Jeg fant stor trøst som enke
Fortalt av Lily Arthur
En ung forkynner, et av Jehovas vitner, foretok husbesøk i et område i Ootacamund i India. I samsvar med det som er skikk og bruk, åpnet ikke kvinnene døren for en slik fremmed person. Etter noen timer ble han trett og noe mismodig og bestemte seg for å dra hjem. Men da han snudde for å gå, følte han at han måtte avlegge et besøk til. Tenk over det som skjedde, slik det blir beskrevet av den kvinnen som åpnet døren for ham.
MED min to måneder gamle datter i armene mine og min 22 måneder gamle sønn ved siden av meg åpnet jeg raskt døren og så en fremmed stå der. Natten i forveien hadde jeg vært svært ulykkelig. For å søke trøst hadde jeg bedt: «Himmelske Far, vær så snill å gi meg trøst gjennom ditt Ord.» Til min forbauselse sa nå den fremmede: «Jeg kommer til deg med et budskap som gir trøst og håp ut fra Guds Ord.» Jeg følte at han måtte være en profet som var utsendt av Gud. Men hva var det som hadde fått meg til å be om hjelp?
Jeg får kjennskap til Bibelens sannheter
Jeg ble født i 1922 i landsbyen Gudalur i det vakre høylandsområdet Nilgiri Hills i det sørlige India. Min mor døde da jeg var tre år gammel. Far, som var protestantisk prest, giftet seg senere på nytt. Så snart mine brødre og søstre og jeg kunne snakke, lærte far oss å be. Far satt hver dag ved skrivebordet og leste i Bibelen, og allerede da jeg var fire år, satt jeg samtidig på gulvet og leste i min egen bibel.
Da jeg ble voksen, ble jeg lærer. Og så, da jeg ble 21 år, arrangerte far mitt ekteskap. Min mann og jeg ble velsignet med en sønn, Sunder, og senere med en datter, Rathna. Omkring den tiden da Rathna ble født, ble imidlertid mannen min meget syk, og like etter døde han. I en alder av 24 år var jeg plutselig blitt enke med ansvaret for to små barn.
Etter at dette hadde skjedd, bad jeg Gud inntrengende om å gi meg trøst ut fra sitt Ord, og det var dagen etter at forkynneren fra Jehovas vitner kom til min dør. Jeg bad ham inn og tok imot boken «Gud er sanndru». Da jeg den samme kvelden leste den, fikk jeg stadig se navnet Jehova, som var helt fremmed for meg. Senere kom forkynneren tilbake og viste meg ut fra Bibelen at dette er Guds navn.
Jeg fikk også snart kjennskap til at slike ting som treenighetslæren og læren om et brennende helvete ikke har støtte i Bibelen. Jeg fikk trøst og håp da jeg fikk kjennskap til at jorden under Guds rikes styre skal bli et paradis, og at våre kjære som er døde, skal komme tilbake i oppstandelsen. Men det viktigste var at jeg begynte å bli kjent med og elske den sanne Gud, Jehova, som hørte min bønn og kom meg til hjelp.
Jeg deler min nye kunnskap med andre
Jeg begynte å undres over hvordan jeg hadde kunnet unngå å lese disse versene i Bibelen hvor Guds navn forekom. Og hvorfor hadde jeg ikke mens jeg selv leste i Bibelen, kunnet se det klare håp den gir om evig liv på en paradisisk jord? Jeg underviste på en skole som ble drevet av protestantiske misjonærer, og jeg viste derfor skolens bestyrer disse versene i Bibelen. (2. Mosebok 3: 14, 15; se fotnoten til vers 14; 6: 3, NW; Salme 37: 29; 83: 19, NW; Jesaja 11: 6—9; Åpenbaringen 21: 3, 4) Jeg nevnte at vi på en eller annen måte måtte ha oversett dem, men til min overraskelse syntes hun ikke å bli glad for det jeg sa.
Jeg skrev så til skoledirektøren, som befant seg i en annen by, og siterte disse bibelversene. Jeg bad om å få en samtale med henne. Hun svarte at hennes far, en velkjent prest fra England, ville drøfte saken med meg. Skoledirektørens bror var en fremtredende biskop.
Jeg forberedte meg med hensyn til alle punktene og skriftstedene og tok boken «Gud er sanndru» og barna med meg til den andre byen. Fylt av begeistring redegjorde jeg for hvem Jehova er, for at det ikke er noen treenighet, og for andre ting som jeg hadde lært. De hørte på meg en stund, men sa ikke et eneste ord. Så sa presten fra England: «Jeg skal be for deg.» Han bad så over meg og sendte meg bort.
