Naturkatastrofer — et tidens tegn?
«NASJON skal reise seg mot nasjon og rike mot rike, og det skal bli matmangel og jordskjelv på det ene stedet etter det andre. Alt dette er en begynnelse til veer.» Da Jesus Kristus sa dette for 1900 år siden, gjorde han disiplene sine oppmerksom på at slike katastrofale begivenheter og i tillegg økende lovløshet og en verdensomfattende forkynnelse av det gode budskap om Guds rike ville utgjøre et sammensatt tegn som skulle avmerke «avslutningen på tingenes ordning». — Matteus 24: 3—14.
I betraktning av dette må vi spørre: Er vi vitne til flere jordskjelvkatastrofer, orkaner, flomkatastrofer og tørkekatastrofer og mer hungersnød enn tidligere generasjoner var? Og er det tilsvarende flere nå enn før som lider som følge av dette, til tross for de vitenskapelige og teknologiske landevinninger som er gjort?
Mange mener at svaret er ja. Bladet New Scientist advarer for eksempel om at «verden kan vente flere katastrofer i 1990-årene enn i tidligere tiår». Og i bladet UN Chronicle for juni 1991 uttalte Den meteorologiske verdensorganisasjons president: «Tendensen er helt klar. Fra 1960-årene til 1980-årene . . . ble hyppigheten av store naturkatastrofer femdoblet og størrelsen på de økonomiske tapene tredoblet.» Bladet World Health, som utgis av FN-organisasjonen Verdens helseorganisasjon, satte saken litt i perspektiv da det sa: «Vi finner eksempler på naturkatastrofer og deres ødeleggende virkninger opp gjennom hele historien. Men etter hvert som vi nærmer oss det 21. århundre, stilles vi overfor en ustadig blanding av demografiske, økologiske og teknologiske forhold som gjør mange befolkningsgrupper mer sårbare for virkningene av både naturkatastrofer og menneskelagde katastrofer.»
De som legger merke til det som skjer, blir ikke overrasket over slike uttalelser. Det mangler ikke på sensasjonsoppslag i nyhetsmediene, enten det dreier seg om et vulkanutbrudd på Filippinene, et jordskjelv i California, en flomkatastrofe i Bangladesh, hungersnød i Somalia, en orkan på Hawaii eller en tidevannsbølge i Nicaragua. Det går nesten ikke en måned uten at det kommer melding om en katastrofe et eller annet sted i verden.
Noen avviser dette og sier at det ikke har noen betydning. De hevder at den tilsynelatende økningen i antall katastrofer i vår tid ganske enkelt skyldes bedre rapportering eller bedre registrering. De hevder også at det at flere mennesker lider som følge av katastrofer, rett og slett kommer av at det er flere mennesker nå enn før. Men er dette hele sannheten?
Legg merke til hva som sies i den artikkelen i bladet New Scientist som er sitert ovenfor: «Det ble meldt om 523 katastrofer i 1960-årene og 767 i 1970-årene. I 1980-årene kom tallet opp i 1387.» Artikkelen forklarer videre at «den tilsynelatende økningen i løpet av det siste tiåret delvis kan tilskrives større åpenhet fra Sovjetunionens og Kinas side når det gjelder rapportering av katastrofer». Så legger den til: «Likevel: Antallet øker.» Den markerte økningen i antall naturkatastrofer kan ikke bortforklares med at den bare skyldes bedre rapportering eller bedre registrering.
Bladet UN Chronicle for mars 1992 sier dessuten: «I løpet av de siste 20 årene har omkring tre millioner mennesker mistet livet i naturkatastrofer, og ytterligere 800 millioner er blitt berørt av de ’ødeleggelsene, vanskelighetene og lidelsene’ disse katastrofene har forårsaket.» Det betyr at cirka hvert sjuende menneske på jorden har vært berørt av en eller annen katastrofe eller tragedie. Dette er virkelig overveldende og gir ikke noe særlig rom for tvil om at vi lever i en tid som kjennetegnes av omveltninger og uroligheter.
Ettersom det er Bibelen som forutsier en tid med store trengsler og vanskeligheter, kan vi spørre: Betyr det at det er Gud som står bak katastrofene og de lidelsene de forårsaker? Mange mener det. Men hva viser kjensgjerningene? Og noe som er enda viktigere: Hva viser Bibelen?
[Bilderettigheter på side 2]
Forsidebilde: W. Faidley/Weatherstock
[Bilderettigheter på side 3]
Bildet i midten: Mark Peters/Sipa Press
WHO/Røde Kors Ligaen