Vår store Skaper og hans gjerninger
NOE så storslått! Ja, synet av de tordnende fossene Iguassú og Niagara, de dype elvedalene i Arizona og på Hawaii og de vakre fjordene i Norge og på New Zealand framkaller begeistrede utrop. Men er slike naturperler bare tilfeldige resultater som er frambrakt av «moder natur»? Nei, de er langt mer enn det! De er ærefryktinngytende gjerninger som er frambrakt av en stor Skaper, en kjærlig himmelsk Far, om hvem kong Salomo skrev: «Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter. Men de fatter ikke det verk som Gud har gjort fra først til sist.» (Forkynneren 3: 11) Det er sant at det ville ta menneskene en evighet av tid å utforske alle de strålende gjerninger som vår Skaper har fylt universet med.
For en stor Skaper vi har! Og hvor glad er vi ikke for at denne allmektige Gud «ved enden av disse dager [har] talt til oss ved en Sønn, som han innsatte som arving til alle ting, og ved hvem han dannet tingenes ordninger»! (Hebreerne 1: 2) Denne Sønn, Jesus Kristus, verdsatte sin Fars kjærlige skaperverk. Han henviste ofte til det når han forklarte sin Fars hensikter ved hjelp av illustrasjoner, og når han oppmuntret sine tilhørere. (Matteus 6: 28—30; Johannes 4: 35, 36) «Ved tro» har mange erkjent at skaperverkets undere ble «brakt i stand ved Guds ord». (Hebreerne 11: 3) Vårt daglige liv bør gjenspeile en slik tro. — Jakob 2: 14, 26.
Ja, de ting Gud har skapt, er i sannhet storslagne. De gjenspeiler på en vidunderlig måte hans visdom, makt, rettferdighet og kjærlighet. Han sørget for eksempel for å gi jordkloden en bestemt helningsvinkel og å la den rotere i en bane rundt solen, slik at hans framtidige skapning, mennesket, kunne glede seg over skjønnheten i de skiftende årstidene. Gud sa: «Så lenge jorden står, skal sæd og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri mer ta slutt.» (1. Mosebok 8: 22) Dessuten forsynte Gud gavmildt jorden med verdifulle mineraler. Han sørget spesielt for rikelig med vann, som senere skulle danne et vesentlig grunnlag for alt liv på jorden og utgjøre en viktig bestanddel av det.
I løpet av seks på hverandre følgende ’skapelsesdager’, som hver var på tusener av år, fortsatte «Guds virksomme kraft» å berede jorden til et bosted for menneskene. Lyset, som hjelper oss til å se, luften vi puster inn, det tørre land som vi bor på, vegetasjonen, dagen og natten som avløser hverandre, fiskene, fuglene, dyrene — alt ble frambrakt i ordnet rekkefølge av vår store Skaper til nytte og glede for menneskene. (1. Mosebok 1: 2—25, NW) Vi er uten tvil enig med salmisten som utbrøt: «[Jehova], hvor mange dine gjerninger er! Og alle har du gjort med visdom; jorden er full av det du har skapt.» — Salme 104: 24.
Guds mesterlige skaperverk
Mot slutten av den sjette ’skapelsesdag’ frambrakte Gud mannen og deretter hans medhjelper, kvinnen. For et mesterlig klimaks på det jordiske skaperverk! Mennesket var langt mer fantastisk enn alle de andre jordiske skapningene som tidligere var blitt frambrakt. Salme 115: 16 sier: «Himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden gav han til menneskene.» I overensstemmelse med dette skapte Jehova oss slik at vi kunne ha både glede og nytte av det han tidligere hadde frambrakt på jorden. Hvor takknemlige bør vi ikke være for øynene våre, som er mer komplisert enn det mest avanserte kamera, og som kan oppfatte den fargerike verden rundt oss! Vi har ører, som er bedre enn noe menneskelaget høyttaleranlegg, og som setter oss i stand til å glede oss over samtaler, musikk og fuglenes melodiske sang. Vi har en innebygd talemekanisme, som innbefatter den allsidige tungen. Tungens smaksløker sørger sammen med luktesansen for at vi kan nyte en uendelig variasjon av næringsmidler. Og hvor stor pris setter vi ikke på å kunne kjenne et varmt håndtrykk! Ja, vi har all grunn til å takke vår Skaper i likhet med salmisten som sa: «Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis. Underfulle er dine verk, det vet jeg så vel.» — Salme 139: 14.
Vår Skapers kjærlige godhet
Salmisten skrev: «Lovsyng [Jehova], for han er god . . . Han alene gjør store under, evig varer hans miskunn [hans kjærlige godhet varer til ubestemt tid, NW]!» (Salme 136: 1—4) Denne kjærlige godhet driver ham nå til å gjøre undere som er langt større enn alle de skapergjerninger vi nettopp har omtalt. Ja, selv når han hviler fra det å skape materielle ting, holder han på med skapende virksomhet på et åndelig plan. Han gjør det som svar på en ond utfordring som ble rettet mot ham. Hvordan gikk dette til?
Den første mann og den første kvinne ble satt i et strålende paradis, Eden. Men en frafallen engel, Satan, gjorde seg selv til en gud og forledet menneskeparet til å gjøre opprør mot Jehova. Gud dømte dem med rette til døden, med den følge at deres barn, hele menneskeslekten, er født i en syndig, døende tilstand. (Salme 51: 7) Den bibelske beretning om Job viser at Satan utfordret Gud ved å påstå at ikke noe menneske kan bevare sin ulastelighet overfor Ham under prøvelser. Men Job beviste at Satan er en stor løgner, og mange andre trofaste tjenere for Gud i bibelsk tid og helt fram til våre dager har gjort det samme. (Job 1: 7—12; 2: 2—5, 9, 10; 27: 5) Jesus, som var et fullkomment menneske, satte et enestående eksempel med hensyn til å bevare sin ulastelighet. — 1. Peter 2: 21—23.
Jesus kunne derfor si: «Verdens hersker [Satan] . . . har ikke noe tak på meg.» (Johannes 14: 30) Men fram til denne dag har det vært slik at «hele verden ligger i den ondes makt». (1. Johannes 5: 19) Satan, som reiste stridsspørsmålet om Guds overherredømmes rettmessighet, har fått cirka 6000 år til å vise hvorvidt han selv kan utøve et vellykket styre over menneskeheten. Som de stadig dårligere verdensforholdene viser, har hans styre avgjort vært mislykket. Vår kjærlige Gud, Jehova, vil snart fjerne hele dette korrupte verdenssamfunnet og hevde sitt rettmessige overherredømme over jorden. For en glede og lettelse dette vil være for mennesker som lengter etter et fredelig, rettferdig styre! — Salme 37: 9—11; 83: 18, 19, NW.
Men dette er ikke alt! Guds kjærlige godhet vil komme ytterligere til uttrykk på grunnlag av Jesu ord i Johannes 3: 16: «For Gud elsket verden [av mennesker] så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» Det at menneskeheten på denne måten gjenreises med utsikt til å oppnå evig liv, innebærer at det blir skapt noe nytt. Hva er dette? Hvordan blir det til gagn for den sukkende menneskehet? Vår neste artikkel vil besvare disse spørsmålene.