Herrens aftensmåltid — hvor ofte bør det feires?

JUL, påske og minnedager for helgener. Kristenhetens trossamfunn feirer mange helligdager og høytider. Men vet du hvor mange høytider Jesus påla sine etterfølgere å feire? Bare én! Kristendommens grunnlegger har ikke gitt påbud om å feire noen av de andre høytidene.

Det er klart at hvis Jesus bare innstiftet én høytid, så må den være svært viktig. De kristne bør feire den nøyaktig slik han gav påbud om. Hva er så denne enestående høytiden?

Bare én høytid

Denne høytiden ble innstiftet av Jesus den dagen han døde. Han hadde nettopp feiret den jødiske påsken sammen med sine apostler. Så rakte han dem noe av det usyrede påskebrødet og sa: «Dette betyr mitt legeme, som skal gis til gagn for dere.» Deretter sendte han rundt et beger med vin og sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utøses til gagn for dere.» Han sa også: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» (Lukas 22: 19, 20; 1. Korinter 11: 24—26) Denne høytiden kalles Herrens aftensmåltid eller minnehøytiden. Det er den eneste høytiden Jesus påla sine etterfølgere å feire.

Mange kirkesamfunn hevder at de feirer Herrens aftensmåltid (nattverden) i forbindelse med alle de andre høytidene de holder, men de fleste feirer dette måltidet på en annen måte enn Jesus påla dem. Den mest bemerkelsesverdige forskjellen har kanskje å gjøre med hvor ofte det blir feiret. Noen kirkesamfunn feirer det månedlig, ukentlig eller til og med daglig. Var det dette Jesus hadde i tankene da han sa: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg»? (1. Korinter 11: 24, 25) Hvor ofte blir en viktig begivenhet feiret? Vanligvis bare én gang i året.

Husk også at det var den 14. nisan ifølge den jødiske kalender at Jesus innstiftet denne høytiden og senere døde.a Det var påskedagen, og påsken var en høytid som minnet jødene om den store utfrielsen av Egypt i det 16. århundre før vår tidsregning. Den gang førte ofringen av et lam til at jødenes førstefødte ble frelst, mens Jehovas engel drepte alle Egypts førstefødte. — 2. Mosebok 12: 21, 24—27.

Hva forstår vi av dette? Den kristne apostelen Paulus skrev: «Vårt påskeoffer, Kristus, er jo blitt slaktet.» (1. Korinter 5: 7) Jesu død utgjorde et større påskeoffer og gav menneskeheten muligheten til å oppnå en langt større frelse. For de kristne har derfor høytiden til minne om Kristi død erstattet den jødiske påsken. — Johannes 3: 16.

Påsken ble feiret én gang i året. Det er derfor logisk at minnehøytiden også bør feires én gang i året. Påskedagen — den dagen Jesus døde — faller alltid på den 14. dagen i den jødiske måneden nisan. Derfor bør Kristi død minnes én gang i året på den datoen som tilsvarer den 14. nisan. I 1994 er dette lørdag 26. mars etter solnedgang. Hvorfor betrakter så ikke kristenhetens trossamfunn denne dagen som spesiell? Et kort tilbakeblikk på historien vil gi oss svar på det.

Apostlenes skikk trues

Det er ingen tvil om at de som ble veiledet av Jesu apostler i det første århundre, feiret Herrens aftensmåltid akkurat slik som Jesus hadde påbudt. Men i løpet av det andre århundre var det noen som begynte å forandre tidspunktet for feiringen. De feiret minnehøytiden den første dagen i uken (søndagen), ikke den dagen som svarte til den 14. nisan. Hvorfor ble det slik?

Jødenes dag begynte rundt klokken seks om kvelden og varte til klokken seks neste kveld. Jesus døde den 14. nisan i år 33, og den dagen varte fra torsdag kveld til fredag kveld. Han ble oppreist den tredje dagen, altså tidlig søndag morgen. Noen ville at minnet om Jesu død skulle feires på en bestemt ukedag hvert år, i stedet for på den dagen som tilsvarte den 14. nisan. De betraktet også dagen for Jesu oppstandelse som viktigere enn dagen for hans død. Derfor valgte de søndagen.

Jesus gav befaling om at vi skulle minnes hans død, ikke hans oppstandelse. Og siden den jødiske påsken inntreffer på forskjellig dag fra år til år ifølge den gregorianske kalender, som vi nå bruker, er det bare naturlig at det samme gjelder minnehøytiden. Mange holdt seg derfor til den opprinnelige ordningen og feiret Herrens aftensmåltid den 14. nisan hvert år. Med tiden ble de kalt kvartodesimaner, etter et ord som betyr «fjortende».

