Dere eldste — bring andre i den rette tilstand i en mildhetens ånd
EN SANN kristens hjerte kan sammenlignes med en åndelig hage som gir frukt av høy kvalitet. Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet og selvkontroll vil normalt blomstre der. Og hvorfor skulle de ikke det? Når alt kommer til alt, er dette frukter av den hellige ånd, som Jehova Gud har gitt sine innviede tjenere. (Galaterne 5: 22, 23) Likevel må alle kristne som ønsker å la den hage deres hjerte utgjør, fortsette å være til behag for sin himmelske Far, føre en energisk, vedvarende kamp mot den uønskede frukt som nedarvet synd er. — Romerne 5: 5, 12.
Fra tid til annen kan det begynne å vokse noe uønsket i et gudfryktig menneskes ufullkomne hjerte. Han eller hun har kanskje aldri hatt noen problemer åndelig sett. Men så oppstår det et problem, som kanskje har sin rot i usunn omgang eller i en uforstandig avgjørelse. Hvordan kan de eldste i menigheten hjelpe en slik person åndelig sett?
Et apostolisk råd
Når de eldste skal hjelpe en kristen som har gjort noe galt, må de følge apostelen Paulus’ råd: «Brødre, selv om et menneske begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det, skal dere som har åndelige kvalifikasjoner, i en mildhetens ånd forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand, mens du holder øye med deg selv, for at ikke også du skal bli fristet.» (Galaterne 6: 1) Når en medtroende har begått «et eller annet feiltrinn før han er klar over det», er de eldste forpliktet til å hjelpe så snart som mulig.
Hva betyr det så å ’bringe et menneske i den rette tilstand’? Det samme greske ordet som blir brukt her (ka·tar·tiʹzo), brukes også om å bøte garn. (Matteus 4: 21) Det kan også sikte til det å sette sammen en brukket knokkel. En lege er forsiktig når han gjør det, for å unngå å volde pasienten unødig smerte. På lignende måte kreves det at de som hjelper en bror eller søster til å komme i den rette åndelige tilstand, er omsorgsfulle, taktfulle og medfølende.
De eldstes egen åndelighet kommer til uttrykk ved at de legger for dagen en mildhetens ånd når de forsøker å bringe noen i den rette tilstand. Jesus, som var mild av sinn, ville naturligvis ha vært mild under slike omstendigheter. Det er en egenskap de eldste bør gjenspeile overfor en tjener for Jehova som har begått et feiltrinn, for de kan også selv bli overmannet av en synd, uansett hvor besluttet de er på ikke å bli det. Det kan skje en gang i framtiden, hvis det ikke allerede har skjedd.
Disse åndelig kvalifiserte menn bør på en kjærlig måte ’bære sine medtroendes byrder’. De eldste har virkelig et inderlig ønske om å hjelpe en bror eller søster til å kjempe mot Satan, fristelser, kjødelige svakheter og synd. Det er absolutt en måte kristne tilsynsmenn kan ’oppfylle Kristi lov’ på. — Galaterne 6: 2.
Menn som har sanne åndelige kvalifikasjoner, er ydmyke. De innser at «hvis noen mener han er noe, når han ingenting er, bedrar han sitt eget sinn». (Galaterne 6: 3) Uansett hvor hardt de eldste anstrenger seg for å gjøre det som er rett, og å være hjelpsomme, vil de likevel komme til kort i forhold til Guds fullkomne og kjærlig medfølende Sønn, Jesus Kristus. Men det gir dem ingen grunn til ikke å gjøre sitt aller beste.
De eldste vet at det ville være galt å fordømme en medtroende på en hovmodig, selvrettferdig måte. Det ville så visst ikke Jesus ha gjort. Tenk på det — han gav sitt liv, ikke bare for sine venner, men til og med for sine fiender! De eldste bestreber seg på å legge for dagen en lignende kjærlighet når de anstrenger seg for å hjelpe brødre eller søstre ut av den vanskelige situasjon de er oppe i, og hjelpe dem til å komme i et nærere forhold til sin himmelske Far og hans rettferdige normer. Hva er noen av de skritt som kan hjelpe de eldste til å bringe en medtilbeder i den rette tilstand?
Noen skritt som kan være til hjelp
Hold dere til Jehova i bønn og stol på ham, mens dere snakker og oppfører dere på en måte som viser at dere er milde av sinn. Jesus var mild av sinn, bad vedvarende til sin himmelske Far om veiledning og gjorde alltid det som var til behag for ham. (Matteus 21: 5; Johannes 8: 29) De eldste bør ikke gjøre mindre når de anstrenger seg for å bringe en som har begått et feiltrinn, i den rette tilstand. Som en underhyrde som er mild av sinn, vil en eldste være oppmuntrende og oppbyggende i sin tale, ikke truende. I løpet av samtalen vil han prøve å skape en atmosfære som vil gjøre det så lett som mulig for den kristne som trenger hjelp, å gi uttrykk for sine tanker. Med det som formål vil det være til stor hjelp å innlede samtalen med en inderlig bønn. En som får veiledning som blir gitt i mildhet, vil ha lettere for å åpne sitt hjerte for den hvis han vet at den som gir veiledningen, i likhet med Jesus ønsker å gjøre det som behager Gud. Det er også passende å avslutte samtalen med bønn, for å understreke nødvendigheten av å anvende den veiledning han har fått på en slik kjærlig og mild måte.
