Gud glemmer ikke «den kjærlighet dere har vist til hans navn»
«GUD er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid og den kjærlighet dere har vist til hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsetter å tjene.» (Hebreerne 6: 10) Disse ordene av apostelen Paulus passer godt på Jehovas vitner i Øst-Europa. I flere tiår har de tjent Guds navns interesser og arbeidet lenge og hardt under restriksjoner som har vært pålagt dem av tidligere regjeringer, som har stått under sovjetisk kontroll. Jehova husker deres gode gjerninger og øser velsignelser ut over dem. La oss se på rapporten for forrige tjenesteår fra bare tre av disse områdene.
Områdene i det tidligere Sovjetunionen
Områdene i det tidligere Sovjetunionen rapporterer at høydepunktet i antall Rikets forkynnere økte med 35 prosent i løpet av tjenesteåret 1992 — fra 49 171 til 66 211! Men det er ikke alt. Alle disse forkynnerne har vært svært aktive, noe som framgår av den fine økningen i leveringen av blad og annen bibelsk litteratur. De har gjort god bruk av brosjyrene, for de har levert 1 654 559 brosjyrer. Det er mer enn tre ganger så mye som i fjor, da de leverte 477 235. Hva har leveringen av all denne litteraturen ført til? Det har ført til en fordobling av antall hjemmebibelstudier. Nå blir det ledet 38 484 studier.
Det var også 94 prosent flere som tok del i hjelpepionertjenesten i år enn i fjor. Dette var åpenbart noe av grunnen til at så mange som 26 986 nye disipler ble døpt, en forbløffende økning på hele 311 prosent i forhold til forrige tjenesteår, da 6570 ble døpt.
Hvordan ble så noen av dem som nylig er blitt døpt, først interessert i det gode budskap? Noen ganger hadde det mye å si at den forkynneren som ledet bibelstudiet, viste vedkommende oppriktig, personlig interesse. En presiderende tilsynsmann fra Moldavia forteller:
«Min kone og jeg besøkte en kvinne som tidligere hadde vist interesse for Bibelens sannhet, og startet et bibelstudium med henne. Mannen hennes var imidlertid ikke interessert. En dag da vi var på vei dit for å studere med henne, var det svært kaldt og mye snø; gatene var nesten folketomme. Vi nådde imidlertid fram til avtalt tid. Da sa hun til mannen sin: ’Der ser du hvor mye disse menneskene bryr seg om oss. De er punktlige til tross for all snøen.’ Dette fikk mannen til å tenke. Han ombestemte seg og ble med på studiet, og nå er han og hans kone blitt døpt som Jehovas vitner.»
Andre ganger kan det at en forkynner er høflig, vekke interesse for det gode budskap. En eldste, også han fra Moldavia, hadde følgende opplevelse:
«En mann som jeg besøkte i distriktet mitt, var ikke interessert i Jehovas vitner. Han sa at han tilhørte den ortodokse kirke, slik faren og bestefaren hans hadde gjort, og så bad han meg om å forlate eiendommen. Men før jeg gikk, lot han meg få lov til å fortelle hvorfor jeg var kommet. Jeg viste til Matteus 28: 19, hvor det står: ’Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.’ Deretter gav jeg ham adressen til det stedet hvor vi har møtene, og så gikk jeg. Til min store overraskelse kom han på møtet en uke senere. Han ble der helt til møtet var slutt. Etterpå forklarte han at han hadde bebreidet seg selv hele uken for at han hadde vært så uvennlig mot meg. Det ble straks startet et bibelstudium, og nå er han en av våre brødre.»
