Spørsmål fra leserne

Hvor bekymret bør de kristne være for at matvarer kan være tilsatt blodbestanddeler, for eksempel tørket plasma?

Hvis det er holdbare grunner for å tro at dyreblod (eller en bestanddel av dyreblod) avgjort blir brukt i matvarer lokalt, bør de kristne utvise tilbørlig forsiktighet. Men det ville være uklokt å bli urolig bare på grunn av mistanke eller å leve med ugrunnet bekymring.

Tidlig i menneskenes historie befalte vår Skaper at vi ikke skal spise blod. (1. Mosebok 9: 3, 4) Han sa at blod representerer livet, som er en gave fra ham. Blod som ble fjernet fra en skapning, kunne bare bli brukt til ofring, for eksempel på alteret. Ellers skulle en helle blodet fra en skapning ut på bakken for på en måte å gi det tilbake til Gud. Hans folk skulle ikke opprettholde livet ved å spise blod. Han sa: «Dere må ikke spise blodet av noen skapning, for blodet er livet i hver skapning. Den som spiser det, skal utryddes.» (3. Mosebok 17: 11—14) Guds forbud mot å spise blod ble gjentatt for de kristne. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29) De første kristne måtte derfor unngå mat som inneholdt blod, for eksempel kjøtt fra kvalte dyr og blodpølser.

Men hvordan skulle disse kristne i praksis følge sin beslutning om å ’holde seg borte fra blod’? (Apostlenes gjerninger 21: 25) Skulle de bare anvende apostelen Paulus’ ord: «Fortsett å spise alt som blir solgt på et kjøttorg, uten å stille spørsmål for deres samvittighets skyld»?

Nei. Disse ordene i 1. Korinter 10: 25 sikter til kjøtt som kunne ha kommet fra et dyr som hadde vært ofret i et avgudstempel. Den gangen kvittet man seg med overflødig kjøtt fra templene ved å selge det til kjøpmenn, som kunne selge det sammen med det andre kjøttet de solgte i sine forretninger. Det Paulus ville ha fram, var at kjøtt fra et tempel ikke i seg selv var dårlig eller besmittet. Det var tydeligvis vanlig å tappe dyr som ble ofret der, for blod og å bruke blodet på de hedenske altrene. Hvis noe av det overflødige kjøttet ble solgt på et torg uten noen opplagt tilknytning til et tempel eller til hedningenes falske forestillinger, kunne de kristne derfor simpelthen kjøpe det som en handelsvare som var ren, som kjøtt av dyr som var blitt tappet for blod på tilbørlig måte.

Det ville imidlertid ha stilt seg annerledes hvis disse kristne visste at de lokale forretningene også solgte kjøtt av kvalte dyr (eller blodpølser). Da måtte de ha vært nøye med hva slags kjøtt de valgte å kjøpe. Kanskje de kunne se forskjell på de kjøttvarene som inneholdt blod, og dem som ikke gjorde det, hvis kjøttvarene med blod hadde en bestemt farge (akkurat som det i vår tid er lett å se hva som er blodpølser, der hvor det er vanlig å spise blodpølser). Eller kanskje de kunne spørre seg for hos en anerkjent slakter eller kjøtthandler. Hvis de ikke hadde noen grunn til å tro at bestemte kjøttvarer inneholdt blod, kunne de simpelthen kjøpe dem og spise dem.

Paulus skrev også: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» (Filipperne 4: 5) Det kunne anvendes på det å kjøpe kjøtt. Verken Moseloven i Israel eller påbudet fra det kristne styrende råd i det første århundre antydet at Guds folk måtte strekke seg svært langt for å spørre seg for om kjøtt, eller til og med bli vegetarianere hvis det var den minste mistanke om at det var blod i det kjøttet det var mulig å få tak i.

En israelittisk jeger som drepte et dyr, tappet det for blod. (Jevnfør 5. Mosebok 12: 15, 16.) Hvis familien hans ikke klarte å spise alt kjøttet, kunne han selge noe av det. Selv i en skrott som var tappet for blod på tilbørlig vis, ville det være litt blod igjen i kjøttet, men det er ingenting i Bibelen som tyder på at en jøde som kjøpte kjøtt, trengte å gå til ytterligheter for å få rede på slike ting som hvor mange minutter det hadde gått etter at dyret var drept, før blodet ble tappet, hvilken arterie eller vene som var blitt kuttet over for at blodet skulle renne ut, hvordan dyret var blitt hengt opp, og hvor lenge det hadde hengt. Det styrende råd skrev heller ikke at de kristne måtte ta ekstraordinære forholdsregler i denne forbindelse, som om de trengte ytterst detaljerte og avgjørende svar før de spiste noe kjøtt.

I mange land i vår tid krever loven, skikk og bruk eller den religiøse praksis at kjøttvarer (bortsett fra uvanlige varer, for eksempel blodpølser) skal være laget av dyr som er tappet for blod ved slaktingen. Normalt trenger derfor ikke de kristne i disse landene å være spesielt opptatt av hvilke metoder som er brukt under slakting eller foredling. I utvidet forstand kan de rett og slett ’fortsette å spise kjøtt som er i handelen, uten å stille spørsmål’, og de kan ha en ren samvittighet når det gjelder det å holde seg borte fra blod.

