Jeg har erfart glede i tjenesten for Jehova

FORTALT AV GEORGE BRUMLEY

Jeg var akkurat ferdig med en undervisningstime hvor jeg lærte noen av keiser Haile Selassies unge politiaspiranter å reparere radioer, da en av dem under fire øyne fortalte meg at han visste at jeg var en av Jehovas vitners misjonærer. «Kan du studere Bibelen med meg?» spurte han ivrig.

ETTERSOM arbeidet vårt var forbudt i Etiopia på den tiden, ville jeg ha blitt utvist av landet hvis myndighetene hadde fått vite om meg, noe som allerede hadde skjedd med andre forkynnere. Jeg lurte på om denne eleven var oppriktig interessert eller bare var sendt av myndighetene for å lokke meg i fellen. Jeg hadde kone og tre små barn, så tanken på å miste jobben og bli tvunget til å forlate landet og de vennene jeg var blitt glad i, skremte meg.

Men du spør kanskje: ’Hvordan hadde det seg at en amerikaner med ansvaret for å forsørge en familie foretrakk å bo i Nord-Afrika, langt borte fra hjem og slektninger?’ La meg forklare.

Min oppvekst i De forente stater

I 1920-årene, mens jeg fortsatt gikk i grunnskolen, abonnerte faren min på bladet Vakttårnet, og han fikk tilsendt bokserien Studier i Skriften. Far likte å lese og slukte bøkene. Han var litt av en spøkefugl, og han pleide å lure dem han hadde invitert på besøk om søndagene. Han hadde nemlig en vakker, skinninnbundet bok, med «Bibelen» trykt i gullbokstaver på forsiden og på ryggen. Han pleide å innlede en samtale ved å si: «Det er jo søndag. Kunne du lese noen vers for oss?»

Gjestene gikk alltid med på det. Da de åpnet boken, viste det seg imidlertid at alle sidene var blanke! Vedkommende ble naturligvis overrasket. Da pleide far å si at predikantene ikke kjenner Bibelen i det hele tatt. Så hentet han en ordentlig bibel og slo opp og leste 1. Mosebok 2: 7. Der beskriver Bibelen skapelsen av det første menneske og sier: «Mennesket ble til en levende sjel.» — 1. Mosebok 2: 7, EN.

Far pleide så å forklare at et menneske ikke har en sjel, men er en sjel, at syndens lønn er døden, og at et menneske virkelig er dødt når det er dødt, uten bevissthet om noe som helst. (Forkynneren 9: 5, 10; Esekiel 18: 4, norsk oversettelse av 1904; Romerne 6: 23) Allerede før jeg kunne lese ordentlig, hadde jeg lært 1. Mosebok 2: 7 utenat. Dette er de første minnene jeg har om den store glede det gir å kjenne til bibelske sannheter og å dele dem med andre.

Ettersom vi fikk Vakttårnet hjem til oss på den tiden, begynte hele familien å ta til seg den åndelige næring det inneholdt. Mormor bodde hos oss, og hun var den første i familien vår som ble en forkynner av det gode budskap. Det var ikke noen menighet i Carbondale i Illinois, hvor vi bodde, men det ble holdt uformelle møter. Mor pleide å ta oss fem barna med til den andre siden av byen, hvor noen eldre damer ledet et Vakttårn-studium. Vi begynte også å ta del i felttjenesten.

I fengsel

Jeg giftet meg i 1937, bare 17 år gammel. Jeg prøvde å skaffe oss et levebrød ved å reparere radioer, og jeg lærte også andre hvordan man gjør det. Etter at vi hadde fått to barn, Peggy og Hank, gikk ekteskapet vårt i stykker. Det var min skyld at vi ble skilt; jeg hadde ikke en kristen livsførsel. Det at jeg ikke fikk oppdra de to eldste barna mine, har vært en grunn til hjertesorg for meg hele tiden siden.

Den annen verdenskrig brøt ut, og den fikk meg til å tenke på mange forskjellige ting. Det militære gav meg tilbud om å bli løytnant og undervise vernepliktige i radiofaget, men jeg var opptatt av hvordan Jehova så på krig, noe som fikk meg til å begynne å be hver dag. Mitt abonnement på Vakttårnet hadde løpt ut, og Lucille Haworth fikk blanketten for utløpt abonnement og besøkte meg. Perry Haworth, som var Lucilles far, og nesten alle andre i den store familien hadde vært i sannheten siden 1930-årene. Lucille og jeg ble glad i hverandre og giftet oss i desember 1943.