Et annet fremtredende trekk ved tjenesteåret var den overveldende responsen når det gjaldt å dekke de materielle behov som våre brødre i dette området har. I løpet av vinteren 1991/92 ble omkring 400 tonn matvarer og store mengder klær sendt til menn, kvinner og barn som hadde behov for det. Disse forsyningene ble fordelt i praktisk talt hele det området som tidligere utgjorde Sovjetunionen, helt til Irkutsk i Sibir og Khabarovsk, ikke langt fra Japan. Dette var virkelig et imponerende vitnesbyrd om at Jehova ikke har glemt den kjærlighet våre brødre har vist til hans navn. Den broderkjærlighet som Jehovas ånd tilskynder til, og som kom til uttrykk på denne måten, har også ført til at disse brødrene er blitt nærere knyttet til sin verdensomfattende familie. En søster i Ukraina skrev for eksempel til avdelingskontoret:
«Den hjelpen dere gav oss, gjorde dypt inntrykk på oss. Vi ble rørt til tårer og takket Jehova Gud for at han ikke hadde glemt oss. Det er sant at vi har det vanskelig materielt sett akkurat nå, men takket være den hjelpen vi fikk fra våre brødre i vest, har vi kommet oss på bena igjen i materiell forstand. På grunn av den hjelpen dere har gitt, kan familien vår nå bruke mer tid i tjenesten for Jehova. Hvis det er Jehovas vilje, skal min datter og jeg være hjelpepionerer i løpet av sommermånedene.»
Dette hjelpearbeidet var også et vitnesbyrd for utenforstående, ettersom de kunne se at Jehovas vitner viser kjærlighet, ikke bare i ord, men også i gjerning. En familie fra en annen menighet skrev: «Vi har mottatt den materielle hjelpen som bestod av mat og klær. Det er så mye! Den støtte og de oppmuntringer dere gir, lærer oss at vi også bør gjøre godt mot andre. Denne kjærlige handlingen gikk ikke upåaktet hen blant de ikke-troende og heller ikke blant de interesserte og familiene deres; det har vært et stort vitnesbyrd om det sanne brorskap.»
De fem områdestevnene og det internasjonale stevnet med temaet «Lysbærere» som ble holdt i juni og juli, var enda et vitnesbyrd om at Jehova velsigner det harde arbeidet som hans vitner utfører, og om den kjærligheten de har vist ved å gjøre hans navn kjent. Det var i alt 91 673 til stede på stevnene, og 8562 ble døpt. Antall til stede var størst i St. Petersburg, hvor 46 214 — deriblant stevnedeltagere fra over 30 forskjellige land — kom sammen på Kirov stadion.
En mann på omkring 60 år kom til stevnestedet i Irkutsk i Sibir bare for å se seg om. Han sa: «Alle de tilstedeværende er velkledde, de smiler og er hyggelige mot hverandre. De er som en forent familie. Man kan føle at de ikke bare er venner her på stadionet, men også i hverdagen. Jeg har fått utmerket bibelsk litteratur og har fått mye bedre kjennskap til hva slags organisasjon dette er. Jeg ønsker å opprettholde kontakten med Jehovas vitner og å studere Bibelen sammen med dem.»
På det samme stevnet i Irkutsk, hvor det var 5051 til stede, sa en interessert kvinne fra republikken Jakutia i Sibir: «Jeg ser på menneskene her og har lyst til å rope av glede. Jeg er svært takknemlig mot Jehova for at han har hjulpet meg til å bli kjent med slike mennesker. Her på stevnet har jeg fått litteratur, og jeg ønsker å snakke med andre om det jeg har lært. Jeg har et sterkt ønske om å bli en tilbeder av Jehova.»
Bestyreren ved et stadion i Alma Ata i Kasakhstan, hvor 6605 overvar stevnet, sa følgende: «Jeg synes holdningen deres er fantastisk. Nå er jeg overbevist om at dere alle, unge og gamle, er respektable mennesker. Jeg kan ikke si at jeg tror på Gud, men jeg tror på de hellige ting som deres brorskap gir uttrykk for i den holdningen dere har til åndelige og materielle verdier.»
En politimann som var på stevnet i Alma Ata, bemerket: «Jeg har vært i kontakt med dere ved to anledninger, begge ganger i forbindelse med et stevne. Det er svært hyggelig å samarbeide med Jehovas vitner.»
Romania
Jehova har heller ikke glemt den kjærlighet våre brødre i Romania har vist til hans navn. Forkynnerne har hatt mye å glede seg over i løpet av det siste tjenesteåret. For det første ble det igjen opprettet et avdelingskontor i Bucureşti. Arbeidet hadde da vært forbudt helt siden 1949. Omkring 20 brødre og søstre arbeider på det nye avdelingskontoret, som betjener 24 752 forkynnere — et høydepunkt som utgjør en økning på 21 prosent i forhold til fjorårets gjennomsnitt.
