Hvorfor haster det med å ta en avgjørelse?

I DET 16. århundre før vår tidsregning utvalgte Gud israelittene som sin «eiendom framfor alle andre folk». De skulle være «et hellig folk». (2. Mosebok 19: 5, 6) De tapte snart sin hellige tilstand, sin religiøse renhet, og lot seg besmitte av nabolandenes avgudsdyrkelse og fordervede skikker. De avslørte seg derved som «et stridlynt folk». (5. Mosebok 9: 6, 13; 10: 16; 1. Korinter 10: 7—11) Gjennom en periode på over 300 år etter Josvas død oppreiste Jehova dommere, trofaste veiledere som skulle lede israelittene tilbake til den sanne tilbedelse. Men folket «holdt ikke opp med sine onde gjerninger og sin trassige ferd». — Dommerne 2: 17—19.

Senere oppreiste Gud trofaste konger og profeter for å anspore folket til å vende tilbake til den sanne tilbedelse. Profeten Asarja oppfordret kong Asa og hans landsmenn til å søke Jehova: «Søker dere ham, lar han dere finne ham; men går dere bort fra ham, vil han vende seg bort fra dere.» Asa gjennomførte en religiøs reform i Juda. (2. Krønikebok 15: 1—16) Siden måtte Gud gjenta oppfordringen gjennom sin profet Joel. (Joel 2: 12, 13) Enda senere formante Sefanja innbyggerne i Juda til å søke Jehova. Den unge kong Josjia gjorde det samme ved å gjennomføre en rekke reformer for å gjøre slutt på avgudsdyrkelse og forderv. — Sefanja 2: 3; 2. Krønikebok 34: 3—7.

Til tross for at folket av og til viste anger, ble dets religiøse tilstand mer og mer foruroligende. (Jeremia 2: 13; 44: 4, 5) Jeremia fordømte det religiøse systemet som var fordervet av avguderiske skikker, og stemplet det som uforbederlig: «Kan en neger skifte hud eller en leopard sine flekker? Da kunne også dere gjøre det gode, dere som er vant til å gjøre ondt.» (Jeremia 13: 23) Derfor lot Jehova en hard straff komme over Juda. Jerusalem og byens tempel ble ødelagt i 607 f.v.t., og de overlevende ble ført som slaver til Babylon, hvor de måtte bli i 70 år.

Da denne tiden var ute, viste Gud barmhjertighet. Han fikk kong Kyros til å frigi israelittene, og en rest av dem vendte tilbake til Jerusalem for å gjenreise templet. De burde ha lært av dette, men i stedet vek de igjen bort fra den sanne tilbedelse. Jehova Gud kom da på nytt med oppfordringen: «Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg til dere.» — Malaki 3: 7.

Hvorfor Israel ble forkastet

Hvordan var forholdet på det religiøse område blant israelittene på Jesu tid? De hyklerske religiøse lederne var «blinde veiledere», og deres lære var «menneskebud». ’De overtrådte Guds bud på grunn av sin tradisjon.’ Folk æret Gud «med leppene», men deres hjerte var langt borte fra ham. (Matteus 15: 3, 4, 8, 9, 14) Ville de som nasjon betraktet få enda en anledning til å angre og vende om? Nei. Jesus sa: «Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» Han sa også: «Deres hus» — templet i Jerusalem — «blir overlatt til dere selv.» (Matteus 21: 43; 23: 38) Deres misgjerning var for stor. De forkastet Jesus som Messias og sørget for at han ble drept, og de valgte seg den undertrykkende romerske keiseren som konge. — Matteus 27: 25; Johannes 19: 15.

Israelittene ville ikke forstå at den perioden da Jesus utførte sin tjeneste, var en domstid. Jesus sa til de troløse innbyggerne i Jerusalem at de ’ikke forstod den tiden da de ble inspisert’. — Lukas 19: 44.

På pinsedagen i år 33 dannet Gud en ny nasjon, et nytt folk. Det bestod av hans Sønn Jesu Kristi disipler, som skulle tas ut fra alle raser og nasjoner. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35; 15: 14) Var det noe håp om at det jødiske religiøse systemet til slutt ville bli reformert? De romerske hærstyrkene kom med svaret på dette spørsmålet i år 70, da de jevnet Jerusalem med jorden. Gud hadde fullstendig forkastet dette religiøse systemet. — Lukas 21: 5, 6.

Det store frafallet fra kristendommen

De åndssalvede kristne utgjorde også «en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom». (1. Peter 2: 9; Galaterne 6: 16) Men ikke engang den første kristne menighet bevarte sin religiøse renhet svært lenge.

