En vennlig romersk centurion

ROMERSKE centurioner var ikke kjent for å være vennlige. En centurion ble satt til å føre en avdeling på 100 krigsvante soldater og måtte lede eksersiser og holde streng disiplin, og noen ganger måtte han til og med iverksette henrettelser. Ikke desto mindre forteller Bibelen om en romersk centurion fra Den keiserlige bataljon som virkelig var sjenerøs overfor apostelen Paulus og viste ham medfølelse. Hans navn? Julius.

Vi blir kjent med denne mannen når vi leser det 27. kapitlet i Apostlenes gjerninger. Apostelen Paulus hadde bedt om å få innanke sin sak for keiseren i Roma. Sammen med flere andre fanger ble Paulus derfor overlatt til «en offiser ved navn Julius fra Den keiserlige bataljon». De seilte ut fra Cæsarea, en havneby nordvest for Jerusalem som tjente som hovedkvarter for de romerske troppene. Historieskriveren Lukas forteller: «Dagen etter gikk vi inn til Sidon, og Julius behandlet Paulus vennlig og gav ham lov til å besøke sine venner og nyte godt av deres omsorg.» — Apostlenes gjerninger 27: 1—3.

Hva det var som fikk Julius til å vise en slik vennlighet, sier ikke Bibelen noe om. Han kunne ha fått ordre fra landshøvdingen Festus om å behandle Paulus pent. Eller det kan være at han hadde fått kjennskap til omstendighetene rundt Paulus’ fangenskap, og derfor rett og slett beundret Paulus for hans mot og ulastelighet. Hvordan det nå enn forholdt seg, syntes Julius å være klar over at Paulus ikke var noen vanlig fange.

Likevel valgte Julius å ikke lytte til Paulus’ advarsel mot å seile ut fra Godhavn. Snart var skipet midt oppe i en virvelstorm som truet med å kaste det på grunn på sandbankene utenfor kysten av Nord-Afrika. (Apostlenes gjerninger 27: 8—17) Mens stormen raste for fullt, stod Paulus fram og gav de redde passasjerene følgende forsikring: «Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt.» Senere forsøkte likevel noen av sjøfolkene å rømme skipet. Paulus sa da til Julius: «Hvis ikke disse blir om bord, kan dere ikke bli reddet.» — Apostlenes gjerninger 27: 21, 22, 30, 31.

Denne gangen valgte Julius å lytte til Paulus, og sjøfolkene ble hindret i å rømme. I samsvar med det Paulus hadde forutsagt, gikk skipet på grunn på en sandbanke og ble slått til vrak. Soldatene om bord var redde for at fangene skulle rømme, og de bestemte seg derfor for å drepe alle sammen. Men nok en gang grep Julius inn og holdt sine menn tilbake, og dermed reddet han Paulus’ liv. — Apostlenes gjerninger 27: 32, 41—44.

Bibelen sier ikke noe om hva som skjedde med denne vennlige centurionen, eller om han noen gang gikk over til den kristne tro. Den vennlighet han viste, var i alle tilfelle et uttrykk for hvordan en gudgitt samvittighet virker. (Romerne 2: 14, 15) De kristne strekker seg imidlertid lenger enn til å vise alminnelig vennlighet; de viser gudlignende vennlighet som følge av at de har Guds ånd. (Galaterne 5: 22) Ja, når en hedensk soldat som ikke kjente Gud, kunne vise vennlighet, hvor mye mer skulle ikke da Guds folk bli tilskyndt til å gjøre det samme!