lekpredikant, og jeg var ofte med når han drog rundt for å undervise i kirker eller holdt bønnemøter i private hjem. Lekpredikantene la merke til at jeg så ut til å nære hengivenhet for Gud, så de bad meg ofte om å gi presten en hjelpende hånd under messen. De sa til meg at jeg sannsynligvis en dag ville komme til å studere til prest.

Om kvelden var jeg imidlertid leder for et sang- og danseband som het Matumba-Ngomo. Jeg deltok i alle slags umoralske handlinger sammen med de unge mennene og kvinnene i distriktet. Men jeg så likevel fram til å ha bare én kone og til slutt komme til himmelen for å leve sammen med «helgenene». Jeg så ingen grunn til å gjøre noe med det livet jeg levde, for ifølge den katolske tro ble alle syndene jeg gjorde, tilgitt hver lørdag når jeg skriftet.

Vanskelighetene tårner seg opp

I 1969, da jeg studerte ved en videregående skole, fikk jeg plutselig leddsmerter. Jeg ante ikke hva som var årsaken, og i de påfølgende månedene forverret situasjonen seg. Til tross for at foreldrene mine var kjent som ivrige katolikker, bestemte de seg for å ta meg med til forskjellige fetisjister. Fetisjistene sa at noen hadde nedkalt en forbannelse over meg, men at jeg ville bli helbredet takket være deres bønner og medisiner. Ikke desto mindre begynte jeg å halte, og i 1970 kunne jeg nesten ikke gå, selv med stokk. Da trodde jeg at jeg snart ikke ville kunne gå mer.

I februar 1972 bestemte far seg endelig for å ta meg med til et sykehus i Wembo Nyama. Jeg ble så lenge på sykehuset at personalet kalte meg for «eieren». Det hendte at pasienter kom til sykehuset og ble utskrevet når de var friske, for siden å bli innlagt igjen med et annet problem, mens jeg var der hele tiden. Far måtte dra hjem for å være med på rishøsten, men jeg var nå gift og hadde to barn, og selv om min kjære kone bare var 21 år gammel, tok hun seg av meg. Hun fant seg også en jobb, slik at hun kunne forsørge oss.

Ikke desto mindre gjorde hele situasjonen meg deprimert. Jeg var nå 24 år gammel, og mens jeg stadig ble verre av sykdommen, klarte vennene mine seg bra. Mange av dem hadde fast arbeid. Det virket på meg som om det ville være best for alle parter om jeg begikk selvmord. Jeg gav derfor bort det jeg eide, til barna mine og brødrene mine, uten å si hva jeg hadde tenkt å gjøre. Det eneste jeg beholdt, var yndlingsskjorten min. Den ville jeg gjerne ha på meg når jeg ble gravlagt.

Begynnelsen til et nytt liv

Så ble et av Jehovas vitner plassert i sengen ved siden av min. Selv om han var blind på det ene øyet og det var fare for at han også ville miste synet på det andre, begynte han straks å forkynne for meg ut fra Bibelen om Jehova og Riket. Etter noen dager ble han utskrevet, men han sørget for at jeg fikk besøk av noen av hans venner som var Jehovas vitner, og som hadde besøkt ham på sykehuset. Etter at vi hadde hatt flere drøftelser, måtte de også dra, men den ene av dem fortsatte å studere med meg pr. brev. Han gav meg også flere hjelpemidler til studium av Bibelen som jeg leste med stor glede.

På den måten fikk jeg åndelig føde, og min nedtrykthet ble gradvis erstattet med glede. Det virket som om kirken hadde gitt meg «syre» å drikke, men nå fikk jeg livets vann, som jeg fritt kunne drikke av. Jeg takket Jehova inderlig fordi han hadde frigjort meg fra overtroiske oppfatninger, for eksempel treenighetslæren, læren om en udødelig sjel og fedredyrkelse.

Nå ville jeg gjerne bli utskrevet. Jeg hørte at to familier som forkynte på heltid, skulle bli sendt til Wembo Nyama, så jeg bestemte meg for å bli til de hadde kommet. Så glad jeg ble da de kom og besøkte meg på sykehuset! Nå kunne jeg studere med en forkynner ansikt til ansikt og ikke bare pr. brev.

Etter noen dager spurte jeg om de hadde møter i Rikets sal, slik jeg hadde lest i bladene. De fortalte at de holdt alle møtene i en liten hytte som tilhørte en av dem. De sa også at de med glede ville hente meg med sykkel. Jeg trosset smertene i ryggraden og leddene og gledet meg over å kunne være til stede på alle møtene. I april 1974 oppfylte jeg kravene til udøpte forkynnere og begynte å levere inn en felttjenesterapport hver måned.

Tre måneder senere symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Jeg forkynte for sykehuspersonalet og pasientene og for protestantiske misjonærer som besøkte sykehuset. Jeg forkynte også for familien min, selv om jeg møtte sterk motstand. Jeg forkynte mens jeg lå til sengs eller kjørte rundt i en rullestol som jeg fikk låne av sykehuset til jeg kunne kjøpe en selv.

Utholdenhet brakte velsignelser

Trass i motstand fra familien fortsatte jeg å vandre på Jehovas vei, og jeg ble rikt velsignet. Min kone tok standpunkt for sannheten og ble døpt i 1975. Vi bestemte oss for å bosette oss i Katako-Kombe, hvor det allerede var opprettet en menighet. Foreldrene mine var bekymret for oss fordi noen hadde fortalt dem at alle Jehovas vitner kom til å bli drept i 1975. Da vi ikke ville slutte å omgås våre medtroende, sendte ikke foreldrene våre mat til oss lenger, og vi led stor nød materielt sett. Jeg kan huske at den lille sønnen vår ved en anledning kollapset av sult etter at vi hadde vært uten mat i en og en halv dag. Men så fikk vi fisk og mel av våre kristne brødre. Senere fikk vi igjen hjelp av foreldrene mine, men brødrene fortsatte å hjelpe oss materielt.

