Er det mulig å finne sannheten?

I SVERIGE, i universitetsbyen Uppsala, bestemte en åndelig søkende mann seg for å undersøke hvilken lære de forskjellige trossamfunnene i byen hadde, og i forbindelse med det besøkte han også deres steder for tilbedelse. Han hørte på prekener og intervjuet noen av medlemmene. Han merket seg at det bare var Jehovas vitner som virket overbevist om at de hadde «funnet sannheten». Han lurte på hvordan de kunne hevde det, når det finnes så mange forskjellige religiøse oppfatninger.

Tror du at det er mulig å finne sannheten når det gjelder religion? Kan det til og med være mulig å finne det som kan kalles den absolutte sannhet?

Filosofien og sannheten

Mange som har studert filosofi, har gjerne trukket den slutning at den absolutte sannhet ligger utenfor menneskenes rekkevidde. Du kjenner kanskje til at filosofi er blitt definert som «den vitenskap som søker å forklare tilværelsens og livets opprinnelse». Men i virkeligheten er det sjelden den strekker seg så langt. I sin bok Filosofins historia skriver den svenske forfatteren Alf Ahlberg: «Mange filosofiske spørsmål kan være av en slik art at det ikke er mulig å gi noe bestemt svar på dem. . . . Mange er av den oppfatning at alle de metafysiske problemene [som har med tingenes grunnprinsipper å gjøre] tilhører den . . . gruppen.»

Derfor har de som har prøvd å finne svaret på de viktige spørsmålene i livet i filosofien, ofte endt opp med å bli skuffet eller fortvilt. I sin bok Tankelinjer och trosformer skriver den svenske forfatteren Gunnar Aspelin: «Ett vet vi, at naturen har like så liten interesse for mennesket som for sommerfuglen og myggen. . . . Vi er maktesløse, fullstendig maktesløse, mot de krefter som driver sitt spill i kosmos og i vår egen, indre verden; slik ter den livanskuelse seg som så ofte forekom i litteraturen mot slutten av framskrittstroens og framtidsdrømmenes århundre.»

Nødvendig med en åpenbaring av sannheten?

Det er tydelig at menneskene ikke har lykkes i å finne sannheten om tilværelsen ved egen hjelp, og det ser heller ikke ut til at de noen gang vil klare det. Det er derfor god grunn til å trekke den slutning at en eller annen guddommelig åpenbaring er nødvendig. Det mange kaller «naturens bok», åpenbarer en del. Selv om den ikke gir oss noen avgjørende kunnskap om livets opprinnelse, viser den at det finnes en mye mer tilfredsstillende forklaring på livets opprinnelse enn den rent materialistiske. Et gresstrå som vokser oppover, følger andre lover enn dem som gjelder for en haug med steiner i en kløft som forvitrer. Levende ting i naturen bygger og organiserer seg, noe døde ting ikke gjør. En kjent skribent som hadde studert jus og religion, hadde derfor grunnlag for å trekke den slutning at «[Guds] usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, . . . ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet». — Romerne 1: 20.

Men for å finne ut hvem som står bak all denne byggingen og organiseringen, trenger vi en ytterligere åpenbaring. Skulle vi ikke vente at det finnes en slik åpenbaring? Er det ikke rimelig å vente at den som står bak livet på jorden, åpenbarer seg for sine skapninger?

Bibelen gjør krav på å være en slik åpenbaring. I dette bladet har vi ofte lagt fram gode grunner for å godta denne påstanden, og mange tenkende mennesker har gjort det. Det at bibelskribentene var ivrige etter å presisere at det de skrev, ikke var deres eget verk, er i seg selv ganske bemerkelsesverdig. Over 300 ganger finner vi at Bibelens profeter bruker uttrykket «Så sier [Jehova]» eller lignende. (Jesaja 37: 33; Jeremia 2: 2; Nahum 1: 12) Menn og kvinner som skriver bøker eller artikler, er jo vanligvis nokså opptatt av å signere sitt arbeid. Men de som skrev Bibelen, holdt seg i bakgrunnen, ja, det er faktisk vanskelig å fastslå hvem som har skrevet enkelte deler av Bibelen.

Et annet trekk ved Bibelen som du kanskje vil synes er av betydning, er dens indre harmoni. Denne harmonien er virkelig bemerkelsesverdig, i betraktning av at Bibelens 66 bøker ble skrevet i løpet av en tidsperiode på 1600 år. Tenk deg at du gikk til et offentlig bibliotek og valgte ut 66 religiøse bøker som var skrevet i løpet av en periode på 1600 år. Så fikk du bøkene bundet inn, slik at de utgjorde én bok. Tror du denne boken ville ha ett gjennomgående tema og inneholde et samstemt budskap? Nei, det er klart den ikke ville det. Det ville i så fall være et mirakel. Tenk over dette: Bibelens bøker har et slikt felles tema, og de bekrefter hverandre. Det viser at det må ha vært én hjerne bak verket, én forfatter som bestemte hva bibelskribentene skulle skrive.

Det er imidlertid ett trekk ved Bibelen som mer enn noe annet viser at den har en guddommelig opprinnelse, og det er profetiene — opplysninger nedskrevet på forhånd om hva som helt sikkert skulle skje i framtiden. Slike uttrykk som «i de siste dager skal det skje» og «den dagen skal det skje» er særegne for Bibelen. (Jesaja 2: 2; 11: 10, 11; 23: 15; Esekiel 38: 18; Hosea 2: 21—23; Sakarja 13: 2—4) Mange hundre år før Jesus Kristus stod fram på jorden, gav profetier i De hebraiske skrifter detaljerte opplysninger om hans liv, fra han ble født til han døde. Den eneste fornuftige slutningen man kan trekke av dette, er at Bibelen er kilden til sannheten om livet. Jesus selv bekrefter det med uttalelsen: «Ditt ord er sannhet.» — Johannes 17: 17.

