Josefus’ fascinerende historiske skrifter

HISTORIESTUDENTER har lenge gransket Josefus’ fascinerende skrifter. Josefus ble født bare noen få år etter Jesu død og var øyenvitne til den skremmende oppfyllelsen av Jesu profeti om den jødiske nasjon i det første århundre. Han var offiser, diplomat, fariseer og skriftlærd.

Skriftene hans er rike på fengslende detaljer. De kaster lys over den bibelske kanon og utgjør en litterær guide som gjør oss kjent med Palestinas topografi og geografi. Det er ikke rart at mange betrakter hans verker som en verdifull tilvekst til biblioteket sitt.

Hans første år

Josef ben Matthias, eller Josefus, ble født i 37 e.v.t., den romerske keiser Caligulas første regjeringsår. Josefus’ far kom fra en prestefamilie. Ifølge Josefus selv var moren en etterkommer av den hasmoneiske øverstepresten Jonatan.

Da Josefus var i tenårene, studerte han Moseloven ivrig. Han foretok grundige undersøkelser av tre jødiske sekter — fariseerne, saddukeerne og esseerne. Han foretrakk den siste og bestemte seg for å bo sammen med en eneboer i ørkenen. Mannen het Banhus og var sannsynligvis esseer, og Josefus var sammen med ham i tre år. I en alder av 19 år drog så Josefus tilbake til Jerusalem og sluttet seg til fariseerne.

Til Roma og tilbake

I år 64 reiste Josefus til Roma for å gå i forbønn for noen jødiske prester som prokuratoren Felix i Judea hadde sendt til keiser Nero for at han skulle dømme dem. Han led imidlertid skibbrudd på reisen og berget så vidt livet. Bare 80 av de 600 passasjerene ble reddet.

Under oppholdet i Roma presenterte en jødisk skuespiller Josefus for Neros hustru, keiserinne Poppaea. Hun spilte en nøkkelrolle i forbindelse med gjennomføringen av oppdraget hans. Romas storhet gjorde for øvrig et varig inntrykk på ham.

Da Josefus kom tilbake til Judea, var jødene fast bestemt på å gjøre opprør mot Roma. Josefus prøvde å få sine landsmenn til å forstå at det ville være nytteløst å kjempe mot romerne, men da det ikke nyttet, tok han imot utnevnelsen til hærfører for de jødiske styrkene i Galilea, sannsynligvis av frykt for å bli betraktet som en forræder. Josefus samlet og trente mennene sine og skaffet forsyninger under sine forberedelser til kampene mot de romerske styrkene — men til ingen nytte. Galilea falt for Vespasians hær. Etter 47 dagers beleiring ble Josefus’ festningsverker i Jotapata inntatt.

Da Josefus overgav seg, spådde han listig nok at Vespasian snart ville bli keiser. På grunn av denne forutsigelsen ble han bare fengslet uten å bli ytterligere straffet, og da Vespasian ble keiser, fikk han friheten tilbake. Det utgjorde et vendepunkt i livet hans. Resten av krigen tjente han romerne som tolk og megler. For å markere støtten fra Vespasian og hans sønner, Titus og Domitian, føyde Josefus deres familienavn, Flavius, til sitt eget.

Flavius Josefus’ verker

De eldste av Josefus’ skrifter er Bellum Judaicum (Den jødiske krigs historie). Det antas at han utarbeidet denne beretningen i sju bind for å gi jødene en levende skildring av Romas overlegne styrke og for å advare dem mot framtidige opprør. Verket gir en grundig oversikt over den jødiske historie fra Antiokhos Epifanes erobret Jerusalem (i det andre århundre før vår tidsregning), til urolighetene i 67 e.v.t. Som øyenvitne forteller Josefus deretter om krigen og dens klimaks i år 73.

Et annet av Josefus’ verker er Antiquitates Judaicae (Den jødiske arkeologi). Det er en 20-binds oversikt over jødenes historie. Verket begynner med 1. Mosebok og skapelsen og avsluttes med utbruddet av krigen mot romerne. Josefus følger rekkefølgen i Bibelens beretning nøye og legger til tradisjonelle forklaringer og iakttagelser fra utenforstående.

Josefus skrev også en personlig beretning som han ganske enkelt kalte «Liv». Her forsøker han å rettferdiggjøre sitt eget standpunkt under krigen og å dempe anklager rettet mot ham av Justus fra Tiberias. Et fjerde verk — en forsvarstale i to bind, Contra Apionem (Mot Apion) — forsvarer jødene mot uriktige framstillinger av dem.

Innsikt i Guds Ord

Det er ikke tvil om at mye av det Josefus har skrevet, er nøyaktig og riktig. I Contra Apionem viser han at jødene aldri regnet apokryfene som en del av de inspirerte skriftene. Han vitner om den nøyaktighet og indre harmoni som preger de guddommelige skriftene. Josefus sier: «Vi har ikke en mengde bøker som er i uoverensstemmelse med hverandre og strider mot hverandre. Våre bøker, de som med rette er alminnelig anerkjent, er bare 22 [tilsvarer de 39 vi har i dag] og inneholder beretningen om hele tiden.»

I Antiquitates Judaicae føyer Josefus interessante detaljer til den bibelske beretning. Han sier at «Isak var 25 år gammel» da Abraham bandt hendene og føttene hans for å ofre ham. Etter at Isak hadde hjulpet til med å bygge alteret, sa han ifølge Josefus at «’han ikke ville ha vært verdig til å ha blitt født, dersom han nå skulle sette seg opp mot Guds og farens avgjørelse’ . . . Så gikk han rett bort til alteret for å bli ofret».