I Bibelen var det forutsagt at det skulle komme et stort frafall fra den sanne tro. Det symbolske ugresset i Jesu lignelse, det vil si falske kristne, skulle forsøke å kvele den symbolske hveten, de sanne kristne, de som var salvet med Guds ånd. Lignelsen viser at falsk kristendom, som skrev seg fra Guds erkefiende, Djevelen, skulle begynne å spre seg «mens folk sov». Det skjedde etter Kristi trofaste apostlers død, i en periode med åndelig sløvhet som da fulgte. (Matteus 13: 24—30, 36—43; 2. Tessaloniker 2: 6—8) Som apostlene forutsa, var det mange falske kristne som snek seg inn i hjorden. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 1. Timoteus 4: 1—3; 2. Timoteus 2: 16—18; 2. Peter 2: 1—3) Johannes var den av apostlene som døde sist. Omkring år 98 skrev han at «den siste time», slutten av aposteltiden, allerede hadde begynt. — 1. Johannes 2: 18, 19.

Da forbindelsen mellom religion og politisk makt ble stadfestet av den romerske keiser Konstantin, gikk det drastisk tilbake med kristenhetens åndelige, læremessige og moralske tilstand. Mange historikere er enige i at «kirkens triumf i det fjerde århundre» var «en ulykke» fra et kristent synspunkt. ’Kristenheten tapte sitt høye moralske nivå’ og overtok mange skikker og filosofiske forestillinger fra de hedenske religionene, for eksempel Maria-dyrkelsen, helgendyrkelsen og treenighetslæren.

Etter at kristenheten hadde oppnådd sin falske triumf, ble dens tilstand stadig verre. Paver og kirkemøter som sendte ut dekreter og kom med læremessige utlegninger, for ikke å snakke om inkvisisjonen, korstogene og «hellige» kriger mellom katolikker og protestanter, bidrog til at det ble frambrakt et religiøst system som ikke lar seg reformere.

I en bok om forholdene i middelalderen skriver William Manchester: «Pavene på 1400- og 1500-tallet levde som romerske keisere. De var verdens rikeste menn, og de og deres kardinaler beriket seg selv ytterligere ved å selge hellige embeter.» (A World Lit Only by Fire) Under det store frafallet forsøkte små grupper eller enkeltpersoner å finne tilbake til den sanne kristendom. De la for dagen egenskaper som er karakteristiske for den symbolske hveten. De ble ofte forfulgt på det grusomste. I den samme boken heter det: «Det kunne av og til virke som om kristendommens sanne hellige, både protestantiske og katolske, var blitt røyksvertede martyrer omsluttet av flammer.» Andre, såkalte reformatorer som Martin Luther og Jean Calvin, oppnådde å skape varige religiøse systemer som var atskilt fra den katolske kirke, men som fremdeles holdt fast ved de grunnleggende trekk i dens lære. De var også sterkt engasjert i politiske spørsmål.

Blant protestantene ble det gjort forskjellige anstrengelser for å få i stand en såkalt religiøs vekkelse. På 1700- og 1800-tallet ble det for eksempel drevet en omfattende misjonsvirksomhet i fremmede land. Men i vår tid innrømmer de religiøse hyrdene selv at den åndelige tilstand innenfor den protestantiske hjord er langt fra oppmuntrende. Den protestantiske teologen Oscar Cullmann uttalte nylig at «det eksisterer en troskrise i kirkesamfunnene».

Også innenfor den katolske kirke har det vært arbeidet med reformer og motreformer. Som en reaksjon mot presteskapets utbredte korrupsjon og umåtelige rikdom ble det fra det 11. til det 13. århundre dannet religiøse ordener hvor medlemmene avla et fattigdomsløfte. Men ifølge historikere ble de strengt overvåket og også undertrykt av det geistlige hierarki. I det 16. århundre kom så en motreformasjon i forbindelse med Trient-konsilet som hovedsakelig tok sikte på å bekjempe den protestantiske reformasjon.

I første halvdel av det 19. århundre inntok den katolske kirke en autoritær og konservativ stilling. Men man kan ikke si at det ble iverksatt noen virkelige reformer for å gjenopprette den sanne kristendom. Presteskapet forsøkte bare å styrke sin autoritet med tanke på de religiøse, politiske og sosiale forandringene i verden.