Etter den innledende bønnen bør dere gi oppriktig ros. Dere kan kanskje rose ham for de gode egenskaper han har, for eksempel det at han er vennlig, pålitelig eller arbeidsom. Eller dere kan henvise til den trofaste tjeneste han har utført for Jehova, kanskje i løpet av et tidsrom på mange år. På den måten viser vi at vi bryr oss om ham og har en kristuslignende aktelse for ham. Jesus begynte sitt budskap til menigheten i Tyatira med å gi ros. Han sa: «Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og tro og tjeneste og utholdenhet, og [jeg vet] at dine senere gjerninger er flere enn de tidligere.» (Åpenbaringen 2: 19) Disse ordene forsikret menighetens medlemmer om at Jesus var klar over det fine arbeid de utførte. Selv om menigheten hadde sine feil — de tolererte en «Jesabel»-lignende innflytelse — gjorde den det godt i andre henseender, og Jesus ønsket at disse brødrene og søstrene skulle vite at deres nidkjære virksomhet ikke hadde gått upåaktet hen. (Åpenbaringen 2: 20) På lignende måte bør de eldste gi ros når det er på sin plass.
Dere bør ikke behandle et feiltrinn alvorligere enn omstendighetene krever. De eldste må beskytte Guds hjord og holde hans organisasjon ren. Når noen begår et åndelig feiltrinn som krever at det gis streng veiledning, kan det likevel være at en eller to eldste kan ta hånd om problemet uten at det blir nedsatt et dømmende utvalg. I mange tilfelle er det menneskelige svakheter, og ikke bevisst ondskap, som ligger til grunn for det feiltrinn en kristen har begått. De eldste bør behandle hjorden omsorgsfullt og huske følgende ord: «Den som ikke øver barmhjertighet, skal få [sin] dom uten barmhjertighet. Barmhjertigheten jubler triumferende over dommen.» (Jakob 2: 13; Apostlenes gjerninger 20: 28—30) Istedenfor å gjøre vondt verre bør de eldste følgelig behandle en medtroende som angrer, på en mild måte, akkurat som vår medfølende og barmhjertige Gud, Jehova, gjør. — Efeserne 4: 32.
Vis forståelse for omstendigheter som kan ha ført til det feiltrinn han har begått. De eldste må lytte omhyggelig når deres medtroende utøser sitt hjerte. Siden ’Gud ikke ringeakter et hjerte som er brutt og knust’, bør ikke de gjøre det heller. (Salme 51: 19) Det kan være mangel på en ektefelles følelsesmessige støtte som er selve roten til problemet. Alvorlig og langvarig depresjon har kanskje brutt ned noe av den følelsesmessige styrke han normalt har, eller gjort det svært vanskelig for ham å ta forstandige avgjørelser. Kjærlige eldste vil ta slike omstendigheter i betraktning, for selv om Paulus tilskyndte sine brødre til å ’formane de uordentlige’, gav han dem også følgende inntrengende råd: «Tal trøstende til de nedtrykte sjeler, støtt de svake, vær langmodige mot alle.» (1. Tessaloniker 5: 14) Selv om de eldste ikke ønsker å utvanne Guds rettferdige normer, bør de ta formildende omstendigheter i betraktning, slik som også Gud gjør. — Salme 103: 10—14; 130: 3.
Unngå å undergrave en medkristens selvaktelse. Vi ønsker aldri å frarøve en bror eller søster verdigheten eller etterlate et inntrykk av at han eller hun ikke er noe verd. Når vi isteden forsikrer våre medtroende om at vi har tiltro til deres kristne egenskaper og kjærlighet til Gud, vil det oppmuntre dem til å fortelle om det gale de har gjort. På samme måte ble korinterne høyst sannsynlig oppmuntret til å være gavmilde da Paulus fortalte dem at han hadde omtalt dem rosende for deres «villighet» og «nidkjærhet» når det gjaldt det å gi. — 2. Korinter 9: 1—3.
Vis at problemet kan overvinnes hvis en stoler på Jehova. Ja, prøv oppriktig å hjelpe vedkommende til å innse at det å stole på Gud og søke hans Ords veiledning vil gi ham den nødvendige hjelp til å bli brakt i den rette tilstand. For å kunne oppnå det må det vi sier, være basert på Bibelen og bibelske publikasjoner. Vårt mål er todelt: (1) å hjelpe den som har begått et feiltrinn, til å se og forstå Guds syn på saken og (2) å vise den det gjelder, hvordan han i en viss utstrekning har oversett eller unnlatt å følge disse gudgitte retningslinjene.