Josefus føyer dessuten enkelte detaljer til Bibelens beretning om Israels utgang av fortidens Egypt: «Den styrken som forfulgte dem, var på 600 vogner, 50 000 ryttere og 200 000 fotsoldater, alle bevæpnet.» Han sier også at «da Samuel var 12 år gammel, begynte han å profetere, og en gang mens han sov, kalte Gud på ham ved navn». — Jevnfør 1. Samuelsbok 3: 2—21.

Andre skrifter av Josefus gir oss innsikt i skattespørsmål, lover og forskjellige begivenheter. Han navngir Salome som den kvinnen som danset i Herodes’ selskap og deretter bad om å få døperen Johannes’ hode. (Markus 6: 17—26) Det meste av det vi vet om de kongene som het Herodes, ble nedskrevet av Josefus. Han forteller til og med at «[Herodes] farget håret svart for å skjule sin høye alder».

Det store opprøret mot romerne

Bare 33 år etter at Jesus hadde kommet med profetien om Jerusalem og templet der, begynte den å gå i oppfyllelse. Radikale jødiske grupper i Jerusalem var fast besluttet på å kaste av seg det romerske åket. I år 66 førte nyhetene om dette til at romerne mobiliserte og sendte av gårde en hær under stattholderen i Syria, Cestius Gallus. Oppdraget gikk ut på å slå ned opprøret og straffe de skyldige. Etter at Cestius’ menn hadde herjet Jerusalems forsteder, slo de leir rundt den befestede byen. Romerne brukte med stort hell en taktikk som ble kalt testudo. De holdt skjoldene sine tett sammen slik at det nesten ble som ryggskjoldet til en skilpadde, og beskyttet seg på denne måten mot fienden. Josefus bekrefter hvor vellykket dette var: «Pilene som kom mot dem, prellet av uten å skade dem. Soldatene undergravde muren uten å bli skadet og gjorde alt klart til å sette fyr på tempelporten.»

«Så skjedde det,» forteller Josefus, «at Cestius . . . kalte soldatene sine tilbake . . . Han trakk seg bort fra byen uten noen som helst grunn.» Josefus beskrev dermed nettopp det de kristne i Jerusalem hadde ventet på, tydeligvis uten å ha til hensikt å opphøye Guds Sønn. Dette var nemlig oppfyllelsen av Jesu Kristi profeti! Mange år tidligere hadde Guds Sønn advart: «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, da skal dere vite at dets ødeleggelse er kommet nær. Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den; for dette er dager da rettferdighet skal utmåles, da alt det som står skrevet, skal bli oppfylt.» (Lukas 21: 20—22) Jesu trofaste etterfølgere fulgte det rådet Jesus hadde gitt dem, og flyktet i hast fra byen. De holdt seg borte og unnslapp dermed den ulykken som senere rammet den.

Josefus har på en levende måte beskrevet hva som skjedde da den romerske hæren kom tilbake i år 70. Vespasians eldste sønn, general Titus, kom for å innta Jerusalem og byens storslagne tempel. Inne i byen var det mange stridende fraksjoner som prøvde å ta makten. De gikk til ekstreme ytterligheter, og mye blod ble utøst. Josefus forteller at noen «led så mye under denne indre ulykken, at de så hen til romerne» i håp om «å bli utfridd av sin egen elendighet». Han kaller opprørerne «røvere» som var opptatt med å ødelegge de velståendes eiendom og å myrde innflytelsesrike menn — slike som ble mistenkt for å være villige til å inngå kompromiss med romerne.

Under borgerkrigen ble forholdene i Jerusalem utrolig vanskelige, og de døde ble ikke lenger begravet. Opprørerne «kjempet mot hverandre, mens de tråkket på lik som lå stablet oppå hverandre». De plyndret befolkningen og drepte for å få mat og rikdommer. Klageropene fra dem som ble rammet, ville ingen ende ta.

Titus oppfordret jødene til å overgi byen og dermed redde seg selv. Han «sendte Josefus for at han skulle snakke med dem på deres eget språk, for han trodde at de kanskje ville la seg overtale av en av sine egne landsmenn». Men i stedet bebreidet jødene Josefus. Da satte Titus opp en mur av spisse pæler rundt hele byen. (Lukas 19: 43) Nå da alt håp om å unnslippe var forbi, og bevegelsesfriheten dessuten var sterkt redusert, kom det en hungersnød som «rev bort hele husstander og familier». Det påfølgende slaget krevde ytterligere dødsofre. Titus inntok så Jerusalem, uvitende om at han hadde oppfylt Bibelens profeti. Etter å ha betraktet byens massive murer og befestede tårn utbrøt han: «Det var ingen ringere enn Gud som drev jødene ut av disse festningsverkene.» Over en million jøder omkom. — Lukas 21: 5, 6, 23, 24.

Etter krigen

Etter krigen drog Josefus til Roma. Han nøt godt av støtten fra familien Flavius og bodde som romersk borger i Vespasians tidligere residens. Han fikk keiserlig pensjon og gaver fra Titus og gikk inn for sin litterære karriere.

Det er interessant å merke seg at det øyensynlig var Josefus som laget ordet «teokrati». Han skrev om den jødiske nasjon: «Vårt styre . . . kan kalles et teokrati, for myndigheten og makten tilskrives Gud.»

Josefus hevdet aldri at han var en kristen. Han skrev ikke under inspirasjon av Gud. Likevel har Josefus’ fascinerende skrifter stor historisk verdi.

[Bilde på side 31]

Josefus ved Jerusalems murer