Jeg har satt min lit til Jehova fra ungdommen av

Fortalt av Basil Tsatos

Året var 1920; stedet var åsene i Arkadia på den vakre halvøya Peloponnes i Hellas. Jeg lå til sengs hardt angrepet av den fryktede spanskesyken, som feide over verden da.

HVER gang kirkeklokken ringte, visste jeg at det var en kunngjøring om at nok et offer hadde dødd. Var jeg neste offer? Heldigvis ble jeg frisk, men millioner ble ikke det. Selv om jeg bare var åtte år gammel, har jeg denne skremmende opplevelsen friskt i minne.

Tidlig opptatt av åndelige spørsmål

Kort tid etter døde bestefar. Jeg kan huske at moren min kom ut til min søster og meg på verandaen hjemme hos oss etter at begravelsen var over. Hun sa stille, uten tvil for å trøste oss: «Ja, barn, vi kommer alle til å bli gamle og dø.»

Selv om hun sa disse ordene på en svært forsiktig måte, gjorde de meg urolig. ’Så trist! Så urettferdig!’ tenkte jeg. Men vi lyste opp begge to da hun la til: «Men når Herren kommer igjen, vil han reise opp de døde, og vi kommer ikke til å dø mer!» Ah, dette var virkelig til trøst for meg!

Fra da av var jeg svært interessert i å finne ut når denne glederike tiden skulle komme. Jeg spurte mange, men ingen kunne fortelle meg det. Det var forresten ingen som virket særlig interessert i å snakke om saken.

En dag da jeg var omkring 12 år, fikk faren min en bok av sin bror, som bodde i USA. Den hadde tittelen «Guds Harpe» og var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Jeg så over innholdsfortegnelsen, og øynene mine lyste av glede da jeg fikk øye på kapitlet om «Kristi gjenkomst». Jeg leste det med største interesse, men ble skuffet over at det ikke var oppgitt noe årstall for når gjenkomsten skulle finne sted. Boken viste imidlertid at det ikke var lenge til.

Snart begynte jeg på den videregående skolen og ble oppslukt av studiene. Men fra tid til annen sendte onkelen min i Amerika noen numre av Vakttårnet, og jeg likte å lese dette bladet. Jeg gikk også på søndagsskolen hver uke, og der kom ofte biskopen og talte til oss.

Én søndag var biskopen svært opphisset. Han sa: «Besøkende fyller byen vår med kjettersk litteratur.» Deretter holdt han opp et nummer av Vakttårnet og ropte: «Hvis noen av dere finner slike publikasjoner som dette hjemme, så ta dem med til kirken, så skal jeg brenne dem.»

Den tonen han snakket i, gjorde meg urolig, men det som foruroliget meg aller mest, var den hevngjerrigheten han la for dagen. Jeg gjorde derfor ikke som han sa. Men jeg skrev til onkelen min og bad ham om ikke å sende flere av Vakttårnets publikasjoner. Likevel fortsatte jeg å tenke på spørsmålet om Kristi gjenkomst.

Min åndelige appetitt øker

Da sommerferien begynte, tok jeg fram kofferten for å pakke klærne mine. Der, på bunnen av kofferten lå det tre brosjyrer som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke lagt merke til dem før. En av dem hadde tittelen «Hvor er de døde?»

’Det ser interessant ut,’ tenkte jeg. Jeg husket riktignok biskopens advarsel, men jeg bestemte meg for å lese brosjyrene nøye for å finne de feilene jeg trodde de inneholdt. Jeg tok en blyant og begynte å lete grundig. Til min overraskelse virket alt som stod i brosjyrene, fornuftig, og til hver eneste påstand var det skriftstedshenvisninger, slik at leseren kunne undersøke i Bibelen.

Vi hadde ikke noen bibel, så jeg lurte på om de skriftstedene det var henvist til, var feilaktig anvendt for å passe til forfatternes synspunkter. Så jeg skrev til onkelen min og spurte om han kunne sende meg et eksemplar av hele Bibelen. Det gjorde han øyeblikkelig. Jeg leste den fra perm til perm to ganger. Det var mye der som jeg ikke forstod, men Daniels bok og Åpenbaringen fengslet meg. Jeg ønsket å forstå forutsigelsene i disse bøkene, men det var ingen som kunne hjelpe meg med det.

