Hvorfor har det tatt så lang tid å få avgjort stridsspørsmålet?

FOR omkring 6000 år siden fantes det ikke noe stridsspørsmål om Guds overherredømme. Da Gud hadde fullført sitt vidunderlige skaperverk, sies det at han «så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt». (1. Mosebok 1: 31) Så begynte en lang periode da han «hvilte». Det er naturligvis ikke slik å forstå at han var fysisk trett. Nei, han hvilte i den forstand at han hadde avsluttet sine skapergjerninger på jorden i tillit til at hans gode hensikt med disse gjerningene ville bli fullstendig oppfylt. — 1. Mosebok 2: 1—3; Jesaja 55: 11.

Hva gikk denne hensikt ut på? Jehova plasserte det første menneskepar på et sted som ble kalt Edens hage. Den første oppgaven de fikk, var å ta seg av sitt paradisiske hjem, deriblant det varierte dyrelivet. De skulle også sette barn til verden og oppdra dem. Og etter hvert som familien vokste, skulle de utvide paradiset til å omfatte hele jorden i lydighet mot Guds påbud om å ’legge jorden under seg’. Slik ville jorden til slutt bli et vidunderlig hjem, fylt med lykkelige, forente familier som tjente sin himmelske Far. Dette var Guds opprinnelige hensikt. — 1. Mosebok 1: 27, 28; 2: 8, 15, 20—22.

Ville Adam og Eva få være med på dette helt til denne storslagne hensikt var oppfylt? Det avhang av om de fortsatte å handle i samsvar med den ved å adlyde sin Skaper. De skulle ikke adlyde blindt og uten å tenke. De hadde fått en fri vilje, for Gud ville at de skulle tjene ham av et takknemlig hjerte. Som en synlig påminnelse om hans rettmessige overherredømme satte han dem på en enkel prøve. De kunne spise av alt i hagen bortsett fra én ting. Det fantes et frukttre som Gud hadde sagt følgende om: «Den dagen du spiser av det, skal du dø.» — 1. Mosebok 2: 16, 17.

Disse ordene forteller oss at Adam og Eva ikke ble skapt for at de med tiden skulle bli gamle og dø. De ville bare dø hvis de ikke rettet seg etter dette enkle påbudet. Hvis Adam og Eva hadde fortsatt å være lydige mot Gud, ville de ha levd på jorden den dag i dag som foreldre til en verdensomfattende familie av fullkomne mennesker. — Se prinsippet i Salme 37: 29, NW.

En av Guds engler, som nå kalles Satan, utviklet imidlertid en kritisk innstilling til Guds måte å styre på. Han oppfordret Eva til å spise av den forbudte frukt og antydet på en bedragersk måte at hun ville få det bedre ved å være uavhengig av Guds overherredømme. Men Satans virkelige motiv var et ønske om å bli den framtidige menneskehets gud. — 1. Mosebok 3: 1—5; Matteus 4: 8, 9; Johannes 8: 44.

Ettersom Jehova hadde gitt det første menneskepar alt de trengte, burde Eva ha holdt fast ved hans overherredømme og avvist Satans løgnaktige hentydninger. Men det tragiske skjedde; hun fulgte Satan og brøt Guds lov. Deretter valgte Adam å følge sin hustrus ukloke handlemåte. Dermed gjorde både det egenrådige paret og Satan opprør mot Gud, og stridsspørsmålet om det universelle overherredømme hadde oppstått. — 1. Mosebok 3: 6.

Tid nødvendig for å få avgjort viktige spørsmål

Jehova kunne ha tilintetgjort de tre opprørerne der og da. Men det ville ikke én gang for alle ha avgjort de spørsmålene som oppstod på grunn av opprøret. Kunne menneskene styre seg selv på en vellykket måte uavhengig av Gud? Var det rettferdig av ham å kreve at de skulle underordne seg under hans overherredømme? Og sett på bakgrunn av det første menneskepars handlemåte, kan en spørre: Ville noen mennesker i det hele tatt uselvisk velge å tjene Gud av egen fri vilje — selv når de ble satt på prøve av Satan? (Job 1: 7—11; 2: 4) Det ville kreve tid å få svar på disse spørsmålene. Det ville også kreve tid å overvinne virkningene av det første opprøret og å oppfylle Guds hensikt med jorden, nemlig at den skulle bli et paradis befolket av en syndfri menneskeslekt. Vi venter fortsatt på at alt dette skal bli endelig avgjort.

