Den beste måten å bruke livet på
FORTALT AV BOB ANDERSON
For omkring ti år siden spurte noen venner meg: «Hvorfor har du holdt på så lenge som pioner, Bob?» Jeg smilte og sa: «Vel, vet dere om noe som er bedre enn pionertjenesten?»
JEG var 23 år gammel da jeg begynte i pionertjenesten i 1931. Nå går jeg i mitt 87. år, og jeg er fremdeles pioner. Jeg vet at jeg ikke kunne ha brukt livet på noen bedre måte. La meg fortelle hvorfor.
I 1914 fikk vi en traktat inn i hjemmet vårt. Den var utgitt av de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Da forkynneren kom tilbake, spurte mor ham grundig ut om helveteslæren. Hun var blitt oppdratt i den strenge wesleyanske metodismen, men hun hadde aldri klart å få denne læren om evig pine til å harmonere med forestillingen om en kjærlig Gud. Da hun fikk lære sannheten om dette emnet, sa hun: «Jeg føler meg lykkeligere enn jeg noen gang har vært i hele mitt liv!»
Mor sluttet med en gang å undervise på metodistenes søndagsskole og sluttet seg til den lille gruppen av bibelstudenter. Hun begynte å forkynne i hjembyen vår, Birkenhead, som ligger rett overfor havnen i Liverpool, på den andre siden av elven Mersey, og hun syklet regelmessig til mange av nabobyene. Hun forkynte i dette vidstrakte distriktet i resten av sitt liv og ble godt kjent av mange. Hun var virkelig et godt eksempel for barna sine. Hun døde i 1971 i den modne alder av 97 år og var en aktiv forkynner like til det siste.
Min søster, Kathleen, og jeg ble tatt ut av metodistenes søndagsskole for at vi i stedet skulle være med mor på møtene hos bibelstudentene. Senere, da far sluttet seg til oss, sørget foreldrene mine for at vi hadde et regelmessig familiestudium av Bibelen ved hjelp av boken Guds Harpe. Et slikt studium var noe helt nytt i de dager, men denne tidlige undervisningen i grunnleggende bibelske sannheter gav rikt utbytte, for med tiden begynte både min søster og jeg i pionertjenesten.
Mor mente at det åndelige vendepunktet for oss barna kom da vi fikk se «Skapelsens fotodrama» i Liverpool i 1920, og hun hadde helt rett. Denne forestillingen etterlot levende inntrykk i mitt unge sinn. Noe som sitter som spikret i hukommelsen, er den delen som skildret Jesu liv, særlig der hvor han var på vei til retterstedet. Hele denne opplevelsen hjalp meg til å fokusere oppmerksomheten på det viktigste arbeidet i livet — forkynnelsen!
I begynnelsen av 1920-årene begynte jeg å dele ut traktater sammen med mor hver søndag ettermiddag. Den første tiden fikk vi beskjed om at vi bare skulle legge dem igjen ved husene, men senere ble vi rådet til å levere dem direkte til beboerne og så gå tilbake til dem som viste interesse. Jeg har alltid betraktet denne framgangsmåten som forløperen for gjenbesøks- og bibelstudiearbeidet, som nå gir så gode resultater.
Ut i pionertjenesten
Kathleen og jeg ble døpt i 1927. Jeg arbeidet som kjemiker i Liverpool da jeg i 1931 hørte den resolusjonen som gikk ut på at vi antok navnet Jehovas vitner. Jeg hadde mange ganger sett Selskapets kolportører (nå kalt pionerer) i virksomhet i forretningsstrøkene i Liverpool, og deres eksempel gjorde et dypt inntrykk på meg. Som jeg lengtet etter å være fri for verdslige bånd for å kunne bruke livet mitt i tjenesten for Jehova!
I løpet av sommeren det året hadde en av vennene mine, Gerry Garrard, fortalt meg at han hadde sagt ja til et oppdrag fra Selskapet Vakttårnets andre president, Joseph F. Rutherford, som gikk ut på at han skulle forkynne i India. Rett før han skulle reise, kom han innom meg og snakket om det privilegium det er å være i heltidstjenesten. Da vi tok farvel, oppmuntret han meg ytterligere ved å si: «Jeg er sikker på at du snart kommer til å bli pioner, Bob.» Og slik gikk det. Jeg tok fatt i oktober samme år. For en glede, for en følelse av frihet det gav å sykle rundt på landsbygda for å forkynne i avsidesliggende distrikter! Jeg visste at jeg var i gang med det viktigste arbeidet det var mulig for meg å utføre.
