Justinus — filosof, apologet og martyr

«VI KREVER at anklagene mot de kristne blir gransket, og at de kristne — hvis det er grunnlag for anklagene — får straff som fortjent . . . Men hvis ingen finner noe å dømme oss for, forbyr sunn fornuft dere å skade skyldfrie mennesker bare på grunn av ondsinnete rykter . . . For hvis dere kjenner sannheten, men likevel ikke gjør det som er rett, så vil dere stå uten unnskyldning innfor Gud.»

Med disse ordene appellerte Justinus martyr, som bekjente seg til kristendommen i det andre århundre etter Kristus, til den romerske keiser Antoninus Pius. Justinus bad om en seriøs rettslig granskning av dem som kalte seg kristne, deres liv og deres tro. Dette kravet om rettferdighet kom fra en mann med en meget interessant bakgrunn og livsfilosofi.

Bakgrunn og opplæring

Justinus var en hedning og var født omkring år 110 e.Kr. i Samaria, i byen Flavia Neapolis, våre dagers Nabulus. Han kalte seg selv en samaritan, selv om hans far og bestefar sannsynligvis var romere eller grekere. Han ble oppdratt i hedenske skikker, og fordi han tørstet etter sannhet, begynte han et grundig studium av filosofi. Han ble ikke tilfreds i sin søken blant stoikerne, peripatetikerne og pytagoreerne og fordypet seg derfor i Platons ideer.

I et av verkene sine forteller Justinus om sitt ønske om å snakke med filosofer og sier: «Jeg hengav meg til en viss stoiker, men da jeg hadde brukt mye tid sammen med ham uten å lære mer om Gud (for det kunne han ikke noe om selv), . . . forlot jeg ham og oppsøkte en annen.» — «Dialog med jøden Tryphon».

Justinus drog da til en peripatetiker, som var mer interessert i penger enn i sannheten. «Denne mannen viste meg gjestfrihet de aller første dagene,» sier Justinus, «men så bad han meg betale honoraret, for at ikke samtalene våre skulle være ulønnsomme. Derfor forlot jeg også ham; jeg anså ham slett ikke for å være noen filosof.»

Ivrig etter å høre den «opphøyde filosofi» kom Justinus «til en pytagoreer som var svært berømt — en mann som hadde høye tanker om sin egen visdom». Justinus sier: «Da jeg snakket med ham, idet jeg var villig til å bli hans tilhører og elev, sa han: ’Hva behager? Har du satt deg inn i musikk, astronomi og geometri? Venter du å forstå noe av det [guddommelige] som fører til et lykkelig liv, uten at du først er blitt opplyst når det gjelder [dette]?’ . . . Han sendte meg av sted da jeg bekjente min uvitenhet.»

Selv om Justinus ble motløs, fortsatte han å søke sannheten og vendte seg til de kjente platonikerne. Han forteller: «Deretter tilbrakte jeg så mye som mulig av min tid hos en som nylig hadde slått seg ned i byen — en meget klok mann som var høyt ansett blant platonikerne. Jeg gjorde framgang og store forbedringer daglig . . . , så en liten stund trodde jeg at jeg var blitt vis.» Justinus tilføyer: «Det var bare min egen dumhet.»

Justinus’ søken etter sannheten gjennom kontakt med filosofer hadde vært forgjeves. Mens han mediterte ved stranden, traff han imidlertid en aldrende kristen, «en gammel mann som virket tiltalende, ydmyk og verdig i sin væremåte». Den samtalen de hadde, ledet hans oppmerksomhet mot grunnleggende bibelske læresetninger som fokuserer på behovet for nøyaktig kunnskap om Gud. — Romerne 10: 2, 3.

Denne ikke navngitte kristne sa til Justinus: «Lenge før vår tid, ja, før alle de aktede filosofenes tid, fantes det noen mennesker som var rettferdige og elsket av Gud, og som . . . forutsa begivenheter som skulle finne sted — begivenheter som nå finner sted. De kalles profeter. De alene både forstod og kunngjorde sannheten for menneskene, . . . fylt av Den Hellige Ånd.» Den kristne mannen skjerpet Justinus’ appetitt ytterligere ved å si: «Skriftene deres finnes fremdeles, og de som leser dem, får vite svært mye om alle tings begynnelse og slutt.» (Matteus 5: 6; Apostlenes gjerninger 3: 18) Justinus fulgte denne vennlige herrens oppfordring og gransket skriftene nøye, og hans egne skrevne verker viser at han har fått en viss forståelse av skriftene og profetiene i dem.

En nærmere granskning av hans verker

Justinus ble imponert over de kristnes fryktløshet når de stod ansikt til ansikt med døden. Han forstod den sanne lære i de hebraiske skrifter. For å underbygge argumentene i sin «Dialog med jøden Tryphon» siterte han fra 1. Mosebok, 2. Mosebok, 3. Mosebok, 5. Mosebok, 2. Samuelsbok, 1. Kongebok, Salmene, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Hosea, Joel, Amos, Jona, Mika, Sakarja og Malaki og også fra evangeliene. Hans forståelse av disse bibelske bøkene kommer til uttrykk i dialogen med Tryphon, hvor Justinus tar for seg den form for jødedom der troen på Messias var levende.

Det fortelles at Justinus var en forkynner som gjorde kjent det gode budskap ved enhver anledning. Sannsynligvis reiste han mye. Han tilbrakte noe tid i Efesos, og det ser ut til at han bodde ganske lenge i Roma.