Forkynnelse på gaten
En dag oppfordret forkynneren fra Jehovas vitner meg til å forkynne på gaten med bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg sa til ham at det var noe jeg aldri kunne gjøre. I India er det nemlig slik at folk vil tro det verste om en kvinne som stiller seg opp på gaten eller går fra hus til hus. Det ville skade kvinnens og til og med hennes families gode navn og rykte. Ettersom jeg elsket min far høyt og hadde stor respekt for ham, ønsket jeg ikke å bringe skam over ham.
Men forkynneren viste meg et vers i Bibelen som lyder: «Min sønn, vær vis og gjør mitt hjerte glad, så jeg kan svare ham som bringer skam over meg.» (Ordspråkene 27: 11, King James Version) Han sa: «Du gleder Jehovas hjerte ved offentlig å vise at du er for ham og hans rike.» Ettersom jeg mer enn noe annet ønsket å glede Jehovas hjerte, tok jeg bladvesken og gikk sammen med ham ut for å forkynne på gaten. Selv nå kan jeg ikke fatte hvordan jeg klarte det. Dette var i 1946, om lag fire måneder etter at jeg fikk besøk den første gangen.
Oppmuntret til å overvinne frykt
I 1947 sa jeg ja til en lærerstilling i utkanten av Madras, på østkysten av India, og jeg flyttet dit sammen med barna. En liten gruppe på omkring åtte Jehovas vitner kom regelmessig sammen til møter i byen. For å kunne overvære disse møtene måtte vi reise over 25 kilometer. I India reiste kvinner vanligvis ikke alene. De var avhengig av at mennene tok dem med. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle stige på bussen, hvordan jeg skulle be om billett, hvordan jeg skulle stige av bussen, og så videre. Jeg følte at jeg burde tjene Jehova, men hvordan? Jeg bad derfor: «Jehova Gud, jeg kan ikke leve uten å tjene deg. Men det er helt umulig for meg som indisk kvinne å gå fra hus til hus.»
Jeg håpet at Jehova ville la meg dø for å befri meg for denne kampen. Jeg bestemte meg imidlertid for å lese noe fra Bibelen. Tilfeldigvis slo jeg opp i Jeremias bok der hvor det står: «Si ikke at du er ung! Alle jeg sender deg til, skal du gå til, og alt jeg befaler deg, skal du tale. Vær ikke redd for dem, for jeg vil være med deg og berge deg.» — Jeremia 1: 7, 8.
Jeg følte at Jehova faktisk talte til meg. Jeg fattet derfor mot og gikk straks bort til symaskinen og sydde en veske til å ha bladene i. Etter å ha bedt en oppriktig bønn gikk jeg alene fra hus til hus, leverte all litteraturen jeg hadde, og opprettet til og med et bibelstudium den dagen. Jeg bestemte meg for å la Jehova få førsteplassen i mitt liv, og jeg stolte helt og fullt på ham. Det offentlige forkynnelsesarbeidet ble et regelmessig foretagende i mitt liv trass i de hånsordene jeg fikk høre. Selv om min virksomhet møtte motstand, gjorde den et dypt inntrykk på noen.
Et eksempel på det var da min datter og jeg gikk fra hus til hus i Madras mange år senere. En hinduisk høyesterettsdommer, som tok feil av alderen min, sa: «Jeg kjente til disse bladene før du ble født! For 30 år siden pleide en kvinne å stå regelmessig på Mount Road og tilby dem.» Han ville ha et abonnement.
I et annet hus bad en hinduisk brahman, en pensjonert embetsmann, oss inn og sa: «For mange, mange år siden pleide en kvinne å tilby Vakttårnet på Mount Road. Jeg vil av hensyn til henne ta imot alt det du har å tilby meg.» Jeg måtte smile, for jeg visste jeg var den kvinnen de begge omtalte.
Styrket og velsignet
Det var i oktober 1947 jeg symboliserte min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Jeg var den gang det eneste tamiltalende, kvinnelige vitne i hele staten. Men nå er det flere hundre tamilske kvinner som er trofaste, aktive Jehovas vitner der.
Etter at jeg var blitt døpt, møtte jeg stor motstand. Min bror skrev: «Du har gått ut over alt det som sømmer seg.» Jeg møtte også motstand på den skolen hvor jeg arbeidet, og i nabolaget. Men jeg holdt meg enda mer nær til Jehova ved stadig å be inderlige bønner. Hvis jeg våknet midt på natten, tente jeg straks parafinlampen for å studere.
Etter hvert som jeg selv ble styrket, var jeg i bedre stand til å trøste og hjelpe andre. En eldre hindukvinne som jeg studerte med, tok et fast standpunkt for tilbedelsen av Jehova. Da hun døde, sa en annen kvinne som tilhørte samme husstand: «Det som gjorde oss meget glad, var den lojalitet hun viste den Gud som hun valgte å tilbe, helt til hun døde.»