Mitt første pionerdistrikt lå i den sørlige delen av Wales, hvor jeg sluttet meg til Cyril Stentiford. Cyril giftet seg senere med Kathleen, og de var pionerer sammen i flere år. Datteren deres, Ruth, begynte også med tiden i pionertjenesten. I 1937 befant jeg meg i Fleetwood i Lancashire og hadde Eric Cooke som pionerpartner. Fram til da hadde pionerene i Storbritannia bare arbeidet i landlige områder, utenfor menighetenes distrikter. Men Albert D. Schroeder, som på den tiden ledet arbeidet ved Selskapets avdelingskontor i London, besluttet å flytte oss til byen Bradford i Yorkshire. Dette var første gang noen pionerer i Storbritannia hadde fått i oppdrag å hjelpe en bestemt menighet.
Eric gjennomgikk Vakttårnets bibelskole Gilead i 1946 og ble sendt til Sør-Rhodesia (nå Zimbabwe), og han og hans kone tjener fremdeles trofast som misjonærer i Durban i Sør-Afrika.
I 1938 fikk jeg et annet oppdrag, nemlig å være sonetjener (nå kalt kretstilsynsmann) i den nordvestlige delen av Lancashire og i det vakre Lake District. Der traff jeg Olive Duckett, og etter at vi hadde giftet oss, begynte hun å reise sammen med meg i kretstjenesten.
I Irland under krigen
Like etter at Storbritannia hadde erklært Tyskland krig i september 1939, ble jeg sendt til Irland. I Storbritannia hadde man begynt å utskrive menn til krigstjeneste, men dette ble ikke gjort i republikken Irland, som forble et nøytralt land gjennom hele krigen. Republikken Irland og Nord-Irland skulle bli én krets. Men myndighetene hadde innført restriksjoner, slik at man måtte ha tillatelse for å kunne reise fra England til Irland, uansett hvilken del av Irland man skulle til. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få reise, men at jeg måtte gå med på å komme tilbake til England straks mitt årskull ble innkalt. Jeg sa meg villig til det, men da jeg fikk reisetillatelsen, var det til min overraskelse ikke knyttet noen som helst betingelser til den.
På den tiden var det bare litt over hundre Jehovas vitner i hele Irland. Da vi kom til Dublin i november 1939, ble vi tatt imot av Jack Corr, som hadde vært pioner i mange år. Han fortalte at det var to pionerer til i en by i nærheten, og at det var noen få interesserte i Dublin, omkring 20 i alt. Jack leide et rom i Dublin hvor det kunne holdes møter, og alle sa seg villig til å komme dit hver søndag. Denne ordningen fortsatte inntil det ble opprettet en menighet i 1940.
Nord-Irland tilhører Storbritannia og var følgelig i krig med Tyskland, så da vi flyttet nordover til Belfast, måtte vi leve med slike ting som rasjoneringskort og blending av vinduene. Selv om de tyske flyene måtte fly mer enn 1600 kilometer for å komme til Belfast og tilbake til basene sine på kontinentet, klarte de likevel å bombe byen ganske effektivt. Under det første flyangrepet ble Rikets sal skadet og leiligheten vår ødelagt mens vi besøkte noen brødre i en annen del av byen, så vi unnslapp på en bemerkelsesverdig måte. Samme natt løp en familie som var Jehovas vitner, til et offentlig tilfluktsrom. Da de kom fram, viste det seg at det var fullt der, og de måtte dra hjem igjen. Tilfluktsrommet ble truffet av en bombe, og alle som var i det, ble drept, men våre brødre overlevde og fikk bare noen få kutt og skrammer. I løpet av disse vanskelige krigsårene ble ingen av brødrene alvorlig skadet, noe vi takket Jehova for.
Forsyninger av åndelig føde
Etter hvert som krigen skred framover, ble restriksjonene stadig strengere, og etter en tid ble det innført sensur av postsendinger. Det innebar at det ble forbudt å sende Vakttårnet inn i landet. Vi lurte på hva vi skulle gjøre, men Jehovas hånd var ikke for kort. En dag fikk jeg et brev fra en «fetter» i Canada, som skrev til meg om forskjellige familieanliggender. Jeg hadde ingen anelse om hvem han var, men i en etterskrift nevnte han at han la ved «en interessant bibelsk artikkel» som jeg kunne lese. Dette viste seg å være et eksemplar av Vakttårnet, men bladet hadde en nøytral omslagsside og var derfor ikke blitt fjernet av sensurmyndighetene.
Min kone og jeg gikk straks i gang med å lage kopier av artiklene, og vi fikk hjelp av lokale forkynnere, deriblant Maggie Cooper, som hadde vært med på visningen av «Skapelsens fotodrama». Snart hadde vi organisert oss med tanke på å sende 120 eksemplarer av Vakttårnet til forskjellige deler av landet, etter hvert som vi regelmessig mottok numre med nøytrale omslagssider fra mange nye venner i Canada, Australia og USA. Takket være deres vennlighet og flittige innsats gikk vi aldri glipp av et eneste nummer av Vakttårnet så lenge krigen varte.
