Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • w94 1.9. s. 22–25
  • Lykkelig i et ekte, verdensomfattende brorskap

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • Lykkelig i et ekte, verdensomfattende brorskap
  • Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1994
  • Underoverskrifter
  • Lignende stoff
  • Jeg kommer i kontakt med et brorskap
  • Utvidet heltidstjeneste
  • En prøve på brorskapet
  • Trofaste brødre i Etiopia
  • Stammemotsetninger overvunnet
  • Jeg gleder meg over brorskapet
  • Et verdensomfattende brorskap — ingen drøm!
    Våkn opp! – 1990
  • Hvit sørstatsmann fant løsningen på raseproblemet
    Våkn opp! – 1979
  • Rasene er påfallende ulike
    Våkn opp! – 1978
  • Hvordan er det med den rasemessige overlegenhet?
    Våkn opp! – 1978
Se mer
Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1994
w94 1.9. s. 22–25

Lykkelig i et ekte, verdensomfattende brorskap

FORTALT AV WILLIE DAVIS

I 1934 var den store depresjonen i ferd med å spre seg over hele verden, og USA var midt oppe i store økonomiske omveltninger. Utenfor en hjelpestasjon i Cleveland i Ohio fant det sted et slagsmål mellom en politimann og en svoren kommunist. Politimannen skjøt og drepte kommunisten og en tilskuer — min bestemor, Vinnie Williams.

KOMMUNISTENE prøvde å gjøre dette til et raseopptrinn, ettersom bestemor var svart og politimannen hvit. De delte ut flygeblad med slike titler som «Rasistisk politi i Cleveland» og «Hevn disse drapene». Kommunistene arrangerte og tok seg av bestemors begravelse. Jeg har et bilde av dem som bar båren — alle var hvite, og alle var partimedlemmer. På bildet holder de en knyttet hånd i været. Det var dette Black Power-bevegelsen senere antok som sitt symbol.

På den tiden da bestemor døde, var datteren hennes gravid og ventet meg, og fire måneder senere ble jeg født. Under oppveksten hadde jeg en talefeil; jeg stammet. I de første årene på skolen fikk jeg derfor taleterapi.

Foreldrene mine ble separert da jeg var fem år, og det var mor som oppdrog søsteren min og meg. Da jeg var ti, begynte jeg som visergutt og leverte dagligvarer etter skoletid for å hjelpe til med å dekke familiens utgifter. To år senere begynte jeg å arbeide både før og etter skoletid og ble dermed familiens viktigste lønnsmottager. Da mor havnet på sykehus og måtte gjennomgå en rekke operasjoner, sluttet jeg på skolen og fikk meg en heltidsjobb.

Jeg kommer i kontakt med et brorskap

I 1944 leverte et av Jehovas vitner boken «Sannheten skal frigjøre eder» til min tremennings kone, og jeg ble med på det bibelstudiet som ble startet med henne. Samme år begynte jeg å overvære den teokratiske tjenesteskolen i Eastside menighet. Skoletilsynsmannen, Albert Cradock, hadde det samme taleproblemet som jeg, men han hadde lært å få kontroll over det. Han var virkelig til stor oppmuntring for meg!

I distriktet vårt bodde det for det meste italienere, polakker, ungarere og jøder, og menigheten bestod av mennesker fra alle disse og andre etniske grupper. Min fetters kone og jeg var blant de første afrikansk-amerikanere som begynte å gå i denne menigheten, som ellers bestod av hvite, men vi følte aldri at vitnene hadde fordommer mot oss. De inviterte meg faktisk ofte hjem til et måltid.

I 1956 flyttet jeg til det sørlige USA for å tjene på et sted hvor behovet for forkynnere var større. Da jeg kom nordover igjen en sommer for å overvære områdestevnet der, fikk jeg besøk av mange av brødrene i Cleveland, og de viste stor interesse for min virksomhet. Den interesse de viste, lærte meg hvor viktig det er ’ikke med personlig interesse bare å ha øye for sine egne saker, men også med personlig interesse å ha øye for de andres saker’. — Filipperne 2: 4.

Utvidet heltidstjeneste

Etter å ha tjent i heltidstjenesten som pionerforkynner i tre år ble jeg i november 1959 innbudt til å begynne å tjene ved Brooklyn Betel i New York, Jehovas vitners internasjonale hovedsete. Jeg fikk i oppdrag å tjene i ekspedisjonsavdelingen. Tilsynsmannen for avdelingen, Klaus Jensen, og romkameraten min, William Hannan, som begge var hvite, ble åndelige fedre for meg. De hadde begge tjent på Betel i nesten 40 år da jeg begynte.

