Holder du deg trofast til Jehova?
«DE RETTFERDIGE er lik en ungløve som har tillit.» (Ordspråkene 28: 1, NW) De viser tro, stoler tillitsfullt på Guds Ord og går frimodig framover i Jehovas tjeneste, uansett hvilke farer de blir stilt overfor.
Da israelittene befant seg i Sinai etter at Gud hadde utfridd dem av fangenskapet i Egypt i det 16. århundre før vår tidsregning, var det to menn som i særlig grad viste at de var tillitsfulle som løver. De la også for dagen trofasthet mot Jehova under vanskelige forhold. Den ene var efraimitten Josva, som var Moses’ tjener, og som senere ble utnevnt til å bli hans etterfølger. (2. Mosebok 33: 11; 4. Mosebok 13: 8, 16; 5. Mosebok 34: 9; Josva 1: 1, 2) Den andre var Kaleb, sønn av Jefunne, som var av Juda stamme. — 4. Mosebok 13: 6; 32: 12.
Kaleb gikk lojalt og ivrig inn for å gjøre Guds vilje. Fordi han hadde levd et langt liv i helhjertet tjeneste for Gud, kunne han si at han hadde ’holdt seg trofast til Jehova’. (Josva 14: 8) «Jeg var fullstendig lojal mot HERREN, min Gud,» sier bibeloversettelsen The New American Bible. Kaleb «adlød trofast» Jehova Gud, eller «gjennomførte lojalt [hans] vilje». (Today’s English Version; The New English Bible) Sagt på en annen måte erklærte Kaleb: «Jeg . . . fulgte HERREN min Gud helhjertet.» (New International Version) Hva med deg? Holder du deg trofast til Jehova?
De speider ut landet
Forestill deg at du er blant israelittene kort tid etter at Jehova har utfridd dem av slaveriet i Egypt. Se hvor trofast profeten Moses følger Guds befalinger. Legg også merke til Kalebs tillit til at Jehova er med sitt folk.
Det er det andre året etter utgangen av Egypt, og israelittene ligger i leir i Kadesj-Barnea i Paran-ørkenen. De ligger klar ved grensen til det lovte land. På Guds befaling skal Moses nå til å sende 12 speidere inn i Kanaan. Han sier: «Dra opp til Negev og videre opp i fjellet! Dere skal se hvordan landet er, og om folket som bor der, er sterkt eller svakt, lite eller stort. Hvordan er det landet de bor i, er det godt eller dårlig? Hvordan er byene de holder til i, er det leirer eller befestede byer? Og hvordan er jorden, fruktbar eller mager? Vokser det trær der eller ikke? Vær modige og ta med dere noe av landets frukt!» — 4. Mosebok 13: 17—20.
De 12 mennene tar fatt på den farefulle ferden. Ekspedisjonen varer i 40 dager. I Hebron ser de noen meget storvokste menn. I Esjkol-dalen får de se hvor fruktbart landet er, og de bestemmer seg for å ta noe av frukten med tilbake. Én drueklase er så tung at to mann må bære den mellom seg på en stang! — 4. Mosebok 13: 21—25.
Da speiderne kommer tilbake til leiren, avlegger de følgende rapport: «Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten som vokser der. Men folket som bor i landet, er sterkt; byene er befestet og meget store. Der så vi også anakitter. I Negev bor det amalekitter, i fjell-landet hetitter, jebusitter og amoritter, og ute ved havet og langs Jordan bor kanaaneerne.» (4. Mosebok 13: 26—29) Ti av speiderne nekter å adlyde Guds befaling og gå inn i det lovte land.
’Jehova er med oss’
Den fryktløse speideren Kaleb har imidlertid en sterk tro på Jehova og kommer med en inntrengende oppfordring: «Vi vil dra opp og vinne landet. Vi skal nok få det i vår makt.» Men de ti speiderne er uenige. De sier at innbyggerne i Kanaan er sterkere enn israelittene. De vettskremte, troløse speiderne betrakter seg som gresshopper i sammenligning. — 4. Mosebok 13: 30—33.
