«Vekk ikke sinne og trass hos barna»
«DERE fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna.» Det sa apostelen Paulus. (Efeserne 6: 4) I vestlige land, hvor foreldre er utsatt for det industrialiserte samfunns stress og press, er det ikke alltid lett for dem å behandle barna på en vennlig måte. Og i utviklingslandene er det ikke en mindre utfordring å oppdra barn. Det kan nok være at livet ikke er så hektisk der som i vestlige land, men gamle skikker og tradisjoner kan påvirke foreldre til å behandle barna på en måte som nokså sikkert vil vekke sinne og trass hos dem.
I noen utviklingsland plasseres barna nederst på stigen når det gjelder anerkjennelse og respekt. I visse kulturer blir barn kommandert i en truende og myndig tone, skreket til og hånt. Det kan være uvanlig å høre en voksen si et vennlig ord til et barn, for ikke å snakke om å være høflig og for eksempel si «takk» og «vær så snill». Fedre mener at de må bevise sin myndighet ved å slå barnet; krasse ord blir understreket med harde slag.
I noen afrikanske kulturer blir det til og med betraktet som uforskammet hvis et barn på eget initiativ hilser på en voksen. Det er ikke uvanlig å se barn og unge som bærer tunge bører på hodet, tålmodig stå og vente på tillatelse til å hilse på en gruppe voksne. De voksne fortsetter pratingen og ignorerer de ventende barna til de velger å la dem få hilse. Først etter at disse hilsenene er blitt sagt, får barna lov til å gå videre.
Fattigdom er en annen faktor som kan skade barn. På bekostning av sin helse og utdannelse blir barn utnyttet som barnearbeidere. Det kan til og med være at de blir pålagt en urimelig tung arbeidsbyrde hjemme. Og når familier i landdistrikter sender barna sine til de store byene for at de skal gå på skole og bo hos slektninger, blir barna ofte behandlet som de rene slaver. Det er forståelig at all denne urettferdige behandlingen vekker sinne og trass hos barna.
Hva det vil si å ’vekke sinne og trass’ hos barna
Noen foreldre lar seg lett påvirke av verdens skiftende syn på barneoppdragelse uten å tenke noe særlig på konsekvensene. Men det er med god grunn Guds Ord gir foreldre formaning om ikke å vekke sinne og trass hos barna, eller som New World Translation gjengir det: «Irriter ikke deres barn.» Det greske uttrykket betyr bokstavelig «ikke egg til vrede». (Kingdom Interlinear) I Romerne 10: 19 er det samme verbet gjengitt med ’gjøre harm’.
«Ungdomsoversettelsen» gjengir det slik: «Driv ikke fram motviljen hos barna deres.» Bibelen snakker ikke her om de små irritasjonene en mor eller far uforvarende kan skape hos sitt barn på grunn av ufullkommenhet, og den fordømmer heller ikke rettmessig tukt. Ifølge Lange’s Commentary on the Holy Scriptures dreier dette skriftstedet seg om «den forhastede, ublide, lunefulle behandling av barn, slik at . . . de blir frastøtt og fristet til å bli opposisjonelle, trassige og bitre».
Som pedagogen J. S. Farrant sa: «Faktum er at barn er mennesker. De reagerer ikke bare på en passiv måte som planter gjør overfor sitt miljø. De reagerer aktivt.» Og ofte fører reaksjonen på urettferdig behandling til alvorlige åndelige og følelsesmessige skader. Forkynneren 7: 7 (NW) sier: «For undertrykkelse kan få den vise til å handle vettløst.»
Gi dem den oppdragelse som er etter Guds vilje
Foreldre som vil at barna deres skal fortsette å leve i sannheten, må ikke la kulturelle normer og tradisjoner være det eneste som avgjør hvordan de skal oppdra dem. (Jevnfør 3. Johannes 4.) Da Paulus hadde advart foreldre mot å vekke sinne hos barna, tilføyde han: «Gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» (Efeserne 6: 4) Jehovas normer må følgelig komme foran lokale skikker og oppfatninger.
I noen land er det kanskje vanlig at barn blir behandlet som mindreverdige og som slaver. Men Bibelen erklærer i Salme 127: 3: «Se, barn er en gave fra [Jehova], livsfrukt er en lønn fra ham.» Kan foreldre bevare et godt forhold til Gud hvis de mishandler sin gave? Nei. Det er heller ikke rom for den oppfatning at barn bare eksisterer for å dekke sine foreldres behov. I 2. Korinter 12: 14 gir Bibelen oss denne påminnelsen: «Det er jo ikke barna som skal samle rikdom for foreldrene, men foreldrene skal samle for barna.»