Gud fratok Adam og Eva det privilegium å få leve evig, i samsvar med sin lov. De var ikke lenger verdige til å få være med på oppfyllelsen av hans storslåtte hensikt. Men før de døde, fikk de lov til å sette barn til verden. Adam og Eva kunne riktignok ikke lenger gi sine etterkommere syndfritt liv. (Romerne 5: 12) Men selv om de etterfølgende generasjoner ble født ufullkomne og dømt til å dø, fikk mange enkeltpersoner mulighet til å vise hvor de stod i det store stridsspørsmålet om overherredømmet.

Stridsspørsmålet avgjøres

Hvordan vil Gud avgjøre disse spørsmålene som har med hans overherredømme å gjøre? I én forstand er de spørsmålene som oppstod i Eden, allerede blitt besvart. Menneskenes historie gjennom mange tusen år har gjort det smertelig klart at Satan løy da han påstod at Eva ville klare seg bedre uavhengig av Gud. Menneskelig styre hvor Gud blir ignorert, har vært en konstant fiasko. Som Bibelen sier: «Det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.» — Forkynneren 8: 9, EN.

På den annen side er det også mye positivt som er blitt fastslått i løpet av de lange årene som har gått etter at Adam og Eva syndet. Mange mennesker har vist en ubrytelig hengivenhet overfor Jehovas overherredømme, og det aller beste eksemplet på dette har vi i «Menneskesønnen», Jesus Kristus selv. (Matteus 20: 18; Hebreerne 11: 1 til 12: 3) De som har fulgt Guds lover og anerkjent hans overherredømme, har funnet at dette virkelig er den beste vei. De har erfart sannheten i ordspråket: «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den.» (Ordspråkene 10: 22, NW) Og takket være oppstandelsen vil de til slutt få del i oppfyllelsen av Guds storslåtte hensikt. — Johannes 5: 28, 29.

Jehova har ikke glemt sin opprinnelige hensikt. De som forkaster hans overherredømme, vil ikke få lov til å gjøre for alltid som de vil med jorden, for Bibelen sier at Gud snart vil gå til handling overfor dem. Vi leser: «Guds vredesdom åpenbarer seg fra himmelen over all ugudelighet.» (Romerne 1: 18) Dette kommende uttrykk for Guds vrede, som Bibelen kaller Harmageddon, vil fjerne enhver skygge av tvil om at han finnes. Det er bare de som godtar hans overherredømme, som vil få overleve dette. «De rettsindige skal bo i landet [på jorden, NW], de hederlige skal få være der. Men de ugudelige skal ryddes ut og svikerne rives bort fra landet [jorden, NW].» — Ordspråkene 2: 21, 22.

Det store stridsspørsmål og du

På bakgrunn av disse kjensgjerningene må hver og en av oss, akkurat som Adam og Eva, treffe et valg. Vil vi forsøke å leve uavhengig av Gud? Eller vil vi underordne oss under hans overherredømme? Husk at dette er det aller viktigste spørsmålet du står overfor i dag. Andre spørsmål, uansett hvor viktige de kan fortone seg, har med ditt nåværende liv å gjøre. Dette har med evig liv å gjøre. Din avgjørelse vil berøre din evige framtid.

Hvordan kan du vise at du godtar Guds overherredømme? Ved flittig å studere hans Ord, Bibelen, og bestrebe deg på å være lydig mot hans vilje sammen med andre sanne kristne. (Sefanja 2: 2, 3) Hvis du gjør det, vil du ha det lykkelige håp å få oppleve oppfyllelsen av Guds storslåtte hensikt. Du vil få se virkeliggjørelsen av dette fantastiske løftet: «Om en liten stund er den ugudelige borte . . . Men de tålsomme skal arve landet [jorden, NW] og glede seg over lykke og fred.» (Salme 37: 10, 11) For et fantastisk resultat for alle som underordner seg under Guds overherredømme! Ja, dette er virkelig en god grunn til å treffe en forstandig avgjørelse i dette viktigste av alle spørsmål.