«[Jehova] er med oss. Vær derfor ikke redde for dem!» sier Kaleb og Josva inntrengende. Men de snakker for døve ører. Da folket begynner å snakke om å steine dem, griper Gud inn og feller sin dom over dem som knurrer: «Ingen av dere får komme inn i det landet som jeg lovte at dere skulle få bo i, ingen uten Kaleb, sønn av Jefunne, og Josva, sønn av Nun. Og barna [deres] . . . dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne det landet som dere ringeaktet. . . . Og barna deres skal streife omkring her i førti år . . . helt til likene deres blir borte i ørkenen. Likesom dere speidet ut landet i førti dager, skal dere lide i førti år for deres egne misgjerninger, ett år for hver dag.» — 4. Mosebok 14: 9, 30—34.
Fremdeles trofaste mange år senere
De førti årene går, og en hel generasjon av opprørske israelitter dør. Men Kaleb og Josva er fremdeles trofaste mot Gud. Israelittene befinner seg nå på Moabs sletter, og Moses og øverstepresten Elasar har telt hvor mange menn som er over 20 år gamle og kan utføre krigstjeneste. Gud tar ut én mann av hver av Israels stammer, og disse får ansvaret for å skifte ut det lovte land. Kaleb, Josva og Elasar er blant disse. (4. Mosebok 34: 17—19) Kaleb er nå 79 år gammel, men er fortsatt sterk, lojal og modig.
Da Moses og Aron telte folket ved Sinai kort tid før israelittene fryktsomt nektet å gå inn i Kanaans land, var antallet av våpenføre menn 603 550. Etter førti år i ørkenen er tallet 601 730, så hæren er mindre nå. (4. Mosebok 1: 44—46; 26: 51) Men med Josva som leder og den trofaste Kaleb med i sine rekker går israelittene inn i det lovte land og vinner den ene seieren etter den andre. Jehova vinner slagene for sitt folk, akkurat som Josva og Kaleb alltid har ventet at han ville gjøre.
Josva og Kaleb krysser Jordan-elven sammen med israelittenes våpenføre menn, og disse eldre mennene bærer sin del av ansvaret ved å delta i de slagene som følger. Etter seks år med krigføring er det imidlertid fortsatt mye land igjen å erobre. Jehova vil drive ut innbyggerne, men befaler nå at landet skal deles mellom Israels stammer ved loddkasting. — Josva 13: 1—7.
Han holdt seg trofast til Jehova
Kaleb trer nå fram for Josva som en som trofast har vært med på å utkjempe mange slag, og sier: «Jeg var førti år gammel da Moses, [Jehovas] tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å speide ut landet. Og jeg brakte ham melding tilbake etter beste skjønn. Mine frender som fulgte meg dit opp, tok rent motet fra folket. Men jeg holdt meg trofast til [Jehova] min Gud.» (Josva 14: 6—8) Ja, Kaleb hadde holdt seg trofast til Jehova ved lojalt å gjøre Guds vilje.
Kaleb sier videre: «Den dagen sverget Moses: ’Sannelig, det landet du setter foten på, skal tilhøre deg og dine barn som eiendom for alltid, fordi du holdt deg trofast til [Jehova] min Gud.’ Nå ser du at [Jehova] har holdt sitt løfte. Han har latt meg leve de førtifem årene som er gått siden han talte dette til Moses, hele den tiden Israel vandret i ørkenen. Og nå er jeg, som du ser, en mann på åttifem år. Jeg er fremdeles like sterk som den dagen Moses sendte meg ut. Min kraft er den samme som da, både i krig og i min daglige gjerning. Så la meg nå få denne fjellbygden som [Jehova] talte om den dagen. Du hørte jo den gang selv at det bor anakitter der, og at de har store befestede byer. Men [Jehova] vil vel være med meg, som han har sagt, så jeg får drevet dem bort.» Kaleb får nå Hebron til odel og eie. — Josva 14: 9—15.
