Hvilken Gud bør du tilbe?
TIL forskjell fra dyrene har vi mennesker evnen til å tilbe. Det hører med til våre naturlige tilbøyeligheter fra fødselen av. Vi har også en moralsk sans, en samvittighet som kan fortelle oss hva som er rett, og hva som er galt. På hver vår måte adlyder vi alle samvittighetens stemme, og for mange medfører det at de ser hen til en gud eller til guder for å få veiledning.
I løpet av de siste 100 til 200 årene har noen verdslige intellektuelle reist tvil om hvorvidt det finnes en allmektig Gud og Skaper. I 1844 erklærte Karl Marx at religion er «opium for folket». Senere lanserte Charles Darwin utviklingsteorien. Og så kom bolsjevikenes revolusjon. I Øst-Europa ble ateismen en del av statens offisielle politikk, og det ble hevdet at religionen ville dø ut med generasjonen fra 1917. Men disse ateistene kunne ikke forandre menneskenaturen. Det er tydelig blitt gitt til kjenne ved den gjenopplivingen av religionen som nå finner sted i Øst-Europa.
Nå finnes det imidlertid, slik Bibelen sier, mange «som kalles ’guder’, enten i himmelen eller på jorden, liksom det er mange ’guder’ og mange ’herrer’». (1. Korinter 8: 5) Ned gjennom tidene har menneskene tilbedt en mangfoldighet av guder. De har sett hen til fruktbarhetsguder, kjærlighetsguder, krigsguder og vinguder. Bare i hinduismen finnes det millioner av guder.
Treenige guddommer er blitt dyrket i Babylon, Assyria og Egypt, samt i buddhistiske land. Kristendommen har også sin «hellige» treenighet. Islam, som forkaster treenighetslæren, har «ingen Gud uten Allah». Selv de som spotter tanken om en usynlig og allmektig Gud, har sine guder. Bibelen omtaler for eksempel mennesker som jager etter materielle ting, og sier ifølge Filipperne 3: 19 om dem: «Deres gud er buken.»
De fleste tilber den gud eller de guder som det er vanlig å tilbe der de tilfeldigvis er født. Men dette reiser en del spørsmål. Fører alle former for tilbedelse til det samme sted — lik veier som går opp til en fjelltopp? Eller fører mange av religionens mystiske veier til katastrofe — lik stier som leder til kanten av et stup? Finnes det flere riktige måter å tilbe på, eller finnes det bare én riktig måte? Finnes det mange guder som fortjener å bli prist, eller finnes det bare én allmektig Gud som er verdig vår udelte hengivenhet og tilbedelse?
Hvordan falske guder ble til
Spørsmålene ovenfor bør undersøkes nøye. Hvorfor det? Fordi det eldste autoritative verk som er skrevet om religion, Bibelen, beskriver hvordan en falsk gud talte gjennom en slange og forledet våre første foreldre til å følge en katastrofal kurs. Helt fram til i dag har menneskene levd under ulykkelige forhold på grunn av hans framgangsmåte. (1. Mosebok 3: 1—13, 16—19; Salme 51: 7) Jesus, «Guds Sønn», omtalte denne opprøreren som «denne verdens hersker». En av Jesu apostler kalte ham «denne tingenes ordnings gud». (Johannes 1: 34; 12: 31; 16: 11; 2. Korinter 4: 4) I Åpenbaringen, kapittel 12, vers 9, blir han beskrevet som «den opprinnelige slange, han som kalles Djevelen og Satan, som villeder hele den bebodde jord». Ja, Satan har et falskt religiøst verdensrike under sin kontroll.
Satan er erkebedrageren. (1. Timoteus 2: 14) Han spiller på menneskenes medfødte trang til å tilbe ved å sørge for at det finnes mange slags guddommer — ånder, gudebilder, ikoner og madonnaer. Han står også bak tilbedelsen av menneskelige guder, for eksempel mektige herskere, seierrike generaler og film- og idrettsstjerner. (Apostlenes gjerninger 12: 21—23) Vi må derfor være på vakt og være fast besluttet på bare å søke og tilbe den sanne Gud, som i virkeligheten «ikke er langt borte fra en eneste av oss». — Apostlenes gjerninger 17: 27.
Hvem er så denne uforlignelige Gud som vi bør tilbe? For 3000 år siden omtalte en bibelskribent ham som ’Den Høyeste, Den Allmektige, min Gud som jeg setter min lit til’, og kalte ham ved hans strålende navn — Jehova. (Salme 91: 1, 2) Tidligere hadde Moses sagt om ham: «[Jehova] er vår Gud, [Jehova] er én.» (5. Mosebok 6: 4) Og profeten Jesaja gjengav det Gud selv hadde sagt: «Jeg er [Jehova], det er mitt navn. Jeg gir ikke min ære til andre og ikke min pris til gudebilder.» — Jesaja 42: 8.
Jehova Gud har til hensikt å rense sitt navn for all den vanære den falske guden Satan har ført over det. Han viste hvordan han vil gjøre dette, i 1513 f.Kr., da han brukte sin profet Moses til å utfri sitt folk Israel fra undertrykkelsen i Egypt. Ved den anledningen knyttet Gud sitt navn Jehova til disse ordene: «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være.» (2. Mosebok 3: 14, 15, NW) Han skulle herliggjøre seg selv overfor Egypts farao, men først sa han til denne onde herskeren: «Jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at mitt navn skal bli forkynt over hele jorden.» — 2. Mosebok 9: 16.
Situasjonen er den samme i dag. I likhet med farao i gammel tid trosser denne verdens gud, Satan, Jehova Gud og driver en lumsk, åndelig krigføring mot mennesker som elsker rettferdighet og sannhet. (Efeserne 6: 11, 12, 18) Gud har igjen til hensikt å herliggjøre sitt navn trass i Satans motstand. Men før Jehova åpenbarer sin makt ved å knuse Satan og hele hans verk, sender han ut sine tilbedere for at de skal kunngjøre hans navn over hele jorden. Dette forkynnelsesarbeidet for hans navn er en viktig del av sann tilbedelse.
Gud selv har passende sagt at disse tilbederne skulle være hans vitner, Jehovas vitner. Han sier også: «Det folket jeg har dannet meg, skal forkynne min pris.» (Jesaja 43: 10—12, 21) Hvordan forkynner de Jehovas pris? Jo, de forkynner og underviser offentlig og fra hus til hus, idet de kunngjør det gode budskap om at Jehovas rike, hvor hans Sønn, Jesus Kristus, er konge, skal bringe evige velsignelser til lydige mennesker på jorden. De tilber følgelig Gud «uten opphold», slik de sanne kristne i det første århundre gjorde. (Apostlenes gjerninger 5: 42; 20: 20, 21) Har Gud velsignet deres arbeid? De neste sidene vil gi svar på det.