I februar 1975 fikk jeg lammelser i høyre arm, som etter hvert begynte å bli helt vissen. Men jeg bevarte troen og var fast bestemt på å fortsette å tjene Jehova med glede. Jeg er glad for å kunne si at jeg senere fikk krefter i armen igjen. Jeg kan fremdeles bevege den, noe som gjør at jeg klarer å åpne Bibelen og bruke Selskapets publikasjoner.

Problemer med myndighetene

I 1977 la den lokale kommissæren fram anklager mot meg for kommissariatet i området, som akkurat hadde arrestert en spesialpioner som tilhørte en av menighetene i nærheten. En dag kom en soldat for å hente meg. Jeg bad sammen med familien og oppmuntret menigheten før jeg ble med ham. Takket være Jehovas ånd klarte jeg å svare frimodig på anklagene, og etter en lang drøftelse med sivile og militære myndigheter ble både jeg og spesialpioneren løslatt.

Noen måneder senere ble jeg stevnet for retten av en annen kommissær. Med Jehovas hjelp klarte jeg igjen frimodig å forsvare det gode budskap. Jeg hadde en lang samtale med denne kommissæren, og det endte med at han lot meg gå, det vil si han hjalp meg ut av kontoret ved selv å skyve rullestolen jeg satt i. Så sa han lavt til meg: «Kom hjem til meg i kveld.» Etter at jeg hadde vært hos ham flere ganger, begynte jeg å studere Bibelen med ham. Til slutt hadde jeg sju bibelstudier med forskjellige myndighetspersoner. De fleste kom på menighetsmøtene.

En spesiell tjeneste

Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg, selv om jeg var syk, til å holde mitt løfte om å tjene ham av hele min styrke. Før jeg søkte om å få være hjelpepioner, ville jeg først se om jeg klarte å oppfylle kravene til hjelpepionerer. Jehova hjalp meg slik at jeg klarte det, og jeg søkte om å få være hjelpepioner fra juni til oktober. Så godkjente Selskapet Vakttårnet min søknad om å bli alminnelig pioner, og jeg begynte i denne tjenesten i november 1976. I september 1977 ble min glede fullkommen da jeg fikk i oppdrag å tjene som spesialpioner i menigheten i Katako-Kombe.

Hvordan klarte jeg alt dette? Jeg drog rundt i distriktet i rullestol med god hjelp av min kjære kone og brødrene i menigheten. Noen ganger drog jeg ut på egen hånd på krykker. Det hendte at jeg falt. Siden jeg ikke klarte å komme meg opp ved egen hjelp, måtte jeg bare bli liggende til en forbipasserende hjalp meg opp og gav meg krykkene mine. Jeg tenkte hele tiden på den besluttsomhet Jesu apostler og disipler viste. (Apostlenes gjerninger 14: 21, 22; Hebreerne 10: 35—39) Hver gang jeg falt, bad jeg til Jehova om at jeg ikke måtte miste motet, men at han måtte gi meg styrke til å fortsette å tjene ham. Jeg glemte aldri det fantastiske løftet som er nedskrevet i Jesajas profeti, om at ’den lamme skal springe som hjorten’. — Jesaja 35: 6.

Det å øke tjenesten hjalp meg til å overvinne mine fysiske handikap. I 1978 hadde jeg det privilegium å være til stede ved Rikets tjenesteskole i Lubumbashi. For å komme dit måtte jeg reise i alt 200 mil med lastebil, båt og tog. Jehova gav meg virkelig stor styrke, slik at jeg klarte turen. (Jesaja 12: 2; 40: 29) Nå kan jeg til og med gå opptil 100 meter uten krykker, selv om det byr på store vanskeligheter. Jeg er overbevist om at Jehova hørte den bønnen jeg bad i 1973 om at han måtte gi meg styrke til å tjene ham med besluttsomhet.

Ny tildeling

Etter at jeg hadde vært sju år i menigheten i Katako-Kombe, fikk jeg i 1984 i oppdrag å tjene sammen med menigheten i Lodja-Centre. Året etter opprettet vi et menighetsbokstudium 12 kilometer unna, og like etter enda et ytterligere 30 kilometer unna. Den siste bokstudiegruppen ble snart organisert som en isolert gruppe, og i 1988 ble denne gruppen en menighet. Det er i denne menigheten jeg nå tjener som eldste.

Jeg har hatt svært godt av å være pioner, både åndelig og fysisk. Når jeg gikk ut i felttjenesten på krykker var det mulig for meg å gjøre de øvelsene legene anbefalte. Jeg er mye sterkere nå enn da jeg begynte i pionertjenesten, og jeg ønsker å fortsette i dette arbeidet helt til slutt. Jeg gleder meg til å oppleve at Jehova vil la meg «springe som hjorten» når den tiden kommer da jeg ikke lenger vil måtte utholde de sterke smertene som skyldes sykdommen.

Jeg takker vår himmelske Far av hele mitt hjerte for den styrke og det mot han har gitt meg, og for at han har hjulpet meg til å fortsette i heltidstjenesten. Nå er jeg 36 år gammel. Jeg har vært pioner i 11 år og håper å kunne fortsette, uansett hva framtiden måtte bringe. Jeg er fast bestemt på å bruke mine krefter til å ære og prise vår store Gud, Jehova.