Jeg gikk ut av skolen i 1929, og kort tid etter sendte onkelen min i Amerika meg noen eksemplarer av Vakttårnet igjen. Jeg begynte å like dette bladet bedre og bedre, og jeg bad ham om å sende det til meg regelmessig. Dessuten begynte jeg å snakke med andre om det framtidshåpet jeg lærte om i bladene. Men så skjedde det store forandringer i livet mitt.

Åndelig framgang i Burma

Min mors brødre hadde flyttet til Burma (nå Myanmar), og familien kom til at hvis jeg reiste til dem, ville det kanskje utvide min horisont og åpne muligheter for meg i forretningslivet. Østen hadde alltid fascinert meg, så jeg var begeistret over utsiktene til å dra dit. I Burma fikk jeg fortsatt Vakttårnet fra onkelen min, men jeg traff aldri på en eneste av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden.

Jeg ble svært opprømt da jeg en dag fant en annonse i Vakttårnet om boken Lys i to bind, som forklarte Åpenbaringsboken i Bibelen. Dessuten fant jeg ut at bibelstudentenes virksomhet i Burma ble tatt hånd om av Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i India, som lå i Bombay. Jeg skrev øyeblikkelig og bestilte de to bøkene, og i brevet bad jeg også om at det måtte bli sendt bibelstudenter til Burma for å forkynne.

Bøkene kom omgående i posten, og en ukes tid senere fikk jeg besøk av burmesiske bibelstudenter. Jeg ble glad da jeg fikk vite at det var en liten gruppe bibelstudenter i Rangoon (nå Yangon), hovedstaden i Burma, hvor jeg bodde. De innbød meg til å overvære de regelmessige møtene de holdt i bibelstudiegruppen sin, og også til å delta i forkynnelsen fra hus til hus sammen med dem. Jeg nølte litt til å begynne med, men snart begynte jeg å finne glede i å gjøre buddhister, hinduer, muslimer og også navnkristne delaktige i min bibelkunnskap.

Avdelingskontoret i India sendte så to heltidstjenere (pionerer) til Rangoon, Ewart Francis og Randall Hopley. De var begge opprinnelig fra England, men hadde tjent i India i mange år. De var til stor oppmuntring for meg, og i 1934 ble jeg døpt som et symbol på min innvielse til Jehova.

Et modig vitne

Etter hvert sendte avdelingskontoret i India flere pionerer til Burma. To av dem, Claude Goodman og Ron Tippin, besøkte en jernbanestasjon og snakket med stasjonsmesteren, Sydney Coote. Han tok imot bøkene, leste dem fra perm til perm og begynte å skrive til sin søster Daisy D’Souza, som var gift og bodde i Mandalay. Hun syntes også bøkene var interessante og bad om mer lesestoff.

Daisy, som hadde vært en aktiv katolikk, var en usedvanlig modig person. Hun begynte å besøke naboene sine og fortelle dem om det hun lærte. Og da hun fikk besøk av sognepresten, som ville vite hvorfor hun hadde sluttet å gå i kirken, viste hun ham at Bibelen ikke støttet det han lærte, for eksempel læren om et brennende helvete.

Til slutt spurte han henne: «Hvordan kan vel jeg etter å ha lært dem om et brennende helvete i alle disse årene nå si til dem at det ikke finnes noe slikt sted? Ingen vil bry seg om å komme til kirken.»

«Hvis du er en oppriktig kristen,» svarte Daisy, «vil du lære dem sannheten, uansett hvilke følger det måtte få.» Så la hun til: «Hvis ikke du gjør det, gjør jeg det!» Og det gjorde hun.

Dick og Daisy og de to eldste døtrene deres ble døpt i Rangoon samtidig som meg. Tre år senere, i 1937, giftet jeg meg med Phyllis, deres nest eldste datter.