Det var mulig for oss å holde stevner også. Spesielt minneverdig var stevnet i 1941, hvor boken Børn ble frigitt. Det virket som om sensurmyndighetene ikke hadde noen innvendinger mot en bok som de trodde handlet om barn, så derfor klarte vi å få en forsyning av denne boken inn i landet uten noen vanskeligheter. En annen gang fikk vi trykt brosjyren Freden — blir den varig? lokalt, ettersom det var umulig å innføre eksemplarer av den fra London. Trass i alle de restriksjonene vi ble pålagt, ble vi godt sørget for åndelig sett.
Vi overvinner motstand
En prest som bodde på et pleiehjem i Belfast som ble drevet av et av Jehovas vitner, sendte et eksemplar av boken Rikdom til sin kone i England. Hun var en motstander av sannheten, noe hun gjorde helt klart i det brevet hun sendte som svar. Hun påstod også at vi var «en upatriotisk organisasjon». Sensurmyndighetene snappet opp dette og meldte saken til kriminalpolitiet. Som følge av det ble jeg innkalt til politistasjonen for å avgi forklaring og ble bedt om å ta med et eksemplar av boken Rikdom. Da boken senere ble levert tilbake, var det interessant å se at alle de avsnittene som var blitt understreket, handlet om den romersk-katolske kirke. Jeg følte at det hadde sin betydning, for jeg visste at politiet var på vakt overfor virksomheten til IRA (Den irske republikanske hær).
Jeg ble grundig forhørt om vårt nøytrale standpunkt i krigstid, for politiet syntes det var vanskelig å forstå vårt syn. Men myndighetene foretok seg aldri noe overfor oss. Senere, da jeg leverte en søknad om tillatelse til å holde et stevne, insisterte politiet på å sende to observatører. Jeg sa: «De er hjertelig velkommen!» De kom så og overvar ettermiddagsprogrammet og tok notater underveis. Etter at programmet var over, utbrøt de: «Hvorfor ble vi sendt hit? Det var jo bare hyggelig å være her!» De kom tilbake dagen etter og tok takknemlig imot et gratis eksemplar av brosjyren Freden — blir den varig? Resten av stevnet forløp uten hindringer.
Da krigen var over og reiserestriksjonene ikke var så strenge lenger, kom Pryce Hughes fra avdelingskontoret i London til Belfast. Sammen med ham kom Harold King, som senere ble sendt til Kina som misjonær. Etter at vi i seks år hadde vært isolert fra avdelingskontoret, ble vi alle nå svært oppmuntret av de talene som disse brødrene holdt. Kort tid etterpå ble Harold Duerden, en annen trofast pioner, sendt over fra England for å styrke Rikets arbeid i Belfast.
Tilbake til England
Vi var blitt glad i de irske brødrene, og det var ikke lett å reise tilbake til England. Men min kone og jeg ble sendt tilbake til Manchester og flyttet senere til Newton-le-Willows, en annen by i Lancashire, hvor det var større behov. I 1953 fikk vi en datter, Lois, og det gledet vårt hjerte å se henne begynne som pioner da hun var 16 år gammel. Etter at hun giftet seg med pioneren David Parkinson, fortsatte de i heltidstjenesten i Nord-Irland, hvor de på mange måter fulgte i Olives og mine spor. Nå er de tilbake i England sammen med barna sine, og vi tjener alle sammen i den samme menigheten.
Trass i skiftende omstendigheter har jeg aldri sluttet som pioner — Olive ville ikke det, og ikke jeg heller. Jeg har hele tiden følt at min kone har sin del av æren for min virksomhet som pioner, for uten hennes vedvarende, kjærlige støtte kunne jeg aldri ha fortsatt i heltidstjenesten. Vi blir begge fortere slitne nå, selvfølgelig, men forkynnelsen bringer oss fortsatt glede, særlig når vi deltar i den sammen og leder bibelstudier med våre medmennesker. I årenes løp har vi hatt det privilegium å hjelpe omkring hundre personer til å bli innviede, døpte tjenere for Jehova. For en glede det har brakt oss! Og jeg antar at det tallet må dobles flere ganger nå som noen av disse har fått barn, barnebarn og oldebarn som også er blitt forkynnere.
Olive og jeg snakker ofte om de mange privilegiene og opplevelsene vi har hatt opp gjennom årene. Så lykkelige disse årene har vært, og så fort som de har gått! Jeg vet at jeg ikke kunne ha funnet noen bedre måte å bruke livet på enn å tjene min Gud, Jehova, som pioner i alle disse årene. Enten jeg nå ser tilbake i takknemlighet eller ser framover med forventning, forstår jeg virkelig hvor mye Jeremias ord rommer: «[Jehovas] miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, . . . derfor står mitt håp til ham.» — Klagesangene 3: 22—24.
[Bilde på side 26]
Bob og Olive Anderson