Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • w91 15.4. s. 30
  • Fortsett å vandre som medarbeidere for sannheten

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Fortsett å vandre som medarbeidere for sannheten
  • Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1991
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Andre Johannes legger vekt på sannheten
  • Tredje Johannes legger vekt på samarbeid
  • Tjen trofast som «medarbeidere for sannheten»
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1983
  • Bibelens bok nummer 64 — 3. Johannes
    «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»
  • Hvordan Gaius hjalp sine brødre
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike (studieutgave) – 2017
  • Johannes’ første, andre og tredje brev
    Innsikt i De hellige skrifter, bind 1
Se mer
Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1991
w91 15.4. s. 30

Fortsett å vandre som medarbeidere for sannheten

Viktige punkter fra 2. og 3. Johannes

KUNNSKAP om sannheten kjennetegner Jehovas tilbedere. (Johannes 8: 31, 32; 17: 17) Det er helt nødvendig å leve i Guds sannhet for å bli frelst. Og Guds tjenere må være medarbeidere for sannheten.

Apostelen Johannes’ andre og tredje inspirerte brev snakker om å ’leve i sannheten’. (2. Johannes 4; 3. Johannes 3, 4) Tredje Johannes tilskynder dessuten kristne til å samarbeide som «medarbeidere for sannheten». (3. Johannes 5—8) Begge brevene ble sannsynligvis skrevet i eller i nærheten av Efesos omkring år 98 e.Kr. Men de er fremdeles nyttige for Jehovas folk i dag.

Andre Johannes legger vekt på sannheten

Andre Johannes fremhever først sannhet og kjærlighet og advarer deretter mot «Antikrist». (Versene 1—7) Brevet er stilt til «den utvalgte frue», som muligens var en person. Hvis brevet derimot ble sendt til en menighet, kan hennes «barn» ha vært åndsavlede kristne som Gud har ’utvalgt’ med tanke på et himmelsk liv. (Romerne 8: 16, 17; Filipperne 3: 12—14) Johannes gledet seg over at noen ’levde i sannheten’ og motstod frafall. De måtte imidlertid være på vakt mot «Antikrist», som fornekter at Jesus har kommet i kjødet som menneske. Jehovas vitner i dag gir også nøye akt på slike advarsler mot frafall.

Deretter gav Johannes råd om hvordan man skulle opptre overfor frafalne, og han avsluttet brevet med et personlig ønske og hilsener. (Versene 8—13) De som brevet var stilt til, var blitt omvendt til kristendommen som et resultat av Johannes’ og andres forkynnelsesarbeid. De kunne imidlertid bare få «full lønn», som tydeligvis omfattet den himmelske «krone» som var forbeholdt de trofaste salvede, hvis de ’var på vakt’ og holdt øye med sin egen åndelige tilstand. (2. Timoteus 4: 7, 8, NW) Hvis ’noen som ikke holdt seg til Kristi lære’, kom til dem, skulle de ’ikke ta imot ham i sitt hjem og ikke hilse ham vel møtt’ for å unngå å bli ’medskyldig i det onde han gjorde’. Johannes avsluttet brevet med hilsener etter å ha uttrykt håp om at han kunne komme og besøke sine medtroende.

Tredje Johannes legger vekt på samarbeid

Tredje Johannes er stilt til Gaius, og brevet omtaler først hvordan han tok seg av medtroende. (3Jo Versene 1—8) Gaius ’levde i sannheten’ ved å holde fast ved hele den kristne lære. Han var også ’trofast i alt han gjorde’ med hensyn til å støtte de reisende brødrene. Johannes skrev: «Vi . . . må ta oss av dem, så vi kan være medarbeidere for sannheten.» Jehovas vitner viser en lignende gjestfrihet overfor reisende tilsynsmenn i dag.

Etter at Johannes har stilt Diotrefes’ dårlige oppførsel opp som en motsetning til Demetrius’ oppførsel, avslutter han brevet. (Versene 9—14) Diotrefes søkte sin egen ære og viste ingen respekt for Johannes. Han prøvde til og med å utstøte av menigheten dem som tok imot de reisende på en gjestfri måte. Demetrius ble derimot ansett som et godt eksempel. Johannes håpet for øvrig på å kunne besøke Gaius snart, og brevet ble avsluttet med hilsener og et ønske om at Gaius måtte leve i fred.

[Ramme/bilde på side 30]

Med papir, penn og blekk: Johannes ønsket å besøke «den utvalgte frue» og «hennes barn» i stedet for å skrive til dem «med papir og blekk». Han håpet også på å kunne besøke Gaius snart, framfor å måtte skrive til ham «med blekk og penn». (2. Johannes 1, 12, EN; 3. Johannes 1, 13, 14, EN) Det greske ordet som er oversatt med «penn» (kaʹla·mos), sikter til et rør og kan gjengis med «skriverør». I Hellas og Roma var rørpennene spisse og utstyrt med splitt, slik som de senere fjærpennene. Det greske ordet meʹlan, som er gjengitt med «blekk», er intetkjønnsformen av hankjønnsordet meʹlas, som betyr «svart». I de eldste formene for blekk var fargestoffet enten fremstilt av sot fra brent olje eller ved eller av krystallaktig trekull eller dyrekull. Det ble vanligvis lagret som tørkede biter eller kaker, og skriveren pleide å fukte disse og bruke en pensel eller et rør til å skrive med. Tynne ark som var laget av strimler fra papyrusplanten, ble brukt som papir. De første kristne brukte slikt papir til brev, bokruller og kodekser.

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del