Holdt oppe av den Gud som ikke kan lyve

FORTALT AV MARY WILLIS

I 1932 hadde virkningene av den verdensomfattende depresjonen også begynt å gjøre seg gjeldende i Western Australia. I dette året, da jeg var bare 19 år gammel, fikk Ellen Davies og jeg tildelt et distrikt å forkynne i som strakte seg over 100 000 kvadratkilometer. Vi skulle begynne i den lille byen Wiluna, omkring 950 kilometer nordøst for vår hjemby Perth, hovedstaden i Western Australia.

REISEN dit foregikk med tog. Ellen og jeg satt i konduktørvognen og hadde en hyggelig banevokter som reisefølge. Hver gang toget stoppet på et sidespor, var han så vennlig å fortelle oss hvor lenge oppholdet ville vare. Dermed fikk vi anledning til å gå av og forkynne for folk som bodde i disse små, isolerte stasjonsbyene. Omsider kom vi til gruvebyen Wiluna, midt under en sandstorm.

Det sidesporet toget stoppet på, lå nesten tre kilometer fra Wiluna sentrum. Ingen av oss var spesielt sterke, og vi hadde med oss tre tunge kartonger med litteratur og to kofferter. Hva skulle vi gjøre? Vi hengte en kartong på en kjepp og bar den mellom oss. Slik fraktet vi kartongene én for én. Vi tilbakela de tre kilometerne sju ganger før vi hadde fått de tre kartongene og koffertene våre til byen. Vi stanset ofte og hvilte, for hendene våre ble temmelig såre.

Trass i støv, såre hender og slitne ben likte vi utfordringen og det uvante ved situasjonen. Vi følte begge at Jehova var med oss og hjalp oss til å klare denne slitsomme starten på vår forkynnelse langt hjemmefra. Vi fikk også snart se at han velsignet arbeidet vårt, for våre anstrengelser på denne reisen førte til at den unge Bob Horn tok imot Bibelens sannhet. Vi gleder oss over at Bob fikk utføre Betel-tjeneste i flere år, og over at han fortsatte å tjene Jehova trofast i nesten 50 år, til han døde i 1982.

Med utgangspunkt i Wiluna arbeidet vi i forskjellige bosetninger under en reise på over 725 kilometer til Geraldton ved kysten. Derfra drog vi tilbake til Perth. Noen netter sov vi i venterom på jernbanestasjoner, og en gang sov vi i en høystakk ved siden av jernbanesporet.

Vi hadde med oss et putetrekk som var fylt av hjemmelagde skonroker. Det var stort sett dette vi levde av under første halvdel av reisen. Av og til tjente vi til et måltid ved å vaske opp og skure gulv på pensjonater og spisesteder. Andre ganger plukket vi erter eller bønner i solsteken. Bidrag vi fikk av interesserte som tok imot bibelsk litteratur, hjalp oss også til å dekke våre utgifter.

Noe som styrket meg til å holde fast ved troen på Jehova og komme lykkelig gjennom mange vanskelige situasjoner på den tiden, var min mors gode eksempel og den opplæringen hun hadde gitt meg da jeg var liten.

En kristen arv

Mor hadde en sterk tro på en Skaper, og så langt tilbake som jeg kan huske, snakket hun om ham med oss barn. Hennes tro ble satt på en alvorlig prøve da vår sju år gamle bror døde i en tragisk ulykke på skolen. I stedet for å bli bitter på Gud gav hun seg i kast med et alvorlig studium av Bibelen. Hun ønsket å lære, om mulig, hvorfor slike tragedier fant sted. Hun søkte og fant Bibelens sannhet og ble døpt i begynnelsen av 1920-årene som et symbol på sin innvielse til den sanne Gud, Jehova.

Etter den tiden snakket hun ofte med oss om hvor pålitelige Guds løfter er. Hun oppfordret oss alltid inntrengende til å huske at uansett hva som skjer, så ’kan Gud ikke lyve’. (Titus 1: 2) Dette har ført til at min søster og jeg og to av brødrene mine og våre barn og barnebarn i dag er lovprisere av Jehova Gud. To av mine nevøer, Alan og Paul Mason, tjener som reisende tilsynsmenn.