I 1944 ble jeg døpt og sluttet meg til min kone i heltidstjenesten som pioner. Snart ble jeg innkalt til militærtjeneste, men nektet å møte. På grunn av dette ble jeg dømt til tre års fengsel i den føderale forbedringsanstalten i El Reno i Oklahoma. Det var en glede å lide for Jehova. Hver morgen når jeg våknet og det gikk opp for meg hvor jeg var, og hvorfor jeg var der, følte jeg stor tilfredshet, og jeg takket Jehova. Etter krigen begynte de å løslate dem av oss som var over 25 år, på prøve. Jeg ble løslatt i februar 1946.

Heltidstjenesten

Da jeg ble gjenforent med Lucille, var hun pioner i den lille byen Wagoner i Oklahoma. Vi hadde ikke bil, så vi gikk overalt til fots og gjennomarbeidet hele byen på den måten. Senere flyttet vi til Wewoka, også i Oklahoma. Etter kort tid fikk jeg jobb ved en radiostasjon i nærheten og begynte å arbeide med kringkasting. Det var ikke lett å arbeide seks timer hver dag og samtidig få tid til pionertjenesten, men vi gledet oss over å ha det privilegium å tjene Jehova. Vi greide å kjøpe oss en gammel bil akkurat tidsnok til stevnet i Los Angeles i 1947. Der begynte vi å tenke på å søke på Vakttårnets bibelskole Gilead for å bli lært opp som misjonærer.

Vi forstod at dette ville være et stort skritt å ta, og vi ønsket ikke å treffe en forhastet avgjørelse om å forlate De forente stater. Jeg led fortsatt kvaler fordi jeg hadde mistet barna mine, så vi forsøkte igjen å få foreldremyndigheten over dem. På grunn av min tidligere livsstil og fengselsoppholdet var det fånyttes. Vi bestemte oss derfor for å forsøke å bli misjonærer og ble innbudt til Gileads 12. klasse.

I 1949 ble vi uteksaminert, men til å begynne med fikk vi i oppdrag å besøke menigheter i Tennessee. Etter at vi hadde vært opptatt i denne tjenesten i De forente stater i tre år, fikk vi et brev fra kontoret til presidenten for Selskapet Vakttårnet, hvor vi ble spurt om vi var villige til å være skolelærere i Etiopia ved siden av misjonærtjenesten. Et av kravene myndighetene stilte, var at misjonærene måtte undervise i skolen. Det gikk vi med på, og sommeren 1952 reiste vi til Etiopia.

I Etiopia underviste vi i grunnskolen om morgenen og ledet bibelstudier om ettermiddagen. Snart var det så mange som kom på bibelstudiene, at vi ofte underviste fra Bibelen i tre—fire timer hver dag. Noen av dem som studerte, var politimenn; andre var lærere eller diakoner ved misjonsskoler og skoler som ble drevet av Etiopias ortodokse kirke. Til tider var det 20 eller flere til stede hver gang vi studerte Bibelen. Mange av dem forlot falsk religion og begynte å tjene Jehova. Vi var overlykkelige. Også nå takket jeg Jehova hver morgen når jeg våknet.

Vi blir foreldre, og arbeidet blir forbudt

I 1954 fikk vi vite at vi skulle bli foreldre, så vi måtte bestemme oss for om vi skulle reise tilbake til De forente stater eller bli i Etiopia. Hvorvidt vi skulle bli, avhang selvfølgelig av om jeg fikk verdslig arbeid eller ikke. Jeg fikk jobb som radiotekniker og skulle drive en radiostasjon for keiser Haile Selassie, så vi ble.

Den 8. september 1954 ble Judith født. Jeg trodde jeg var sikret arbeid i og med at jeg arbeidet for keiseren, men etter to år mistet jeg den jobben. Mindre enn en måned senere ble jeg imidlertid ansatt av politiet — med høyere lønn — for å lære unge menn å reparere toveisradioer. I løpet av de neste tre årene fikk vi to sønner, Philip og Leslie.

I mellomtiden skjedde det endringer med hensyn til vår frihet til å ta del i forkynnelsesarbeidet. Etiopias ortodokse kirke hadde overtalt myndighetene til å utvise alle Jehovas vitners misjonærer. Jeg fulgte Selskapets råd og forandret visumet mitt, slik at det ikke lenger viste at jeg var misjonær, men at jeg hadde verdslig arbeid. Misjonsarbeidet vårt ble forbudt, så vi måtte være varsomme og gå stille i dørene. Vi fortsatte å holde alle møtene, men vi møttes i små studiegrupper.

Politiet ransaket hjemmene til flere forkynnere som var under mistanke. Noe de imidlertid ikke visste, var at en polititjenestemann som var tilbeder av Jehova, underrettet oss hver gang det var planlagt en husundersøkelse. Dette førte til at ingen litteratur ble beslaglagt i løpet av de årene. På søndagene drog vi til forskjellige restauranter i utkanten av byen, hvor det var satt opp bord med tanke på at man skulle kunne spise utendørs, og så hadde vi Vakttårn-studiet der.