Den tilårskomne Kaleb har fått en svært vanskelig oppgave — å innta et område hvor det bor uvanlig storvokste menn. Men dette er ikke for mye for denne 85 år gamle krigeren. Med tiden blir de brutale innbyggerne i Hebron beseiret. Otniel, som er sønn av Kalebs yngre bror, og som er dommer i Israel, inntar Debir. Senere får levittene disse to byene, og Hebron blir en av tilfluktsbyene — de byene som de som har slått noen i hjel av vanvare, kan rømme til. — Josva 15: 13—19; 21: 3, 11—16; Dommerne 1: 9—15, 20.
Hold deg alltid trofast til Jehova
Kaleb og Josva var ufullkomne mennesker. Likevel gjorde de trofast Jehovas vilje. Deres tro vaklet ikke i løpet av den vanskelige perioden på 40 år som de måtte tilbringe i ørkenen som følge av at israelittene unnlot å adlyde Gud. Jehovas tjenere i vår tid lar heller ikke noe hindre seg i å tjene Gud til hans pris. De er klar over at det pågår en kamp mellom Guds organisasjon og Satan Djevelens organisasjon, så de er urokkelige, idet de hele tiden søker å behage sin himmelske Far i alle ting.
Mange av dem som tilhører Jehovas folk, har for eksempel løpt risikoen for å bli utsatt for brutal behandling for å kunne feire Herrens aftensmåltid, høytiden til minne om Jesu død. (1. Korinter 11: 23—26) I forbindelse med dette forteller en kristen kvinne som satt i en av nazistenes konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig, følgende:
«Alle ble bedt om å møte i vaskeriet kl. 23. Nøyaktig kl. 23 var vi samlet — det var 105 til stede. Vi stod tett sammen i en sirkel, i midten stod det en krakk med en hvit duk, og på den stod symbolene. Rommet var opplyst av et stearinlys, for elektrisk lys kunne ha avslørt oss. Vi følte oss som de første kristne i katakombene. Det var en verdig høytid. Vi fornyet vårt inderlige løfte til vår Far om å bruke alle våre krefter i opphøyelsen av Hans hellige navn og trofast stå fast for Teokratiet.»
Som Jehovas tjenere blir vi forfulgt, og vi møter prøvelser, men vi kan stole på at Gud vil gi oss styrke til å tjene ham frimodig og bringe ære til hans hellige navn. (Filipperne 4: 13) Det vil være bra for oss å tenke på Kaleb når vi bestreber oss på å behage Jehova. Hans eksempel når det gjelder å holde seg trofast til Jehova, gjorde et mektig inntrykk på en ung mann som begynte i heltidstjenesten i 1921. Han skrev:
«Selv om det å begynne som pioner innebar at jeg måtte si opp den behagelige jobben jeg hadde på et moderne trykkeri i Coventry, angret jeg aldri. Jeg hadde allerede avgjort saken den dagen jeg innviet meg; mitt liv var viet til Gud. Jeg tenkte på Kaleb, som gikk inn i det lovte land sammen med Josva. Det ble sagt om ham at han ’holdt seg trofast til Jehova’. (Jos. 14: 8) Dette var den rette holdningen, syntes jeg. Jeg visste at min innvielse ville få større betydning hvis jeg tjente Gud fullt ut. Det ville øke min mulighet til å frambringe den slags frukt som kjennetegner en kristen.»
Kaleb ble virkelig velsignet for at han holdt seg trofast til Jehova og alltid søkte å gjøre Guds vilje. Også andre har i likhet med ham erfart stor glede og store velsignelser i tjenesten for Gud. Måtte også du få oppleve dette ved at du hele tiden holder deg trofast til Gud.
[Bilde på side 26]
Kaleb og Josva var trofaste mot Jehova under prøvelser. Er du det?