Flukten til India

Japanske styrker invaderte Burma under den annen verdenskrig, og Rangoon falt den 8. mars 1942. Utenlandske sivile måtte reise ut av landet til India i all hast. Mange hundre forsøkte å ta seg fram gjennom jungelen, men mange døde underveis. Jeg kjente tilfeldigvis personlig den offiseren som ledet evakueringen, så jeg fikk sikret oss billetter på en av de siste lastebåtene som skulle gå fra Rangoon til Calcutta. Det var trist for oss alle å måtte forlate huset vårt og de fleste av eiendelene våre i en slik hast. Burma var okkupert av japanerne fra 1942 til 1945.

Vi hadde lite penger da vi kom til India, og det var ikke lett å få jobb. Dette førte til en trosprøve for oss. Jeg traff en britisk offiser som tilbød meg en godt betalt jobb som ikke ville innebære deltagelse i krigshandlinger, men som ville innebære at jeg måtte tjene i en militæravdeling. Med Jehovas hjelp greide jeg å avslå tilbudet og på den måten bevare en ren kristen samvittighet. (Jesaja 2: 2—4) Vi følte også at Jehova holdt sin kjærlige hånd over oss på andre måter.

Vi slo oss ned i New Delhi, hovedstaden i India. Det var nesten umulig å få et sted å bo der, men vi fant likevel en rommelig leilighet midt i sentrum av byen. Den hadde en stor salong med egen inngang, og dette rommet tjente som Rikets sal for Delhi menighet av Jehovas vitner de neste årene. Men ettersom alle Selskapet Vakttårnets publikasjoner var blitt forbudt i India i 1941, fikk vi ikke tak i bibelsk litteratur.

Hvordan forbudet ble opphevet

En søndag i 1943 fikk alle som var til stede ved gudstjenestene i kirkene i Delhi, en løpeseddel som var undertegnet av 13 prester fra forskjellige kirkesamfunn. Den advarte: «BORGERE I DELHI, VOKT DERE FOR JEHOVAS VITNER.» Anklagen gikk ut på at vår virksomhet var blitt forbudt i India av politiske grunner.

Med tillatelse fra avdelingskontoret i Bombay fikk vi trykt og raskt delt ut løpesedler som avslørte presteskapet. Ettersom jeg var presiderende tilsynsmann, ble mitt navn og min adresse trykt nederst på denne løpeseddelen, som inneholdt sterke formuleringer. Da politiet kom over Margrit Hoffman og meg mens vi var i ferd med å dele ut løpesedler, ble vi arrestert og satt i fengsel. Vi ble imidlertid snart løslatt mot kausjon.

Da Margrit senere var ute i tjenesten, ringte hun på hos sir Srivastava, en velkjent statsråd i den indiske visekongens regjering. Sir Srivastava tok gjestfritt imot henne, og i samtalens løp fortalte hun ham at litteraturen med urette var blitt forbudt i India. Den dagen traff Margrit også tilfeldigvis et parlamentsmedlem fra staten Madras. Han var i byen for å overvære et parlamentsmøte. Hun nevnte for ham hvor urettferdig forbudet mot litteraturen vår var, og han lovte å ta opp spørsmålet på et møte som var nær forestående.

På den tiden arbeidet jeg som fysioterapeut på et sykehus i byen. Sir Srivastava kom tilfeldigvis til skade, og sykehuset sendte meg til ham for å se om fysioterapi kunne være til hjelp for ham. Jeg syntes sir Srivastava var en elskverdig mann, så mens vi pratet om løst og fast, nevnte jeg at frøken Hoffman og jeg var blitt løslatt fra fengselet mot kausjon. Jeg forklarte at det var som følge av press fra presteskapet at vår bibelske litteratur var blitt forbudt av politiske grunner, men at vi var fullstendig upolitiske. Videre fortalte jeg at avdelingskontorets representant, Edwin Skinner, flere ganger hadde bedt om et møte for å forklare våre standpunkter, men var blitt avvist.