Kombiner bibelske råd med vennlige, men likevel poengterte spørsmål. Dette kan være svært virkningsfullt når det gjelder å nå hjertet. Gjennom sin profet Malaki stilte Jehova et spørsmål for å få sitt folk til å forstå hvordan de var kommet på avveier. Han spurte: «Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg?» (Malaki 3: 8, Norsk Bibel) Israel unnlot å gi Gud tiende av sin avling, slik Moseloven krevde, og det var ensbetydende med å rane fra Jehova. For å rette på situasjonen måtte israelittene oppfylle sine forpliktelser overfor den sanne tilbedelse og ha tillit til at Gud ville velsigne dem rikelig. Ved å bruke tankevekkende og taktfulle spørsmål kan også de eldste understreke at sann tilbedelse i dag innbefatter å stole på vår himmelske Far og adlyde ham. (Malaki 3: 10) Hvis vi kan nå vår brors hjerte med en slik tanke, vil det langt på vei hjelpe ham til å ’gjøre rette stier for sine føtter’. — Hebreerne 12: 13.
Understrek fordelene ved å ta imot veiledningen. Virkningsfull veiledning innbefatter både å advare mot hvilke konsekvenser det får å følge en gal kurs, og å minne om de fordeler det har å forandre på situasjonen. Etter å ha gitt en betimelig advarsel forsikret Jesus medlemmene av den åndelig sløve menigheten i Laodikea om at de ville kunne glede seg over å motta enestående privilegier, som innbefattet utsiktene til å herske sammen med ham i himlene, hvis de angret den kurs de tidligere hadde fulgt, og ble nidkjære disipler. — Åpenbaringen 3: 14—21.
Vis interesse for om veiledningen blir fulgt. Akkurat som en god lege fra tid til annen sjekker at et ben han har leget, fortsatt er i orden, bør de eldste prøve å finne ut om den bibelske veiledning de har gitt, blir fulgt. De kan kanskje spørre seg selv: Er det nødvendig med ytterligere hjelp? Bør veiledningen gjentas, kanskje på en annen måte? Jesus måtte gjentatte ganger veilede disiplene sine om nødvendigheten av å vise ydmykhet. Han var tålmodig og forsøkte i lang tid å bringe deres tanker i den rette tilstand ved hjelp av veiledning, illustrasjoner og anskuelsesundervisning. (Matteus 20: 20—28; Markus 9: 33—37; Lukas 22: 24—27; Johannes 13: 5—17) De eldste kan på lignende måte forsikre seg om at broren eller søsteren blir brakt i den rette tilstand, ved å ha gjentatte bibelske drøftelser med ham eller henne. Dette vil hjelpe den det gjelder, til med tiden å bli fullstendig åndelig helbredet.
Gi ros hvis han har gjort framskritt. Hvis den som har begått et feiltrinn, oppriktig bestreber seg på å følge Bibelens veiledning, bør han roses varmt. Det vil forsterke den veiledning han først fikk, og vil sannsynligvis oppmuntre ham til å gjøre ytterligere framskritt. Paulus var i sitt første brev til korinterne nødt til å gi dem bestemt veiledning på flere områder. Men straks etter at Titus hadde fortalt Paulus hvor positivt de hadde reagert på veiledningen, skrev Paulus for å rose dem. Han skrev: «Jeg [gleder] meg nå, ikke fordi dere ble bedrøvet, men fordi dere ble bedrøvet til anger; for dere ble bedrøvet på en måte som Gud vil.» — 2. Korinter 7: 9.
En grunn til å glede seg
Ja, Paulus gledet seg da han fikk høre at den veiledningen han hadde gitt, hadde hjulpet korinterne. På samme måte kan de eldste i vår tid glede seg storlig når de ser at en medtroende kommer over det feiltrinn han har begått, fordi han har rettet seg etter den kjærlige hjelp de har gitt ham. De kan virkelig finne glede i å hjelpe en angrende kristen til å utrydde synden av sitt hjerte — å rive dette ugresset opp med roten — slik at et vell av gudfryktige frukter kan blomstre der.
Hvis de eldste når fram med den rettledning de gir en som har begått et feiltrinn, vender han kanskje om fra en kurs som ville ha vært fullstendig ødeleggende for ham åndelig sett. (Jevnfør Jakob 5: 19, 20.) Den som har mottatt en slik hjelp, bør gi uttrykk for sin takknemlighet til Jehova Gud. Det vil også være passende at han forteller hvor stor pris han satte på den kjærlige hjelp, medfølelse og forståelse de eldste har vist. Og når han har kommet seg fullt ut åndelig sett, kan alle som har vært berørt, glede seg over at han er blitt brakt i den rette tilstand i en mildhetens ånd.