En annen kvinne som jeg studerte med, smilte aldri. Hennes ansikt gjenspeilte alltid engstelse og tungsinn. Men etter at jeg hadde undervist henne om Jehova, oppmuntret jeg henne til å be til ham, ettersom han kjenner våre vanskeligheter og bryr seg om oss. Uken etter strålte hennes ansikt. Det var første gang jeg noensinne hadde sett henne smile. «Jeg har bedt til Jehova,» forklarte hun, «og jeg har fred i sinn og hjerte.» Hun innviet sitt liv til Jehova og er fortsatt trofast trass i mange vanskeligheter.
Et likevektig syn på ansvar
Ettersom jeg hadde to små barn å dra omsorg for, mente jeg at det var lite trolig at jeg ville få oppfylt mitt ønske om å tjene Jehova på heltid som pioner. Men så åpnet det seg en ny mulighet til å utføre tjeneste da det ble behov for noen som kunne oversette bibelsk litteratur til tamil. Med Jehovas hjelp kunne jeg ta hånd om denne oppgaven og samtidig ha et verdslig arbeid som lærer, dra omsorg for barna, gjøre husarbeidet, overvære alle møtene og ta del i felttjenesten. Da barna ble eldre, ble jeg til slutt spesialpioner — et privilegium som jeg har kunnet glede meg over å ha i de siste 33 årene.
Helt fra Sunder og Rathna var små, forsøkte jeg å hjelpe dem til å framelske kjærlighet til Jehova og et ønske om alltid å sette hans interesser på førsteplassen under alle forhold av sitt liv. De visste at den første de skulle tale til når de våknet, var Jehova, og at han var den siste de skulle vende seg til før de falt i søvn. Og de visste at de ikke måtte la være å forberede seg til kristne møter og felttjenesten, selv om de hadde hjemmelekser. Jeg oppmuntret dem til å gjøre sitt beste i sitt skolearbeid, men jeg krevde aldri at de skulle ha de beste karakterer, for jeg var redd for at de skulle la det bli det viktigste i livet for dem.
Etter at de ble døpt, brukte de skoleferiene til å tjene som pionerer. Jeg oppmuntret Rathna til å være modig, ikke fryktsom og sjenert, slik jeg hadde vært. Etter at hun hadde gjort seg ferdig med den videregående skole og lært seg et yrke, begynte hun i pionergjerningen, og hun ble senere spesialpioner. Med tiden giftet hun seg med en reisende tilsynsmann, Richard Gabriel, som nå tjener som koordinator ved avdelingskontoret for Selskapet Vakttårnet i India. De og deres datter, Abigail, utfører heltidstjeneste ved det indiske avdelingskontoret, og deres lille sønn, Andrew, er en forkynner av det gode budskap.
Da Sunder var 18 år gammel, gjorde han meg meget bedrøvet. Han sluttet å komme sammen med Jehovas vitner. De årene som fulgte, var noen smertefulle år for meg. Jeg bad stadig Jehova inntrengende om at han måtte tilgi alle de feil jeg måtte ha begått i forbindelse med oppdragelsen av Sunder, og om å la ham komme til fornuft, slik at han kunne komme tilbake. Men med tiden mistet jeg alt håp. Så en dag, 13 år senere, kom han og sa til meg: «Mor, vær ikke bekymret. Jeg skal klare det.»
Like etter gjorde Sunder seg spesielle anstrengelser for å bli moden i åndelig henseende. Han gjorde så store fremskritt at han ble betrodd den oppgaven å føre tilsyn med en menighet av Jehovas vitner. Senere sa han opp sin godt betalte stilling for å bli pioner. Nå tjener han og hans hustru, Esther, sammen i denne gjerningen i Bangalore i den sørlige delen av India.
Trøst gjennom hele livet
Jeg takker ofte Jehova for at han har latt meg utholde smerter og vanskeligheter i årenes løp. Uten slike erfaringer ville jeg ikke ha hatt det storslåtte privilegium i så stor utstrekning å smake Jehovas godhet, hans miskunn og hans mange uttrykk for inderlig omsorg og kjærlighet. (Jakob 5: 11) Det er oppmuntrende å lese i Bibelen om Jehovas omsorg og interesse for «farløse og enker». (5. Mosebok 24: 19—21) Men det er ikke noe sammenlignet med den trøst og glede som det gir virkelig å få erfare hans omsorg og interesse.
Jeg har lært å stole fullt og fast på Jehova og ikke sette lit til mitt vett, men tenke på ham hvor jeg enn ferdes. (Salme 43: 5; Ordspråkene 3: 5, 6) Som ung enke bad jeg til Gud for å få trøst fra hans Ord. Nå, 68 år gammel, kan jeg virkelig si at ved å lære Bibelen å kjenne og følge dens veiledning har jeg funnet en trøst som ikke kjenner noen grenser.
[Bilde på side 26]
Lily Arthur sammen med medlemmer av sin familie