Helvetes ild — blusser den opp, eller er den i ferd med å dø ut?

DEN protestantiske predikanten Jonathan Edwards (1703—1758) pleide å skremme kolonitidens amerikanere med sine malende beskrivelser av helvete. En gang gav han en levende skildring som gikk ut på at Gud lot syndere henge og dingle over flammene lik ekle edderkopper. Edwards refset menigheten med ordene: «O synder, du henger i en tynn tråd, og Guds vredes flammer slår opp omkring den, klar til når som helst å svi den av.»

Men kort tid etter at Edwards hadde holdt denne beryktede prekenen, begynte helvetes ild å blafre og dø ut, så å si.a En bok om helveteslærens tilbakegang av D. P. Walker sier at «på 1700-tallet, i det fjerde tiåret, ble læren om evig pine for de fortapte åpent dratt i tvil». (The Decline of Hell) I løpet av 1800-tallet fortsatte helvetes ild å dø hen, og på midten av 1900-tallet var Edwards’ syn, som gikk ut på at helvete var en ’ildovn hvor ofrene utsettes for intens pine på sinn og legeme i all evighet’, stort sett gått i glemmeboken. «De skremmende forestillingene om helvete ble angrepet av moderne intellektualisme og bleknet i forhold til Hiroshimas og holocausts redsler, og dermed mistet de mye av effekten,» sier journalisten Jeffery Sheler.

Mange predikanter var også blitt lei av ild og svovel. Harde prekener om helvetes redsler forsvant fra prekestolene i de tradisjonelle kirkesamfunnene i kristenheten. For de fleste teologer ble helvete et emne som var for gammeldags til å bli viet seriøs, faglig oppmerksomhet. For noen år siden foretok en kirkehistoriker noen undersøkelser i forbindelse med en forelesning om helvete som han skulle holde ved et universitet. Han undersøkte registrene i flere fagtidsskrifter, men kunne ikke finne ordet «helvete» som oppslagsord noe sted. Ifølge bladet Newsweek trakk historikeren følgende slutning: «Helvete er forsvunnet. Og ingen har lagt merke til det.»

Læren om helvete gjenoppstår

Forsvunnet? Egentlig ikke. Diskusjonen om helveteslæren har overraskende nok blusset opp igjen noen steder. Spørreundersøkelser som er blitt foretatt i Amerika, viser at andelen av personer som sier at de tror på helvete, økte fra 53 prosent i 1981 til 60 prosent i 1990. Hvis vi så legger til den verdensomfattende oppblomstringen av evangeliske bevegelser som forkynner om helvete, ser vi tydelig at gjeninnføringen av læren om helvete i kristenheten virkelig er et globalt fenomen.

Men berører denne gjenopplivingen bare kirkens lekfolk, eller har den også nådd prekestolene? Faktum er at læren om et brennende helvete, slik den ble forkynt av Jonathan Edwards for 250 år siden, aldri forsvant fra prekestolene i enkelte av kristenhetens konservative religionssamfunn. I 1991 sa bladet U.S.News & World Report: «Selv i enkelte liberale, tradisjonelle kirkesamfunn er det tegn til at teologene begynner å tenke mer alvorlig på forestillingen om helvete enn de har gjort på mange tiår.» Det er tydelig at læren om helvete igjen er kommet i forgrunnen etter å ha vært forsømt i mange år. Men er helvete fortsatt like brennende hett?

Spørsmål som oppstår

Teologen W. F. Wolbrecht var ikke i tvil: «Helvete er helvete, og ikke noe menneskelig ønske og ingen menneskelig tanke kan redusere den evige fordømmelsen.» Mange kirkegjengere er imidlertid ikke så sikre på dette. Selv om de ikke tviler på at helvete finnes, er de i tvil om hva det er. En annen teolog innrømmer: «Helvete er også for meg en ubestridelig realitet som er tydelig kunngjort i det bibelske vitnesbyrd, men hva det egentlig er, er problematisk.» Ja, for et økende antall teologer og lekmenn er ikke spørsmålet lenger: «Finnes det et helvete?», men: «Hva er helvete?»

Hvordan ville du besvare dette spørsmålet? Hva har du fått høre om hva helvete er? Og hvorfor er oppriktige kristne foruroliget over denne læren?

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 2]

Forsidebilde: Dorés illustrasjon av opprør og flukt til Dantes Divina Commedia

[Bilderettigheter på side 3]

Dorés illustrasjon av djevlene og Virgil til Dantes Divina Commedia