Noen dager senere sa sir Srivastava til meg: «Jenkins [den statsråden som så med uvilje på vårt arbeid] kommer til å trekke seg tilbake om noen få dager, og sir Francis Mudie vil overta hans stilling. Be Skinner om å komme hit, så skal jeg presentere ham for sir Francis.»

Sir Srivastava arrangerte møtet, slik han hadde lovt. Under dette møtet sa sir Francis Mudie til bror Skinner: «Jeg kan ikke love noe, men jeg skal se på saken.» Parlamentet skulle åpnes bare noen dager senere, så bror Skinner ble igjen i New Delhi for å se hva utfallet ble. Parlamentsmedlemmet fra Madras holdt ord; han reiste seg og spurte: «Er det sant at Vakttårnets Bibel- og Traktatselskaps litteratur er forbudt av politiske grunner?»

«Nei, forbudet ble nedlagt av sikkerhetsmessige hensyn,» svarte sir Francis Mudie, «men regjeringen har nå besluttet å oppheve forbudet».

For et stort øyeblikk det var for oss da vi fikk høre dette! En uke senere mottok avdelingskontoret i Bombay et brev som bekreftet at forbudet var opphevet.

Tilbake til det krigsherjede Burma

Etter den annen verdenskrig ble det igjen etablert britisk herredømme over Burma, og vi var ti Jehovas vitner som reiste tilbake til Rangoon bare noen måneder senere. Det gledet oss å se igjen de få brødrene og søstrene som fortsatt var der. Landet var i en sørgelig forfatning. Offentlige tjenester hadde opphørt å fungere; det fantes for eksempel ikke elektrisitet eller offentlige transportmidler. Så vi kjøpte en jeep av militæret og brukte den til å hente folk til møtene, som vi hadde begynt å holde kort tid etter at vi var kommet tilbake.

En interessert tilbød oss en tomt, og med hjelp fra vennlige folk i området bygde vi en ganske stor Rikets sal av solide bambuspåler med vegger av flettet bambus og med stråtak. Under sitt besøk i april 1947 holdt den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet, Nathan H. Knorr, og hans sekretær, Milton G. Henschel, taler i denne salen. Det var da 19 Jehovas vitner i hele Burma. Men da bror Knorr holdt sitt offentlige foredrag i New Excelsior Theatre, var det 287 til stede!

Vi bosetter oss i Australia

Den 4. januar 1948 oppnådde Burma uavhengighet av Storbritannia, og de fleste europeere fant det best å forlate landet. Etter å ha tenkt over saken under bønn bestemte Phyllis og jeg oss for å ta med oss datteren vår og flytte til Australia. Vi slo oss ned i Perth, hovedstaden i Western Australia.

Vi syntes det var svært trist å forlate Burma igjen, denne gangen for godt. Fra tid til annen hørte vi fra våre kjære venner der, og vi var glad for å vite at Rikets arbeid gikk jevnt framover der i landet.

Fra og med 1978 og fire år framover hadde vi den gleden å tjene alle de gresktalende menighetene i de største australske byene. Dette innebar at vi måtte reise mye, for det er over 420 mil fra vestkysten til østkysten i dette store landet. Etter en stund gikk det nedover med helsen vår, for en stor del på grunn av klimaet, som varierer ganske mye fra stat til stat. Vi slo oss derfor ned i Perth igjen, hvor jeg har tjent og fortsatt tjener som eldste i en av de 44 menighetene i byen.

I årenes løp er synet mitt blitt stadig mer svekket, og det er blitt vanskelig å lese. Men til tross for helseproblemene er vi fortsatt unge i hjertet. Vi venter begge tillitsfullt på den glederike dagen da alle som frykter Jehova Gud, vil få sole seg i hans gunst, for «rettferds sol [skal] renne med legedom under sine vinger», og vi skal «gå ut og springe som kalver når de slipper av fjøset». — Malaki 4: 2.a

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Familien min sammen med bror Henschel og bror Knorr i Burma (Myanmar) i 1947

[Bilde på side 25]

Basil Tsatos og hans kone, Phyllis, i Australia