Jeg fikk tidlig et ønske om å forkynne det gode budskap

Jeg var ikke noe skolelys, og jeg sluttet på skolen i 1926, da jeg var 13 år. Men jeg hadde utviklet et sterkt ønske om å dele mine bibelkunnskaper med andre. Far mente at jeg ikke hadde lært nok til å kunne hjelpe noen, men mor sa: «Selv om hun bare forteller folk om Harmageddon-krigen som nærmer seg, og om at de saktmodige skal arve jorden, vil det være et vitnesbyrd om Guds rike.» Jeg begynte derfor å være med i forkynnelsen fra dør til dør i ganske ung alder, selv om jeg ikke ble døpt før i 1930. Like etterpå begynte jeg i heltidstjenesten som forkynner i området omkring Perth.

Året etter, i 1931, begynte vi å bruke vårt nye navn, Jehovas vitner. Mange beboere mislikte at vi brukte Guds hellige navn, og reagerte kraftig på det. Men jeg fortsatte i tjenesten selv om jeg hadde noen ubehagelige opplevelser. Jeg stolte på at Gud ikke lyver når han lover at hans tjenere kan regne med ’den styrke han gir’. — 1. Peter 4: 11; Filipperne 4: 13.

Den ’store skare’ blir identifisert

I 1935 ble jeg bedt om å arbeide på den andre siden av det veldige australske kontinent. I mange år tjente jeg derfor som pioner i New England-området i staten New South Wales, omkring 4000 kilometer fra min tidligere hjemby, Perth.

Inntil da hadde jeg forsynt meg av symbolene, brød og rødvin, ved den årlige høytiden til minne om Jesu død. Selv om dette ble regnet for å være det rette å gjøre, spesielt for nidkjære heltidsforkynnere, var jeg aldri helt overbevist om at jeg hadde et himmelsk håp. I 1935 ble det så gjort klart for oss at en stor skare som hadde håp om å få leve evig på jorden, var i ferd med å bli samlet inn. Vi var mange som gledet oss da vi forstod at vi tilhørte denne store skaren, og vi sluttet med å forsyne oss av symbolene. (Johannes 10: 16; Åpenbaringen 7: 9) Bibelens sannhet lyste stadig klarere, slik Jehova hadde lovt. — Ordspråkene 4: 18.

Nye forkynnelsesmetoder

I midten av 1930-årene begynte vi å bruke grammofoner i vår tjeneste. Våre solide sykler måtte derfor utstyres med bagasjebrett både foran og bak, for vi skulle ha med oss både de tunge grammofonene og plater og litteratur. Jeg måtte være svært forsiktig når sykkelen min var fullastet, for da var den så tung at jeg ikke klarte å løfte den opp igjen hvis den veltet.

Omtrent samtidig begynte vi også med noe som vi kalte informasjonsmarsjer. Vi gikk langs hovedgatene i byene med sandwichplakater (plakater som vi bar både på brystet og på ryggen). På disse plakatene stod det forskjellige iøynefallende slagord. For meg var dette arbeidet en spesiell trosprøve, særlig da jeg ble arrestert og måtte tilbringe natten i en liten fengselscelle i byen Lismore. Det var ydmykende å bli ført for retten neste dag uten en gang å ha fått lov til å gre håret. Men også denne gangen holdt Jehova meg oppe, slik han hadde lovt. Saken ble avvist fordi konstabelen som hadde arrestert meg, ikke hadde annet å anklage meg for enn at plakaten krenket hans religion.

Vestover igjen

I begynnelsen av 1940-årene ble jeg igjen bedt om å tjene som pioner i småbyene i Western Australia. Her hadde jeg også mange minneverdige opplevelser og åndelige velsignelser. Da jeg arbeidet i Northam, traff jeg en travel husmor, Flo Timmins, som bodde omkring 11 kilometer utenfor byen. Hun tok imot boken Reconciliation (Forlikelse), og det varte ikke lenge før hun ble et innviet vitne for Jehova Gud. Hun er fremdeles aktiv i tjenesten for Riket, og datteren hennes, som den gangen var bare fire år gammel, ble spesialpioner da hun ble voksen.