Det var på denne tiden, mens jeg underviste i reparasjon av radioer, at den eleven jeg nevnte innledningsvis, bad om å få et bibelstudium. Jeg gikk ut fra at han var oppriktig, så vi gikk i gang. Allerede etter at vi hadde studert to ganger, ble en annen elev med, og så en tredje. Jeg advarte dem og sa at de aldri måtte fortelle til noen at de studerte med meg, og de gjorde aldri det.

I 1958 ble det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» holdt på Yankee Stadium og Polo Grounds i New York. Peggy og Hank og mange andre i den store familien min var i mellomtiden blitt aktive vitner. Så glad jeg var for å kunne være til stede! Ikke bare fikk jeg møte de to eldste barna mine og andre familiemedlemmer igjen, men jeg ble også begeistret over å se den enorme folkemassen på over en kvart million mennesker som var til stede på stevnets siste dag.

Året etter kom Selskapets president, Nathan H. Knorr, til Etiopia for å besøke oss. Han hadde gode forslag til hvordan vi kunne holde arbeidet gående trass i forbudet, og han var også interessert i familien vår og hvordan det gikk med oss åndelig sett. Jeg fortalte at vi lærte barna å be. Jeg spurte om han hadde lyst til å høre Judith framsi en bønn. Det ville han, og etterpå sa han: «Det var svært bra, Judith.» Da vi skulle spise, bad jeg bror Knorr om å be, og da han var ferdig, sa Judith: «Det var svært bra, bror Knorr!»

Vi oppdrar barna i De forente stater

Kontrakten min med politiet gikk ut i 1959. Vi ønsket å bli, men myndighetene ville ikke godkjenne at jeg inngikk noen ny kontrakt, verken med politiet eller noen andre. Så hvor kunne vi dra? Jeg forsøkte å ordne det slik at vi kunne komme inn i et av de andre landene hvor det var stort behov for brødre, men det gikk ikke. Litt bedrøvet reiste vi tilbake til De forente stater. Etter at vi var kommet dit, hadde vi et hyggelig familieselskap; alle de fem barna mine ble kjent med hverandre, og de ble glad i hverandre med det samme. Siden da har det alltid vært et godt samhold mellom dem.

Vi slo oss ned i Wichita i Kansas, hvor jeg fikk jobb som radiotekniker og plateprater. Lucille slo seg til ro med husarbeidet, og vi bodde i nærheten av den skolen barna gikk på. Hver mandagskveld studerte vi Vakttårnet sammen, og jeg forsøkte alltid å gjøre studiet livlig og interessant. Hver dag spurte vi dem om det var problemer på skolen.

Den opplæringen barna fikk etter hvert som de begynte på den teokratiske tjenesteskolen, hjalp dem i skolearbeidet. Vi lærte dem opp i felttjenesten helt fra de var små. De lærte å tilby bibelsk litteratur ved dørene, og de var med oss når vi ledet hjemmebibelstudier.

Vi gikk også inn for å lære barna noen av livets grunnleggende realiteter. Vi forklarte hver enkelt av dem at det ikke alltid var slik at de kunne få det en av de andre hadde. Alle kunne for eksempel ikke alltid få den samme gaven. Vi pleide å resonnere med dem og si: «Hvis broren eller søsteren din får et leketøy som du ikke får, bør du da klage på det?» Ved andre anledninger fikk selvfølgelig de andre barna noe, så ingen ble forsømt. Vi har alltid vært glad i dem alle sammen og unnlatt å favorisere den ene framfor de andre.

Det hendte at andre barn fikk lov til å gjøre noe som våre barn ikke fikk lov til. Jeg fikk ofte høre: «Den og den får lov, hvorfor får ikke vi?» Jeg forsøkte å forklare, men noen ganger måtte svaret rett og slett bli: «Du tilhører ikke den familien, du er en Brumley. Vi har andre regler.»

Vi utfører tjeneste i Peru

Helt siden vi var kommet tilbake fra Etiopia, hadde Lucille og jeg lengtet etter å få muligheten til å ta del i misjonærtjenesten igjen. I 1972 fikk vi endelig sjansen til å reise til Peru. Vi kunne ikke ha valgt et bedre sted å oppdra tenåringsbarna våre. Den omgangen de fikk med misjonærer, spesialpionerer og andre som var kommet for å tjene i Peru, hjalp dem til å se med sine egne øyne hvor stor glede de som virkelig søker Rikets interesser først, erfarer. Philip kalte det positivt gruppepress.

En tid senere fikk noen gamle venner av oss i Kansas vite hvilke gode resultater vi hadde i Rikets tjeneste, og de sluttet seg til oss i Peru. Jeg organiserte hjemmet vårt som et misjonærhjem. Hver enkelt fikk i oppdrag å ta seg av bestemte gjøremål, slik at alle fikk tid til å ta del i felttjenesten. Hver dag drøftet vi dagsteksten ved frokostbordet. For en lykkelig tid det var for oss alle! Også nå sendte jeg en stille takk til Jehova hver morgen når jeg våknet og det gikk opp for meg hvor jeg var, og hvorfor jeg var der.