Fra tid til annen har det imidlertid vært faglige rapporter om kommersiell bruk av blod som har foruroliget noen kristne. Noen i kjøttindustrien resonnerer som så at de kan samle opp store mengder blod fra slaktede dyr for å nyttiggjøre seg det og tjene penger på det, for eksempel ved å bruke det i gjødningsstoffer eller dyrefôr. Forskere har undersøkt om slikt blod (eller blodbestanddeler) kan brukes i foredlede kjøttvarer. Noen få bedrifter har også produsert begrensede mengder plasma (eller stoff bestående av røde blodlegemer som fargestoffene er fjernet fra) i flytende eller fryst form eller i pulverform som kan erstatte en liten prosentdel kjøtt i posteier, pølser eller lignende. Andre forskningsprosjekter har konsentrert seg om hvordan blodderivater i pulverform kan brukes som drøyemiddel eller som bindemiddel for å binde vann og fett i kjøttdeig eller bakervarer eller for å tilsette andre matvarer og drikkevarer protein og jern.

Det er imidlertid verdt å merke seg at slik forskning har pågått i flere tiår. Likevel ser det ut til at bruken av slike varer har vært svært begrenset, eller ikke har forekommet i det hele tatt, i de fleste land. Noen typiske rapporter bidrar til å vise hvorfor:

«Blod er en proteinkilde som har ernæringsmessig og funksjonell betydning. Men til direkte menneskeføde er blod fra storfe bare blitt brukt i begrensede mengder på grunn av den intense fargen og den karakteristiske smaken.» — Journal of Food Science, 55. årgang, nummer 2, 1990.

«Blodplasmaets proteiner har nyttige egenskaper, som høy oppløselighet og gode emulgerende egenskaper . . . og bruken av dem i næringsmiddelindustrien byr på store fordeler. Det er imidlertid ikke blitt opprettet noe effektivt system i Japan for rensing av plasma, spesielt ikke etter dehydrering.» — Journal of Food Science, 56. årgang, nummer 1, 1991.

Noen kristne har fra tid til annen sjekket varedeklarasjonen på pakkede matvarer, siden myndighetene i mange land krever at det står på pakken hva den inneholder. Og de velger kanskje å gjøre det regelmessig med hensyn til enhver vare de har grunn til å tro kan inneholde blod. Det vil selvfølgelig være riktig å unngå varer som inneholder blod, blodplasma, plasma, globin- eller globulinproteiner eller hemoglobin- eller globinjern. Et europeisk firma i denne bransjen erkjente i sin markedsinformasjon: «Opplysningen om at globin er brukt som ingrediens, må stå på pakken på en slik måte at forbrukeren ikke blir villedet med hensyn til matvarens sammensetning eller verdi.»a

Det er imidlertid nødvendig å være rimelig også når det gjelder å sjekke varedeklarasjoner og å forhøre seg hos slaktere. I land hvor det ikke er vanlig å bruke blodprodukter i matvarer, er det ikke slik at enhver kristen må studere varedeklarasjonen på alle pakkede matvarer eller forhøre seg hos ansatte på restauranter eller i matvareforretninger. En kristen kan først spørre seg selv: ’Er det sikre holdepunkter for at det blir brukt blod og blodderivater i vanlige matvarer her på stedet eller her i landet?’ De fleste steder er svaret nei. Mange kristne har derfor kommet til at de personlig ikke vil bruke mye tid og oppmerksomhet på å undersøke en liten mulighet. En som ikke ser slik på det, bør handle i samsvar med sin samvittighet, uten å dømme andre som kanskje griper saken annerledes an, men likevel med en god samvittighet overfor Gud. — Romerne 14: 2—4, 12.

Selv om matvarer som inneholder blod, kan bli framstilt, kan det godt være at det ikke blir gjort i særlig utstrekning på grunn av kostnadene, lovgivningen eller andre faktorer. Tidsskriftet Food Processing (september 1991) sa for eksempel: «For de foredlere som har problemer med det hydrolyserte storfeplasma som utgjør mindre enn én prosent (i ferdig postei) av blandingen, kan det brukes en alternativ blanding som isteden inneholder myseproteinkonsentrat, og den kan godkjennes som koscher.»

Det bør understrekes at i mange land betinger loven, sedvanen eller smaken at blodet normalt blir tappet fra slaktede dyr, og at dette blodet ikke blir brukt i andre matvarer. Hvis det ikke er holdbare grunner for å tro at situasjonen er annerledes lokalt, eller at en større forandring har funnet sted i den senere tid, bør de kristne passe på at de ikke blir urolige bare på grunn av en viss mulighet eller rykter. Men når det er sikkert eller svært sannsynlig at det blir gjort omfattende bruk av blod — enten i matvarer eller i medisinsk behandling — bør vi være fast bestemt på å holde Guds bud om å holde oss borte fra blod.

[Fotnote]