Jeg hadde også andre uforglemmelige opplevelser. En gang da jeg og min partner skulle over en bro i Northam med hest og kjerre, løp plutselig hesten løpsk og raste i vill fart høyt over de frådende vannmassene i elven Avon. Etter en drøy kilometer saktnet den igjen farten.

Ekteskap og familieliv

I 1950 giftet jeg meg med Arthur Willis, som også hadde vært pioner i mange år. Vi slo oss ned i den vestaustralske byen Pingelly, hvor vi ble velsignet med en sønn, Bentley, og en datter, Eunice. Da barna var nesten ferdige med skolen, bestemte Arthur seg for å begynne som pioner igjen. Hans gode eksempel medvirket til at begge barna våre begynte som alminnelige pionerer så snart de var kvalifisert til det.

Arthur tok ofte barna med til fjerntliggende landdistrikter for å forkynne der. Av og til kunne han være borte med dem en uke eller mer av gangen. Ved slike anledninger sov de i telt om natten. Mens de var borte, var jeg hjemme og passet familiens møbelforretning, slik at de tre kunne være pionerer.

Forkynnelse blant urbefolkningen

En morgen like etter at familien hadde kommet tilbake fra en av sine turer i landdistriktet, fikk vi en uventet gjest. Vedkommende tilhørte urbefolkningen, den aboriginske folkegruppen, og han sa: «Hva må jeg gjøre for å komme tilbake?» Først skjønte vi ikke hva han mente, men så gikk det opp for Arthur at dette var en mann som mange år tidligere var blitt utstøtt av den kristne menighet på grunn av drukkenskap. Senere hadde han pådratt seg et forferdelig rykte på grunn av sin drikkfeldighet og fordi han stadig stiftet gjeld.

Arthur forklarte ham hva han måtte gjøre for å bli gjenopptatt i Jehovas rene organisasjon. Han trakk seg stille tilbake uten å si stort, og vi var alle spent på hva han ville gjøre. Ingen av oss ventet det som skjedde i løpet av de følgende månedene. De forandringene han foretok, var nesten utrolige. For det første overvant han sitt alkoholproblem, og dessuten oppsøkte han de folk i distriktet som han skyldte penger, og gjorde opp sin gjeld. Nå er han igjen en kristen bror, og han har også en tid tjent som pionerforkynner.

Det var mange aboriginer i Pingelly, og det var en stor glede for oss å hjelpe disse godlynte menneskene til å lære og ta imot sannheten fra Guds Ord. Det har vært trosstyrkende for meg å være med på å hjelpe mange som tilhører den australske urbefolkning, til å lære sannheten å kjenne.

Det ble opprettet en menighet i Pingelly, og i begynnelsen var de fleste av menighetens medlemmer aboriginer. Vi måtte lære mange av dem å lese og skrive. Det var mange fordommer mot dem på den tiden, men folk i byen kom etter hvert til å respektere disse vitnene for deres rene livsførsel og fordi de er pålitelige samfunnsborgere.

Jehovas aldri sviktende støtte

Min kjære mann, Arthur, døde i begynnelsen av 1986 etter å ha tjent Gud trofast i 57 år. Han nøt stor respekt blant alle forretningsmenn i Pingelly og folk i distriktet. Også etter hans død har Jehova holdt meg oppe og gitt meg styrke til å bære dette plutselige tapet.

Min sønn, Bentley, tjener nå som eldste i den nordlige delen av Western Australia, hvor han og hans kone, Lorna, bor med sine barn, som de har oppdratt i sannheten. En annen kilde til stor glede er at min datter, Eunice, har fortsatt i heltidstjenesten fram til denne dag. Hun og hennes mann, Jeff, er pionerer. Jeg bor nå hos dem og er glad for at jeg kan være fast hjelpepioner.

I over 60 år har jeg erfart at Jehova holder sitt løfte om å styrke sine tjenere og hjelpe dem i alle situasjoner. Han dekker alle våre behov hvis vi aldri tviler på ham eller overser hans godhet. Min tro er blitt styrket ved at jeg har følt Guds støtte, og jeg har sett at han velsigner oss mer enn vi kan fatte. (Malaki 3: 10) Gud kan virkelig ikke lyve!

[Bilde på side 27]

Mary i 1933

[Bilder på side 29]

Mary og Arthur i de senere år