Med tiden giftet Judith seg, og hun reiste tilbake til USA, hvor hun fortsatte i heltidstjenesten. Etter at Philip hadde tjent som spesialpioner i tre år, søkte han om å få utføre Betel-tjeneste i Brooklyn i New York. Søknaden ble innvilget. Til slutt drog også Leslie tilbake til De forente stater. De reiste med blandede følelser, og de har ofte sagt at det at vi tok dem med til Peru, var det beste vi noen gang hadde gjort for dem.

Etter hvert som den økonomiske situasjonen i Peru forverret seg, innså vi at også vi måtte dra derfra. Da vi kom tilbake til Wichita i 1978, fikk vi vite at det var en gruppe spansktalende Jehovas vitner der. De bad oss om å bli værende der og hjelpe dem, og det gjorde vi med glede. Det ble opprettet en menighet, og snart ble vi like glad i denne menigheten som dem vi tidligere hadde tjent i.

Ecuador kaller

Til tross for at jeg hadde hatt et slag som delvis hadde lammet meg, håpet jeg med lengsel at Lucille og jeg kunne få tjene i et annet land igjen. I 1984 fortalte en reisende tilsynsmann oss at det var stor vekst i Ecuador og stort behov for kristne eldste. Jeg pekte på at jeg ikke kunne utrette så mye i felttjenesten, siden jeg var lam, men han forsikret meg om at det til og med var bruk for en 65 år gammel, delvis lam eldste.

Da han var reist, lå vi våken hele natten og snakket om muligheten for å dra til Ecuador. Lucille hadde det samme brennende ønsket om å dra som jeg hadde. Altså averterte vi det lille skadedyrkontrollfirmaet vårt til salgs og fikk solgt det i løpet av to uker. Huset tok det oss bare ti dager å få solgt. Ja, på våre eldre dager vendte vi tilbake til det som var vår største glede, nemlig misjonærtjeneste i utlandet.

Vi bosatte oss i Quito. Felttjenesten brakte nye opplevelser eller eventyr hver dag — det var helt fantastisk. I 1987 ble det imidlertid konstatert at jeg hadde fått kreft i tykktarmen; jeg måtte opereres øyeblikkelig. Vi drog tilbake til Wichita for at jeg skulle bli operert der, og operasjonen var vellykket. Så drog vi til Quito igjen, men etter at vi hadde vært der i bare to år til, ble det igjen konstatert at jeg hadde kreft, så vi måtte dra tilbake til USA for godt. Vi bosatte oss i Nord-Carolina, og det er her vi bor nå.

Et velsignelsesrikt liv

Min fysiske framtid er usikker. I 1989 måtte jeg få utlagt tarm. Likevel kan jeg fortsatt tjene som eldste, og jeg leder flere bibelstudier med mennesker som kommer hjem til oss. I de årene som har gått, har vi hjulpet flere hundre personer ved å så sannhetens sæd i dem og deretter vanne den ved å ta oss av interessen. Dette er en prosess som alltid bringer stor glede, uansett hvor mange ganger den blir gjentatt.

Jeg har også hatt den store glede å se at alle barna mine er blitt tjenere for Jehova. Peggy har vært sammen med sin mann, Paul Moske, i hans tjeneste som reisende tilsynsmann i De forente stater i 30 år. Philip, hans kone, Elizabeth, og Judith fortsetter å utføre spesiell heltidstjeneste ved Brooklyn Betel i New York. Hank og Leslie og ektefellene deres er aktive forkynnere, og mine fire brødre og søstre og familiene deres, alt i alt over 80 nære slektninger, tjener Jehova, alle sammen. Og Lucille har vært en eksemplarisk kristen hustru i de nærmere 50 årene ekteskapet vårt har vart. Uten å klage har hun tatt seg av mange lite hyggelige oppgaver når hun har hjulpet meg og tatt hånd om meg etter hvert som kroppen min har degenerert.

Ja, livet mitt har virkelig vært glederikt. Jeg har ikke ord for hvor lykkelig jeg har vært. Det bringer så stor glede å tjene Jehova at jeg har et inderlig ønske om å tjene ham i all evighet her på jorden. Jeg har alltid Salme 59: 17 i tankene: «Jeg vil synge om din makt og juble hver morgen over din trofasthet [kjærlige godhet, NW]. For meg er du blitt en borg, en tilflukt på nødens dag.»

[Bilde på side 23]

George Brumley sammen med Etiopias keiser, Haile Selassie

[Bilde på side 25]

George Brumley og hans kone, Lucille