Noen lærde erkjente at disse kvartodesimanene fulgte det opprinnelige, apostoliske eksemplet. En historiker sa: «Når det gjelder dagen for feiringen av pascha [Herrens aftensmåltid], fulgte de kvartodesimanske kirkesamfunnene i Lilleasia den samme skikk som kirken i Jerusalem. I det andre århundre feiret disse kirkesamfunnene gjenløsningen tilveiebrakt gjennom Kristi død under sin pascha den 14. nisan.» — Studia Patristica, bind V, side 8, utgitt i 1962.

Økende uenighet

Mens mange i Lilleasia fulgte det apostoliske eksemplet, ble høytiden feiret om søndagen i Roma. Omkring år 155 reiste en representant for menighetene i Asia, Polykarpos fra Smyrna, til Roma for å drøfte dette og andre problemer. Dessverre kom man ikke til enighet på dette punktet.

Irenaeus fra Lyon skrev i et brev: «Anicetus [fra Roma] greide ikke å overtale Polykarpos til ikke å feire den [minnehøytiden] han alltid hadde feiret sammen med Johannes, vår Herres disippel, og de andre apostlene han hadde vært sammen med. Og Polykarpos greide ikke på sin side å overtale Anicetus til å feire den [minnehøytiden], for han [Anicetus] sa at han burde holde seg til de samme skikkene som de eldste før ham.» (Eusebius, bok 5, kapittel 24) Legg merke til at Polykarpos skal ha basert sitt standpunkt på apostlenes myndighet, mens Anicetus viste til skikkene til tidligere eldste i Roma.

Denne uenigheten tilspisset seg mot slutten av det andre århundre. Omkring år 190 ble en viss Victor valgt til biskop av Roma. Han mente at Herrens aftensmåltid burde feires på en søndag, og han prøvde å skaffe seg støtte fra så mange andre ledere som mulig. Victor la press på menighetene i Asia for at de også skulle gå over til søndagen.

Polykrates fra Efesos svarte på vegne av dem i Lilleasia da han nektet å gi etter. Han sa: «Vi feirer dagen uten å tukle med den, enten det gjelder å legge til eller å trekke fra.» Så ramset han opp en rekke autoriteter, deriblant apostelen Johannes. «Alle disse,» fortsatte han, «feiret pascha den fjortende dagen, slik det står i evangeliet, uten å avvike fra det.» Han la til: «Jeg for min del, brødre, . . . blir ikke skremt av trusler. For de som er bedre enn meg, har sagt: ’Vi må adlyde Gud mer enn mennesker.’» — Eusebius, bok 5, kapittel 24.

Victor mislikte dette svaret. Et historieverk sier at han «ekskommuniserte alle de asiatiske kirkene og sendte et rundskriv til alle kirkene som var enige med ham, hvor han bad dem om ikke å ha noe med dem å gjøre». Men «denne forhastede og frekke handlingen ble dårlig mottatt av alle de kloke og oppriktige mennene som var på hans parti, og noen av dem skrev skarpe brev til ham og rådet ham . . . til å legge kjærlighet, enhet og fred for dagen». — Binghams Antiquities of the Christian Church, bok 20, kapittel 5.

Frafallet satt i system

Til tross for slike protester ble de kristne i Lilleasia stadig mer isolert i spørsmålet om når Herrens aftensmåltid skulle feires. Andre steder hadde man gradvis foretatt forandringer. Noen feiret hele perioden fra den 14. nisan til den påfølgende søndagen, og andre feiret oftere — hver søndag.

I år 314 prøvde kirkemøtet i Arles å presse igjennom den romerske ordningen og å sette en stopper for alternativene. Men de kvartodesimanene som var igjen, holdt stand. I år 325 innkalte så den hedenske keiseren Konstantin til et økumenisk kirkemøte, kirkemøtet i Nikaia, for å få ordnet opp i dette og andre spørsmål som splittet de såkalte kristne i riket hans. Kirkemøtet utstedte et dekret som påla alle i Lilleasia å gå over til den romerske ordningen.