Tidlig i 1960-årene bestod Betel-familien av omkring 600 medlemmer, hvorav rundt 20 var afrikansk-amerikanere. Nå hadde USA begynte å koke av rasemotsetninger, og det var et anspent forhold rasene imellom. Bibelen lærer ikke desto mindre at «Gud ikke er partisk», og det må heller ikke vi være. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) De åndelige drøftelsene vi hadde ved frokostbordet på Betel hver dag, styrket oss i vår beslutning om å anta Guds syn i slike spørsmål. — Salme 19: 8.

Mens jeg tjente ved Betel i Brooklyn, traff jeg Lois Ruffin, som var pioner i Richmond i Virginia, og vi giftet oss i 1964. Vi var bestemt på å fortsette i heltidstjenesten, så da vi hadde giftet oss, vendte vi tilbake til det sørlige USA. Først tjente vi som spesialpionerer, og så, i 1965, ble jeg innbudt til å begynne i kretstjenesten. I løpet av de neste ti årene besøkte vi menigheter i statene Kentucky, Texas, Louisiana, Alabama, Georgia, Nord-Carolina og Mississippi.

En prøve på brorskapet

Det skjedde store forandringer i løpet av disse årene. Da vi flyttet til sørstatene, var det fremdeles raseskille der. Det var forbudt for svarte å gå på de samme skolene, spise på de samme restaurantene, overnatte på de samme hotellene, handle i de samme butikkene og til og med drikke av de samme drikkefontenene som de hvite. Men i 1964 vedtok Kongressen en ny borgerrettslov som forbød diskriminering på offentlige steder, offentlige transportmidler innbefattet. Dermed fantes det ikke lenger lovhjemmel for å praktisere raseskille.

Spørsmålet var derfor: Ville våre brødre og søstre i menigheter med bare svarte eller bare hvite kunne integreres, og ville de vise hverandre kjærlighet og hengivenhet, eller ville presset fra samfunnet omkring og dypt rotfestede følelser fra fortiden få dem til å motsette seg integrasjon? Det var en utfordring å følge Bibelens befaling: «Ha i broderkjærlighet inderlig hengivenhet for hverandre. Ta ledelsen i å vise hverandre ære.» — Romerne 12: 10.

Så lenge alle kunne huske, hadde det framherskende synet — særlig i sør — vært at de svarte var underlegne. Dette synet var blitt dypt innprentet i folks sinn av praktisk talt alle deler av samfunnet, kirkesamfunnene innbefattet. Så for enkelte hvite var det ikke lett å begynne å betrakte de svarte som likeverdige. Det var virkelig en prøvelsens tid for brorskapet — for både de svarte og de hvite.

Heldigvis reagerte menigheten som et hele veldig godt på integrasjonen av menighetene. Århundrer med grundig indoktrinerte synspunkter om rasemessig overlegenhet lot seg ikke utslette så raskt. Men da integrasjonen kom skikkelig i gang, ble den veldig godt mottatt av våre brødre. De fleste av dem gledet seg over at brødre og søstre med forskjellig hudfarge kunne ha møter sammen.

Det er interessant å merke seg at også noen som ikke var Jehovas vitner, samarbeidet når det gjaldt integrasjon av menighetene. I byen Lanett i Alabama ble for eksempel noen naboer til Rikets sal spurt om de hadde noe å innvende mot at svarte kom på møtene. En eldre, hvit kvinne gav da en svart bror et varmt håndtrykk og sa: «Kom bare hit og tilbe din Gud så ofte du vil!»

Trofaste brødre i Etiopia

I 1974 hadde vi den glede å gjennomgå et fem og en halv måneds misjonærkurs ved Vakttårnets bibelskole Gilead i New York. Deretter ble vi sendt til Etiopia i Afrika. Keiser Haile Selassie var akkurat blitt avsatt og satt i husarrest. Siden forkynnelsesarbeidet vårt var forbudt, satte vi ekstra stor pris på det varme fellesskapet i vårt kristne brorskap.

Vi bodde og tjente sammen med mange av dem som senere ble satt i fengsel fordi de holdt fast ved den sanne tilbedelse. Noen av våre kjære venner ble til og med henrettet. Adera Teshome var eldste sammen med meg i en menighet i Etiopias hovedstad, Addis Abeba.a Etter tre års fengsel ble han henrettet. Dette gikk selvfølgelig hardt inn på hans kone. Så fint det var å se henne flere år senere stråle av glede over å tjene som pioner!

Worku Abebe, en annen trofast bror, ble dømt til døden åtte ganger.b Men han lot seg aldri skremme! Da jeg sist så ham, viste han meg ørene sine, som vakter i fengselet hadde maltraktert med geværkolbene. Han fleipet med at han hadde fått geværkolber til frokost, lunsj og kvelds. Nå er han død, men brødrene minnes ham fortsatt med stor hengivenhet.

