Et hebraisk mønsterhåndskrift til Bibelen

FØR Dødehavsrullene ble funnet i 1947, var de eldste hebraiske bibelhåndskriftene man kjente til — bortsett fra noen få fragmenter — fra slutten av det niende århundre til det 11. århundre etter vår tidsregning. Det er bare så vidt 1000 år siden. Betyr dette at en var usikker på påliteligheten av Bibelens hebraiske tekst før 1947? Og hvorfor var det så få gamle hebraiske håndskrifter?

For å ta det siste spørsmålet først: Under den ortodokse jødiske ordning ble alle hebraiske bibelhåndskrifter som var for utslitte til å bli brukt mer, låst inn i en geniza, et lagerrom i synagogen. Senere ble de kasserte håndskriftene som hadde hopet seg opp, tatt ut og gravd ned i jorden. Jødene gjorde dette for at ikke skriftene deres skulle bli vanhelliget eller misbrukt. Hvorfor? Fordi de inneholdt tetragrammet, de hebraiske bokstavene som representerer Guds hellige navn, og som på norsk vanligvis blir gjengitt med «Jehova».

«Kronen»

Den gamle hebraiske teksten er stort sett blitt nøyaktig overlevert helt fra begynnelsen av. Et viktig hebraisk håndskrift som ble kalt Keter, «Kronen», inneholdt opprinnelig alle de hebraiske skrifter, eller «Det gamle testamente». Det ble bevoktet i den eldste synagogen til en liten gruppe jøder som i gammel tid holdt til i Aleppo i Syria, en overveiende muslimsk by. Dette håndskriftet var tidligere blitt overlatt til karaitter-jødene i Jerusalem, men i år 1099 fikk korsfarerne tak i det. Senere ble håndskriftet gjenerobret og brakt til det gamle Kairo i Egypt. Det kom til Aleppo senest en gang i det 15. århundre og ble med tiden kjent som Aleppo-kodeksen. Dette håndskriftet, som er datert til senest år 930 e.v.t., ble regnet for å være «kronen» i den massoretiske bibelforskningen, slik navnet Keter antyder. Håndskriftet illustrerer på en god måte hvor omhyggelig man var i overleveringen av den bibelske teksten, og det var virkelig et hebraisk mønsterhåndskrift.

I nyere tid ville ikke de som voktet dette enestående håndskriftet, tillate bibelforskere å undersøke det, for de hadde en overtroisk frykt for at den hellige boken deres dermed ville bli vanhelliget. Og ettersom bare én eneste side var blitt fotografert, var det ikke mulig å utgi en faksimileutgave til studium.

Da britene trakk seg ut av Palestina i 1948, brøt det ut opptøyer i Aleppo. Jødenes synagoge ble brent ned, og den dyrebare kodeksen forsvant. Man antok at den var blitt ødelagt. For en overraskelse det var da det omkring ti år senere ble kjent at tre fjerdedeler av kodeksen var blitt bevart og smuglet ut av Syria og brakt til Jerusalem! I 1976 ble det endelig utgitt 500 eksemplarer av en flott faksimileutgave i farger.

En mesters arbeid

Hvorfor er dette håndskriftet så viktig? Fordi den opprinnelige konsonantteksten ble korrigert og forsynt med vokaltegn omkring år 930 e.v.t. av Aaron ben Asher, en av de mest kjente avskrivere av den hebraiske delen av Bibelen. Aleppo-kodeksen var derfor en mønsterkodeks som var normgivende for det arbeidet mindre dyktige avskrivere gjorde senere.

Opprinnelig inneholdt den 380 folioark (760 sider) og var stort sett skrevet i tre spalter på pergament. Nå består den av 294 folioark og mangler mesteparten av Pentateuken (de fem mosebøkene) og den siste delen, som omfatter Klagesangene, Høysangen, Daniel, Ester, Esra og Nehemja. I New World Translation of the Holy Scriptures, referansebibelen, henvises det til den med betegnelsen «Al» (Josva 21: 37, fotnoten). Moses Maimonides (avbildet her), en berømt lærd jøde i det 12. århundre, erklærte at Aleppo-kodeksen var den beste han noen gang hadde sett.a

Den hebraiske teksten som ble skrevet av for hånd fra det 13. århundre fram til slutten av det 15. århundre, var en sammensatt tekst som var utarbeidet på grunnlag av to av de viktigste massoretiske tekstfamiliene, nemlig Ben Asher og Ben Naftali. I det 16. århundre utarbeidet Jakob ben Chajjim en trykt hebraisk bibel hvor teksten var hentet fra denne sammensatte teksttradisjonen, og den dannet grunnlaget for nesten alle hebraiske bibler som ble trykt i løpet av de neste 400 år.

I den tredje utgaven av Biblia Hebraica (den trykte utgaven av den hebraiske tekst), som kom ut i 1937, hadde man rådført seg med Ben Asher-tradisjonen slik den var blitt bevart i et håndskrift som befant seg i Russland. Dette håndskriftet, som er kjent som Leningrad-kodeksen B 19^A, er fra år 1008 e.v.t. Det hebraiske universitet i Jerusalem har planer om å utgi den hebraiske Aleppo-teksten i sin helhet i løpet av en viss tid sammen med tekstvarianter fra alle de andre viktige håndskriftene og gamle oversettelsene, deriblant Dødehavsrullene.

Den bibelteksten vi bruker i dag, er pålitelig. Den er inspirert av Gud og ble i århundrenes løp overlevert av avskrivere som var pinlig nøyaktige. Når man sammenligner den avskriften av Jesajas bokrull som ble funnet ved Dødehavet i 1947, med den massoretiske teksten, ser man tydelig hvor ytterst omhyggelige disse avskriverne var. Forskjellene er overraskende få, selv om den av Dødehavsrullene som inneholder Jesajas profeti, er over 1000 år eldre enn den eldste kjente massoretiske utgaven av Bibelen. Og nå som Aleppo-kodeksen er tilgjengelig for bibelforskere, vil den gi oss enda større grunn til å stole på at de hebraiske skrifters tekst er pålitelig. Ja, «ordet fra vår Gud står fast for evig». — Jesaja 40: 8.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 28]

Bibelmuseum, Münster

[Bilderettigheter på side 29]

Jewish Division / The New York Public Library / Astor, Lenox, and Tilden Foundations