Det er interessant å merke seg et av de viktigste argumentene for å slutte å feire høytiden til minne om Kristi død i henhold til den jødiske kalenderen. K. J. Hefele sier i A History of the Christian Councils: «Det ble erklært at det ville være særlig uverdig for denne helligste av alle høytider om jødenes skikk (beregning) skulle følges. De hadde jo besudlet sine hender med den frykteligste forbrytelse, og deres sinn var forblindet.» (Bind 1, side 322) Det å være i en slik stilling ble ansett som en «’ydmykende underordning’ under synagogen, noe som ergret kirken,» sier J. Juster, sitert i Studia Patristica, bind IV, side 412, utgitt i 1961.

Antisemittisme var grunnen! De som feiret minnehøytiden den dagen Jesus døde, ble sett på som judaister. Man hadde glemt at Jesus selv var jøde, og at han hadde gitt dagen dens betydning ved å gi sitt liv på vegne av menneskeheten. Fra da av ble kvartodesimanene fordømt som kjettere og skismatikere og forfulgt. Kirkemøtet i Antiokia i år 341 erklærte at de skulle ekskommuniseres. Ikke desto mindre var det mange av dem i år 400, og de holdt ut i små grupper i lang tid deretter.

Siden da har kristenheten sviktet når det gjelder å vende tilbake til Kristi opprinnelige forordning. Professor William Bright innrømmet: «Da en bestemt dag, langfredag, ble viet til minnet om Jesu lidelseshistorie, skjedde dette for sent til å knytte de assosiasjonene angående ’pascha’ som St. Paulus forbandt med offerdøden, til denne dagen: disse assosiasjonene var rett og slett blitt forbundet med selve oppstandelseshøytiden, og en forvirrende samling ideer hadde slått rot i den greske og latinske kristenhets rituelle språk.» — The Age of the Fathers, bind 1, side 102.

Hva med vår tid?

Du spør kanskje: ’Spiller det etter alle disse årene egentlig noen rolle hvordan minnehøytiden blir feiret?’ Ja, det gjør det. Forandringene ble foretatt av viljesterke menn som strebet etter makt. Folk fulgte sine egne ideer i stedet for å adlyde Jesus Kristus. Apostelen Paulus’ advarsel fikk tydelig sin oppfyllelse: «Jeg vet at etter at jeg har gått bort, skal undertrykkende ulver komme inn blant dere [kristne], og de skal ikke behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» — Apostlenes gjerninger 20: 29, 30.

Det er et spørsmål om lydighet. Jesus innstiftet bare én høytid de kristne skulle feire. Bibelen forklarer tydelig når og hvordan den skal feires. Hvem er det da som har rett til å forandre på det? Kvartodesimanene i gammel tid utholdt heller forfølgelse og ekskommunikasjon framfor å inngå kompromiss i denne saken.

Du er kanskje interessert i å få vite at det fremdeles er kristne på jorden som respekterer Jesu ønsker og feirer minnet om hans død den dagen han sa det skulle gjøres. I år vil Jehovas vitner komme sammen i sine Rikets saler rundt om på jorden etter klokken 18.00 lørdag den 26. mars — når den 14. nisan begynner. Da vil de gjøre nøyaktig det Jesus sa skulle gjøres ved denne høyst betydningsfulle anledningen. Hvorfor ikke feire Herrens aftensmåltid sammen med dem? Du kan også vise din respekt for Jesu Kristi ønsker ved å være til stede der.

[Fotnote]

[Ramme på side 6]

«DEN DYREBARE GJENLØSNINGEN»

Jesu Kristi gjenløsningsoffer er noe langt mer enn en læresetning. Jesus sa om seg selv: «Menneskesønnen er [ikke] kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» (Markus 10: 45) Han sa også: «Gud elsket verden [menneskeverdenen] så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Løsepengen åpner også muligheten for at de døde kan få en oppstandelse og utsikt til å leve evig. — Johannes 5: 28, 29.

Det er Jesu Kristi betydningsfulle død som minnes under feiringen av Herrens aftensmåltid. Hans offer utretter så mye. En kvinne som var blitt oppdratt av gudfryktige foreldre, og som har vandret i Guds sannhet i flere tiår, uttrykte sin takknemlighet slik:

«Vi ser fram til minnehøytiden. Den blir noe stadig mer spesielt år for år. Jeg husker da jeg for 20 år siden stod og så på min kjære, avdøde far og virkelig følte ekte og dyp verdsettelse av gjenløsningen. Den hadde inntil da bare vært noe jeg hadde kunnskap om. Jeg kjente til alle skriftstedene og visste hvordan jeg skulle forklare dem. Men først da jeg følte døden som en kald realitet, hoppet hjertet virkelig av glede over det som vil bli utrettet for oss ved hjelp av den dyrebare gjenløsningen.»