Brødrene begynner etter hvert å få bedre tak på forkynnelsen fra dør til dør etter at de i mange år har vært vant til å forkynne i all hemmelighet. En opplevelse fra Mureş-området viser hvordan noen Jehovas vitner gjør god bruk av alle muligheter de får til å legge fram budskapet, selv når de er på reisefot. Avdelingskontoret skriver:
«En forkynner bestemte seg for å forkynne fra togkupé til togkupé. Folk var stort sett imøtekommende, men i den siste kupeen oppstod det problemer. Ingen av dem som satt der, ville ta imot bladene. Til slutt var det en mann som reiste seg. Han var ganske opphisset og ropte: ’Jeg skal kaste alle bladene dine ut av vinduet! Hvorfor plager du oss slik med religionen din?’ Forkynneren svarte vennlig at selv om mannen kastet ut bladene, kunne de likevel bli til gagn for andre — for dem som fant dem. Da mannen så hvor rolig forkynneren var, ble han så imponert at han tok bladene og begynte å dele dem ut til de andre i kupeen. Overraskende nok tok alle imot et blad. Etter at mannen hadde delt ut bladene, hadde han ingen igjen til seg selv. Forkynneren spurte derfor om han ikke ønsket å beholde et blad selv. Da tok mannen et blad fra en som hadde fått to, og sa: ’Nå har også jeg fått et eksemplar!’»
I mange land har Jehovas vitners forkynnelsesarbeid til tider møtt motstand hos kristenhetens presteskap. I Romania blir prestene i den ortodokse kirke ofte rasende på Jehovas vitner. Men dette kan ikke hindre Jehova i å velsigne sitt folk for den kjærlighet de har vist til hans navn. En kretstilsynsmann skriver:
«Vi drog ut i tjenesten i landdistriktet sammen med menigheten på stedet. Vi var 100 forkynnere, så vi leide en buss og kjørte cirka 50 kilometer til en liten by. Vi inviterte mange til det offentlige foredraget, som skulle holdes i kulturhuset. Med det samme møtet begynte, kom den ortodokse presten for å forstyrre møtet. Politiet forsøkte å stanse ham, men han ville ikke roe seg. Han greide å stoppe møtet da han knuste glasset i hovedinngangsdøren. Mange av innbyggerne i byen støttet imidlertid ikke prestens oppførsel i det hele tatt. Vi fikk avlagt et grundig vitnesbyrd for alle som var til stede, og mye litteratur ble levert.»
Dessverre er det svært få Jehovas vitner i enkelte deler av landet. Da en alminnelig pioner kom til Oltenia-området for første gang, var det bare ni forkynnere der, og det var et stort distrikt med mange å forkynne for. Etter et år hadde antall forkynnere økt til 27. Fem av dem var tidligere uvirksomme medlemmer av menigheten som var blitt aktive igjen. Pioneren slo seg ned i byen Corabia, hvor det ikke var noen forkynnere fra før. Etter at Jehovas vitner hadde vært i byen i bare 45 dager, protesterte byens sogneprest mot arbeidet deres gjennom Craiova radio. Han sa at de hadde «invadert» Corabia med sin lære, og at de forsøkte å få folk til å skifte religion. Angrepene fortsatte, og hensikten var å få satt en stopper for arbeidet og ødelegge Jehovas vitners omdømme i dette området. Det hele kulminerte da brødrene var i Bucureşti for å overvære områdestevnet der. Sognepresten i Corabia kom med en kraftfull kunngjøring etter gudstjenesten: «Vi bør alle demonstrere i gatene for å anspore politiet til å gripe inn mot vitnene, som har forpestet hele området med publikasjonene sine og forgiftet folk.» Men natten før dette protestmøtet skulle holdes, skjedde det noe uvanlig. Noen vandaler ødela domkirken og byens kulturhus. Protestmøtet fant derfor aldri sted.
Områdene i det tidligere Jugoslavia
Tjenesteåret 1992 har vært et svært vanskelig år for brødrene i det tidligere Jugoslavia. Men det har også skjedd ting som de har kunnet glede seg over. Heldigvis glemmer ikke Jehova deres arbeid og den kjærlighet de har vist til hans navn.