Justinus’ skrevne verker inneholder apologier, forsvar for kristendommen. I den første apologien prøver han å fordrive hedensk filosofis dype mørke ved hjelp av lys fra skriftene. Han holder fram at filosofenes visdom er falsk og meningsløs i motsetning til Kristi kraftfulle ord og gjerninger. (Jevnfør Kolosserne 2: 8.) Justinus går i forbønn for de foraktede kristne, som han selv regner seg blant. Han fortsatte å bære filosofkappe etter sin omvendelse; han sa at han hadde funnet den eneste sanne filosofi.

Fordi kristne i det andre århundre nektet å tilbe hedenske guder, ble de betraktet som ateister. «Vi er ikke ateister,» innvendte Justinus, «for vi tilber universets Skaper . . . Det er Jesus Kristus som har lært oss dette . . . Han er den sanne Guds Sønn.» Om avgudsdyrkelse sa Justinus: «De lager noe de kaller en gud, hvilket vi ikke bare betrakter som tåpelig, men også som en hån mot Gud . . . For en dårskap det er å be ryggesløse mennesker forme og lage guder som dere skal bruke i tilbedelsen!» — Jesaja 44: 14—20.

Med en rekke henvisninger til de kristne greske skrifter uttrykker Justinus sin tro på oppstandelsen, kristne moralnormer, dåpen, Bibelens profetier (spesielt angående Kristus) og Jesu lære. Når det gjelder Jesus, siterer Justinus Jesaja og sier: «Herredømmet skal være på [Kristi] skuldrer.» Justinus sier også: «Hvis vi så etter et menneskelig rike, ville vi fornekte Kristus.» Han drøfter de kristnes prøvelser og deres forpliktelser, fastholder at sann tilbedelse av Gud krever at en gjør hans vilje, og sier så at kristne «burde bli sendt av Gud til alle nasjoner for å gjøre dette kjent».

Justinus’ andre apologi (som er antatt å være bare en fortsettelse av den første) er rettet til det romerske senatet. Justinus appellerer til romerne ved å fortelle hva kristne opplevde, at de ble forfulgt etter å ha tilegnet seg nøyaktig kunnskap om Jesus Kristus. Jesu opphøyde moralske lære, som de kristne borgerne gjenspeilte ved sin livsførsel, så ut til å bety lite for de romerske myndighetene. Tvert imot kunne bare det å bekjenne at en var kristen, få fatale konsekvenser. Justinus omtalte en tidligere kristen lærer og siterte en viss Lucius, som hadde spurt: «Hvorfor har dere straffet denne mannen, som ikke er ekteskapsbryter, utuktig, morder, tyv, røver eller skyldig i noe kriminelt, men som bare har bekjent at han er kristen?»

Omfanget av fordommene mot dem som kalte seg kristne på den tiden, forstår vi ut fra denne uttalelsen av Justinus: «Jeg venter derfor også at noen av dem jeg har nevnt, eller kanskje Crescens, kommer til å legge onde planer mot meg og henge meg på pælen. Crescens elsker skryt og ære og fortjener ikke å kalles filosof — han som offentlig vitner mot oss i saker han ikke har kjennskap til, ved å si at de kristne er ateister og ugudelige, og som gjør dette for å få velvilje hos de villedede massene og behage dem. For når han angriper oss uten å ha undersøkt Kristi lære, er han svært moralsk fordervet, mye verre enn de ulærde, som ofte unnlater å si noe eller vitne falsk i saker de ikke har kjennskap til.»

Hans død

Enten det nå var Crescens eller andre kynikere som stod bak, ble Justinus overgitt til det romerske prefekturet anklaget for å drive med samfunnsfiendtlig virksomhet og ble dømt til døden. Han ble halshogd i Roma cirka år 165 e.Kr. og ble en «martyr» (som betyr «vitne»). Han blir derfor kalt Justinus martyr.

Justinus skriver kanskje ikke med det særpreg og den dyktighet som andre lærde på hans tid, men han var tydeligvis oppriktig nidkjær for sannhet og rettferdighet. I hvilken grad han levde i harmoni med Skriftene og Jesu lære, kan ikke sies med sikkerhet. Men Justinus’ verker blir verdsatt for sitt historiske innhold og for sine mange henvisninger til Skriftene. De gir innsikt i livet og opplevelsene til dem som bekjente seg til kristendommen i det andre århundre.

Det er bemerkelsesverdig hvordan Justinus anstrengte seg for å vise keiserne hvor urettferdig forfølgelsen av de kristne var. Han forkastet hedensk religion og filosofi til fordel for nøyaktig kunnskap fra Guds Ord, og det minner oss om at apostelen Paulus frimodig talte til epikureiske og stoiske filosofer om den sanne Gud og den oppstandne Jesus Kristus. — Apostlenes gjerninger 17: 18—34.

Justinus hadde selv litt kunnskap om de dødes oppstandelse i tusenårsriket. Og hvor trosstyrkende er ikke Bibelens sanne oppstandelseshåp! Det har holdt kristne oppe under forfølgelse og satt dem i stand til å utholde store prøvelser, noen ganger like til døden. — Johannes 5: 28, 29; 1. Korinter 15: 16—19; Åpenbaringen 2: 10; 20: 4, 12, 13; 21: 2—4.

Justinus søkte altså sannheten og forkastet gresk filosofi. Som apologet forsvarte han dem som kalte seg kristne, deres lære og deres handlinger. Og fordi han selv kalte seg kristen, led han martyrdøden. Spesielt bemerkelsesverdig var Justinus’ verdsettelse av sannheten og hans frimodige forkynnelse da han stod overfor forfølgelse, for det kjennetegner også Jesu sanne etterfølgere i dag. — Ordspråkene 2: 4—6; Johannes 10: 1—4; Apostlenes gjerninger 4: 29; 3. Johannes 4.