En annen bror som jeg husker godt, er Hailu Yemiru.c Han var et godt eksempel når det gjaldt å vise sin kone kjærlighet. Hun ble arrestert, men fordi hun var gravid og snart skulle føde, anmodet Hailu fengselsmyndighetene om å la ham ta hennes plass i fengselet. Senere ble han henrettet da han nektet å gå på akkord med sin tro. — Johannes 15: 12, 13; Efeserne 5: 28.

De politiske forholdene ble stadig verre i Etiopia, så i 1976 flyttet vi til Kenya. I sju år var vi opptatt i reisetjenesten og besøkte brødre i mange land i Øst-Afrika — deriblant Kenya, Etiopia, Sudan, Seychellene, Uganda og Tanzania. Jeg var også med i en delegasjon som reiste til Burundi og Rwanda ved flere anledninger og hadde samtaler med myndighetspersoner om juridisk anerkjennelse av vårt arbeid i disse landene.

Det var en glede å reise til Etiopia igjen i januar 1992 for å overvære det første områdestevnet der etter at forbudet mot vårt arbeid var blitt opphevet. Mange av de over 7000 som var til stede, kjente ikke hverandre, fordi brødrene tidligere hadde kommet sammen i små grupper. På alle stevnedagene kom de fleste to timer før programmet skulle begynne, og ble der til langt ut på kvelden for riktig å nyte det kjærlige brorskapet vi har.

Stammemotsetninger overvunnet

I flere hundre år har det vært voldsomme stammemotsetninger i Afrika. I Burundi og Rwanda har for eksempel de største etniske gruppene, hutuene og tutsiene, lenge hatet hverandre. Siden landene oppnådde uavhengighet av Belgia i 1962, har medlemmer av de to etniske gruppene periodevis slaktet hverandre ned i tusentall. Det er derfor en glede å se hvordan folk fra disse etniske gruppene som er blitt Jehovas vitner, arbeider sammen i fred! Den ekte kjærligheten de viser hverandre, har tilskyndt mange andre til å lytte til Bibelens sannheter.

Det har også vært uoverensstemmelser mellom etniske grupper i Kenya. For en kontrast det kristne brorskap blant Jehovas folk i Kenya utgjør til dette! Man kan se folk fra forskjellige etniske grupper tilbe i forening i Jehovas vitners Rikets saler. Jeg har hatt gleden av å se mange av dem kvitte seg med stammehatet og vise sine brødre og søstre fra andre etniske grupper ekte kjærlighet.

Jeg gleder meg over brorskapet

Når jeg ser tilbake på over 50 års samarbeid med Guds organisasjon, blir mitt hjerte fylt av takknemlighet mot Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus. Det har virkelig vært fantastisk å se hva de har utrettet på jorden. Forholdene har riktignok ikke alltid vært fullkomne blant Guds folk, og det er de heller ikke i dag. Men man kan ikke vente at flere hundre år med rasistisk propaganda fra Satans verden skal kunne overvinnes over natten. Når alt kommer til alt, er vi fremdeles ufullkomne. — Salme 51: 7.

Når jeg sammenligner Jehovas organisasjon med verden, blir jeg fylt av verdsettelse av vårt ekte, verdensomfattende brorskap. Jeg har fremdeles gode minner om brødrene i Cleveland — hvite, alle sammen — som lærte meg opp i sannheten. Jeg gledet meg storlig når jeg så brødre i det sørlige USA, både hvite og svarte, erstatte fordommene sine med inderlig broderkjærlighet. Og det at jeg i Afrika med mine egne øyne fikk se hvordan Jehovas Ord kan fjerne hat mellom stammene, har fått meg til å sette enda større pris på vårt verdensomfattende brorskap.

Kong David i gammel tid gav vakkert uttrykk for dette da han sa: «Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen.» — Salme 133: 1.

[Fotnoter]

a Det er bilde av Adera Teshome og Hailu Yemiru på side 177 i Jehovas vitners årbok for 1992; det Worku Abebe opplevde, er omtalt på sidene 178—181.

b Det er bilde av Adera Teshome og Hailu Yemiru på side 177 i Jehovas vitners årbok for 1992; det Worku Abebe opplevde, er omtalt på sidene 178—181.

c Det er bilde av Adera Teshome og Hailu Yemiru på side 177 i Jehovas vitners årbok for 1992; det Worku Abebe opplevde, er omtalt på sidene 178—181.

[Bilde på side 23]

Bestemors begravelse

[Bilde på side 24]

Tutsier og hutuer som er Jehovas vitner, arbeider fredelig sammen

[Bilde på side 25]

Min kone, Lois, og jeg

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del