Krigen startet i Slovenia og spredte seg til Kroatia og senere til Bosnia og Hercegovina. Innen et år var republikken blitt til fem nye stater som kjempet for å etablere sine egne grenser, sitt eget lovverk og sin egen valuta. Mange hundre Jehovas vitner måtte forlate hjemmene sine og søke tilflukt hos sine brødre andre steder. Det ble opprettet nødhjelpsutvalg i de større byene, på samme måte som i andre land i Øst-Europa, og disse utvalgene ordnet med husly, mat og klær til de brødrene som var i vanskeligheter. I løpet av tjenesteåret ble omkring 55 tonn mat fordelt blant brødrene i de områdene som var rammet. De har sendt mange brev hvor de har gitt uttrykk for sin takknemlighet.
Brødrene i Dubrovnik gav uttrykk for hvor takknemlige de var for den hjelpen de hadde fått. Da en søster var på vei hjem med de matvarene hun hadde fått, spurte en nabo hvor hun hadde kjøpt egg. Søsteren fortalte at hennes åndelige brødre som bodde i et annet område, hadde sendt dem. Naboen ble forbløffet. Ved en annen anledning ringte en fremmed mann fra Slovenia til en eldste og sa: «Jeg har hørt at Jehovas vitner fordeler den maten de får fra sine brødre, på en ordentlig måte. Jeg har sendt flere pakker til folk, men de kom aldri fram. Kan jeg sende slike hjelpeforsyninger til dere, slik at dere kan fordele dem?» Aviser og radio omtalte også hjelpearbeidet vårt positivt.
En bror som ble døpt på det internasjonale stevnet i Zagreb i 1991, var oppmerksom på at situasjonen var i ferd med å bli vanskeligere, og kjøpte en hel matvareforretning. Han flyttet matvarene til huset sitt, som lå i nærheten av krigsområdet. Etter hvert som matmangelen ble mer alvorlig, viste dette matlageret seg virkelig å bli til velsignelse for brødrene.
Det ble gitt tillatelse til å sende et stort lastebillass med viktige næringsmidler til brødrene i Sarajevo, som var under beleiring. Vi er glad for å kunne si at matforsyningene nådde fram.
Krigen har krevd sine ofre blant sivilbefolkningen. Ved tjenesteårets slutt viste det seg at seks brødre og søstre og to interesserte hadde mistet livet, og noen var blitt skadet.
Mange opplevelser viser imidlertid at det i det store og hele er en beskyttelse for en å være et av Jehovas vitner. Ved en anledning var noen brødre på vei til et områdestevne i Beograd, da bussen ble stoppet av soldater som spurte om noen av dem var medlem av én bestemt religion. Brødrene svarte at ingen av dem var det. De måtte vise fram identifikasjonskortene sine, og noen av dem hadde et navn som tydet på at de tilhørte denne religionen. Soldatene anklaget dem for å lyve, men brødrene hadde med seg den blanketten som viste at de hadde meldt seg ut av det kirkesamfunnet. De sa at selv om de var blitt født inn i denne religionen, var de nå Jehovas vitner og var på vei til et stevne. Soldatene lot dem da kjøre videre.
Pionerene fortsetter med usvekket iver i tjenesten, og dette har vist seg å ha en stimulerende virkning på arbeidet. Vakttårnet blir trykt i fire farger og kommer ut samtidig på alle hovedspråkene i området. De som elsker sannhet og rettferdighet, får regelmessig sin «tilmålte mat i rette tid» gjennom dette bladet. (Lukas 12: 42) I løpet av tjenesteåret 1992 ble 674 nye brødre og søstre døpt.
Gud har så visst ikke glemt det arbeid våre brødre i Øst-Europa har utført, og den kjærlighet de har vist til hans navn. Gud ønsker også at alle hans tilbedere, uansett hvor de bor, følger det gode rådet Paulus gav i Hebreerne 6: 11: «Vi ønsker at hver enkelt av dere skal vise den samme flid, så dere kan ha håpets fulle visshet helt inntil enden.»