Det er ikke slik å forstå at barna skal slippe å gjøre sin del av husarbeidet. Men bør ikke barnets eget beste tas i betraktning? Da for eksempel Yaa, en kristen jente i Afrika, ble spurt om hva hun aller helst ville at foreldrene skulle gjøre for henne, svarte hun: «Jeg skulle ønske jeg hadde mindre husarbeid de dagene jeg tar del i felttjenesten.» Så hvis et barn synes det er vanskelig å komme tidsnok på skolen eller å overvære møter på grunn av en mengde plikter i hjemmet, vil det ikke da være best å foreta noen justeringer?
Det er nok så at barn kan være vanskelige å ha med å gjøre. Hvordan kan foreldre behandle dem på en måte som ikke er hardhendt eller vekker sinne og irritasjon? Ordspråkene 19: 11 sier: «Klokskap gjør mennesket langmodig.» Ja, først kan du prøve å forstå barnet ditt som et individ. Hvert barn er noe helt for seg selv, med egne interesser, evner og behov. Hva er ditt barns interesser, evner og behov? Har du tatt deg tid til å bli kjent med barnet ditt og til å finne svaret på dette spørsmålet? Det at foreldre og barn arbeider sammen, tilber sammen og kobler av sammen, gir foreldrene anledning til å skape et godt samhold i familien.
I 2. Timoteus 2: 22 kom Paulus med en annen interessant bemerkning da han sa til Timoteus: «Du skal flykte fra ungdommens lyster.» Ja, Paulus forstod at ungdomstiden kan være en urolig tid. Dramatiske fysiske og følelsesmessige forandringer finner sted. Tiltrekningen mellom kjønnene blir sterkere. I denne tiden trenger de unge å få moden og kjærlig rettledning for å unngå alvorlige fallgruver. Men de bør ikke behandles som om de var umoralske. Datteren til en kristen mann ble svært irritert. Hun beklaget seg og sa: «Hvis jeg ikke har drevet utukt, men far beskylder meg for det, kan jeg like gjerne gjøre det.» Istedenfor å tillegge barnet dårlige motiver bør du gi uttrykk for at du stoler på det. (Jevnfør 2. Tessaloniker 3: 4.) Istedenfor å være kritisk bør du være medfølende og vise skjønnsomhet på en kjærlig, konsekvent måte.
Mange problemer kan unngås hvis foreldrene på forhånd drøfter de moralske farene et barn står overfor. Husk at Gud krever at foreldre gir barna opplæring i hans Ord. (5. Mosebok 6: 6, 7) Det kan kreve mye tid og store anstrengelser. Dessverre er det noen foreldre som ikke gir barna den undervisning de er pålagt å gi dem, fordi de mangler tålmodighet. Analfabetisme, et stort problem i mange utviklingsland, er en hindring for andre foreldre.
I noen tilfelle kan en moden kristen bli bedt om å hjelpe til. En slik hjelp kan rett og slett være å gi mindre erfarne foreldre noen forslag. (Ordspråkene 27: 17) Eller det kan innebære å hjelpe til med å lede selve familiestudiet. Men dette fratar ikke foreldrene det ansvar de har når det gjelder å lære opp barna sine i Guds Ord. (1. Timoteus 5: 8) De kan bestrebe seg på å bli med barna ut i felttjenesten og å drøfte åndelige spørsmål ved måltidene eller ved andre passende anledninger.
En som er i ferd med å bli voksen, ønsker naturlig nok større uavhengighet. Dette blir ofte feiltolket som oppsetsighet eller uforskammethet. Så irriterende det ville være hvis foreldrene reagerte ved å behandle ham som et lite barn og nektet å gi ham større handlefrihet! Det ville også være irriterende hvis de bestemte over alle sider av livet hans — både når det gjaldt spørsmålet om utdannelse, hva han skulle satse på, og ekteskap — og ikke drøftet det med ham på en rolig og respektfull måte. (Ordspråkene 15: 22) Apostelen Paulus rådet sine medkristne til å bli «voksne i forstand». (1. Korinter 14: 20) Skulle ikke foreldre ønske at deres egne barn ble voksne — både følelsesmessig og åndelig? Men en ungdoms «oppfatningsevner» kan bare oppøves «ved bruk». (Hebreerne 5: 14, NW) For å bruke dem må han få en viss valgfrihet.
Det er ikke lett å oppdra barn i disse vanskelige tider. Men foreldre som følger Guds Ord, vekker ikke sinne og trass hos barna; de behandler dem ikke slik at de «blir forbitret og mister motet». (Kolosserne 3: 21) De går heller inn for å behandle dem med varme, forståelse og verdighet. Da blir barna ledet, ikke tvunget; oppdratt, ikke ignorert; motivert til å vise kjærlighet, ikke vekket til sinne eller frustrasjon.
[Bilde på side 31]
Å spille «oware», et lokalt innendørsspill i Ghana, gir disse foreldrene anledning til å være sammen med barna