Nash-papyrusen — et verdifullt håndskrift
HVORDAN daterer man et gammelt hebraisk bibelhåndskrift på en nøyaktig måte? Det var dette problemet dr. John C. Trever stod overfor i 1948, da han for første gang fikk se den av Dødehavsrullene som inneholder Jesajas profeti. Formen på de hebraiske bokstavene vakte hans interesse. Han visste at disse bokstavene var nøkkelen til å finne ut hvor gammel bokrullen var, men hva kunne han sammenligne dem med? Han kom med rette til at det måtte bli skriften i Nash-papyrusen. Hva var grunnen til det? Hva slags håndskrift er dette, og hvor kom det fra?
Nash-papyrusen består av bare fire fragmenter som til sammen inneholder 24 linjer med hebraisk tekst og måler omkring 7,5 × 12,5 centimeter. Den er oppkalt etter W. L. Nash, som var sekretær i foreningen Society of Biblical Archaeology. Han skaffet seg papyrusen av en egyptisk handelsmann i 1902. S. A. Cooke offentliggjorde den året etter i foreningens publikasjon Proceedings. Deretter ble den skjenket Cambridge universitet i England, hvor den fortsatt befinner seg. Det at dette papyrusfragmentet er så verdifullt, har sammenheng med at det er så gammelt. Bibelforskere daterte det til det andre eller det første århundre før vår tidsregning, så det var det eldste fragmentet av et hebraisk håndskrift som noen gang var blitt funnet.
Da dr. Trever sammenlignet et lysbilde av Nash-papyrusen med den bokrullen han hadde foran seg, gransket han formen på hver enkelt bokstav omhyggelig. Det var ikke tvil om at de var svært like. Likevel virket det utenkelig for ham at det store, nyoppdagede håndskriftet skulle kunne være like gammelt som Nash-papyrusen. Med tiden viste det seg imidlertid at han hadde resonnert riktig. Den av Dødehavsrullene som inneholdt Jesajas profeti, skrev seg fra det andre århundre før vår tidsregning!
Nash-papyrusens innhold
En analyse av teksten i Nash-papyrusen avslører at alle de 24 linjene i den er ufullstendige, de mangler et ord eller noen bokstaver på begge kanter. Papyrusen inneholder deler av De ti bud i 2. Mosebok, kapittel 20, sammen med noen vers fra 5. Mosebok, kapitlene 5 og 6. Dette var med andre ord ikke et vanlig bibelhåndskrift, men en blandet tekst som var laget i en bestemt hensikt. Den var tydeligvis en del av en samling som inneholdt veiledning til en jøde for å minne ham om hans forpliktelse overfor Gud. Et avsnitt som kalles Shema, og som begynte med 5. Mosebok 6: 4, ble ofte gjentatt. Dette verset lyder slik ifølge grunnteksten: «Hør, Israel! Jehova er vår Gud, Jehova er én.»
Tetragrammet, JHWH (Jehova), som dette verset inneholder, forekommer to ganger i papyrusens siste linje og dessuten fem andre steder. Det forekommer også ett sted uten den første bokstaven.
Hensikten med Shema-verset var først og fremst å understreke «at Gud er én person». Ifølge den jødiske Talmud (Berakoth 19a) burde det siste ordet, ’E·chadhʹ («én»), «betones spesielt, idet man uttalte det ved å trekke ut hver av stavelsene». (W. O. E. Oesterley og G. H. Box) Denne måten å uttale ’E·chadhʹ på når det siktes til Gud, gjør kjent hans egenart.
I dag har vi mange håndskrifter som er fra omtrent samme tid som Nash-papyrusen, særlig blant de rullene som ble funnet ved Dødehavet, nær Qumran. En grundig analyse av disse håndskriftene har bekreftet at mange av dem skriver seg fra det første og det andre århundre før vår tidsregning.a Selv om Nash-papyrusen ikke lenger er det eldste hebraiske håndskriftet man kjenner til, er den fortsatt av stor interesse. Den er fremdeles det eneste hebraiske bibelhåndskriftet fra et så tidlig tidspunkt som er blitt oppdaget i Egypt.
[Fotnote]