På et langt senere tidspunkt, i 1960-årene, lot det til at den katolske kirke gjennom Det annet Vatikankonsil ville få i gang en prosess med dyptgående forandringer. Men den nåværende paven sørget for at fornyelsesprosessen i forbindelse med kirkemøtet fikk en brå slutt. Han ønsket å legge en demper på kirkens progressive medlemmer. Noen kaller denne fasen Wojtyłas konsolidering, og en katolsk gruppe sier at det dreide seg om «en ny form for konstantinisme». Det jesuittiske tidsskriftet La Civiltà Cattolica påpeker at den katolske kirke i likhet med andre religionssamfunn står overfor «en gjennomgripende og verdensomfattende krise: gjennomgripende fordi den berører selve grunnlaget for tro og kristenliv, og verdensomfattende fordi den berører alle deler av kristenheten».

Kristenhetens religioner har ikke gjennomgått en virkelig reformasjonsprosess, og det kunne de heller ikke gjøre, ettersom den sanne kristendom først skulle bli gjenopprettet i «høsttiden», da den symbolske hveten skulle samles inn i en enkelt, ren menighet. (Matteus 13: 30, 39) Den lange rekken av forbrytelser og ugjerninger som er begått i religionenes navn — og det gjelder både såkalt kristne religioner og andre — kan få oss til å spørre: Er det realistisk å vente en sann reform fra kristenheten?

Er en reform en umulighet?

I Åpenbaringsboken i Bibelen fortelles det om en symbolsk stor skjøge som bærer det hemmelighetsfulle navnet «Babylon den store». (Åpenbaringen 17: 1, 5) I hundrevis av år har Bibelens lesere forsøkt å forklare dette symbolets hemmelighet. Mange av dem har vært fortørnet over presteskapets rikdom og korrupsjon. Noen har ment at Babylon den store var et symbol på geistligheten. En av dem som mente det, var Jan Hus, en katolsk prest fra Böhmen som ble brent levende i 1415; en annen var Aonio Paleario, en italiensk humanist som ble hengt og brent i 1570. Begge forsøkte forgjeves å reformere den katolske kirke, i håp om at den skulle vende tilbake til «sin opprinnelige verdighet».

Kapitlene 17 og 18 i Åpenbaringen viser at Babylon den store er et bilde på den falske religions verdensrike, all falsk religion.a Denne sammensatte «store skjøge» er uforbederlig, for «hennes synder har hopet seg opp, helt til himmelen». Praktisk talt alle religionssamfunn — ikke bare de i kristenheten — har nå i det 20. århundre et felles ansvar for kriger som fortsatt fører til at mye blod blir utgytt, og for det alvorlige moralske forderv som menneskeheten er rammet av. — Åpenbaringen 18: 5, 8.

Det er nå det gjelder å «gå ut fra henne»

Oppfyllelsen av Bibelens profetier viser at vi lever i «avslutningen på tingenes ordning». (Matteus 24: 3) De som oppriktig ønsker å tilbe Gud, må ikke følge sine egne tanker og lyster. De må ’søke Jehova mens han er å finne’, det vil si nå, for den ’store trengsel’ som Jesus fortalte om, er nær forestående. (Jesaja 55: 6; Matteus 24: 21) Gud tolererte ikke religiøst forderv på Israels folks tid, og han vil heller ikke tolerere forderv hos noe religionssamfunn i dag, selv om det roser seg av å ha røtter som strekker seg langt bakover i tiden. En som ønsker å oppnå Guds godkjennelse og frelse, kan ikke streve med å reparere et skip som er bestemt til å synke, men må uten å nøle adlyde den inspirerte befalingen i Åpenbaringen 18: 4: «Gå ut fra henne [Babylon den store], mitt folk, hvis dere ikke vil ha del med henne i hennes synder, og hvis dere ikke vil få del i hennes plager.»

«Gå ut» heter det, men hvor hen? Hvor er det frelse å finne? Kan man ikke risikere å søke tilflukt på feil sted? Hvordan er det mulig å finne fram til den eneste religion som har Guds godkjennelse? Pålitelige svar på disse spørsmålene er det bare mulig å finne i Guds Ord. (2. Timoteus 3: 16, 17) Jehovas vitner oppfordrer deg til å granske Bibelen nærmere. Da vil du kunne forstå hvem Gud har utvalgt som «et folk for sitt navn», hvem han vil beskytte på sin forestående vredesdag. — Apostlenes gjerninger 15: 14; Sefanja 2: 3; Åpenbaringen 16: 14—16.

[Fotnote]

[Bilde på side 7]

Hvis du i religiøs forstand er om bord i et synkende skip, bør du søke redning i den sanne kristendom