Religion og sannheten

Men også mange som sier at de tror på Bibelen, mener at det ikke er mulig å finne noen absolutt sannhet. Den amerikanske presten John S. Spong sa: «Vi må . . . slutte å tro at vi har sannheten, og at andre må begynne å se tingene fra vårt synspunkt, og innse at den hele og fulle sannhet ligger utenfor alles rekkevidde.» En katolsk forfatter, Christopher Derrick, framholder en av grunnene til dette negative synet på det å finne sannheten. Han sier: «Bare det å nevne noe om en religiøs ’sannhet’ innebærer at man på en måte gjør krav på å vite . . . Man antyder at andre muligens kan ta feil, og det vil på ingen måte være akseptabelt.»

Som et fornuftig menneske vil du imidlertid gjøre vel i å tenke over noen relevante spørsmål. Hvis det ikke er mulig å finne sannheten, hvorfor skulle da Jesus si: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere»? Og hvorfor skulle en av Jesu apostler si at det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten»? Hvorfor forekommer ordet «sannhet» over hundre ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med tro? Ja, hvorfor, hvis det ikke er mulig å finne sannheten? — Johannes 8: 32; 1. Timoteus 2: 3, 4.

Jesus viste ikke bare at det er mulig å finne sannheten; han viste også at det er et krav til oss for at Gud skal godkjenne vår tilbedelse. Da en samaritansk kvinne spurte om hva som var den sanne tilbedelse — jødenes tilbedelse i Jerusalem eller samaritanenes tilbedelse på fjellet Garisim — svarte ikke Jesus at det er umulig å finne sannheten. Nei, han sa: «Sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere. Gud er en Ånd, og de som tilber ham, må tilbe med ånd og sannhet.» — Johannes 4: 23, 24.

Mange hevder at Bibelen kan tolkes på så mange forskjellige måter, og at man derfor ikke kan være sikker på hva som er sant. Men er Bibelen virkelig skrevet på en så uklar måte at man ikke kan være sikker på hvordan den skal forstås? Det skal innrømmes at noen av de profetiske og billedlige uttalelsene kan være vanskelige å forstå. Gud sa for eksempel til profeten Daniel at hans bok, som for en stor del er profetisk, ikke skulle bli fullt ut forstått før i «endetiden». (Daniel 12: 9) Og det er klart at visse lignelser og symboler må tolkes.

Samtidig må man kunne si at Bibelen er meget klar når det gjelder grunnleggende kristne læresetninger og moralnormer som er av betydning for at man skal kunne tilbe Gud i sannhet. Den gir ikke rom for motstridende tolkninger. I brevet til efeserne blir den kristne tro omtalt som «én», noe som viser at det ikke skulle være flere trosretninger. (Efeserne 4: 4—6) Du spør kanskje: Hvis Bibelen ikke med rette kan tolkes på mange forskjellige måter, hvorfor er det da så mange forskjellige «kristne» trossamfunn? Vi finner svaret hvis vi går tilbake til tiden kort etter at Jesu apostler var døde, og det hadde oppstått et frafall fra den sanne kristne tro.

’Hveten og ugresset’

Jesus forutsa dette frafallet i lignelsen om hveten og ugresset. Han forklarte selv at «hveten» representerer sanne kristne, mens «ugresset» representerer falske, eller frafalne, kristne. «Mens folk sov,» sa Jesus, skulle en «fiende» så ugress i hveteåkeren. Denne såingen begynte da apostlene hadde sovnet inn i døden. Lignelsen viser at denne sammenblandingen av sanne og falske kristne ville fortsette fram til «avslutningen på tingenes ordning». I århundrenes løp har det derfor vært uklart hvem som har vært sanne kristne, fordi den religiøse åkeren har vært dominert av slike som har vært kristne bare i navnet. I «avslutningen på tingenes ordning» skulle det imidlertid skje en forandring. «Menneskesønnen» skulle «sende ut sine engler» for å skille falske kristne fra sanne kristne. Det betydde at den kristne menighet da skulle bli lett å identifisere og få den status den hadde på apostlenes tid. — Matteus 13: 24—30, 36—43.

Både Jesajas og Mikas profeti forutsier en slik innsamling av sanne tilbedere «i de siste dager». Jesaja sier: «I de siste dager skal det skje at [Jehovas] tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’» En klarsynt undersøkelse av kjensgjerningene viser at Jesajas profeti er i ferd med å bli oppfylt i vår tid. — Jesaja 2: 2, 3; Mika 4: 1—3.

Den kristne menighets framvekst er imidlertid ikke et resultat av menneskelige bestrebelser. Jesus forutsa at han skulle «sende ut sine engler», og at de skulle utføre et innsamlingsarbeid. Han pekte også på en meget spesiell hensikt med det: «Da skal de rettferdige skinne så klart som solen i sin Fars rike.» (Matteus 13: 43) Dette viser at den kristne menighet skulle utføre et verdensomfattende opplysningsarbeid, et undervisningsarbeid.

Jehovas vitner ser en oppfyllelse av disse profetiene i det undervisningsarbeidet de nå utfører i 232 land. Ved å sammenligne vitnenes trosoppfatninger, normer for oppførsel og organisering med det Bibelen sier, kan fordomsfrie mennesker tydelig se at det stemmer overens med de første kristnes trosoppfatninger, normer for oppførsel og organisering. Jehovas vitner omtaler sin tro som «sannheten», men ikke fordi de innbiller seg at de er bedre enn andre mennesker. Nei, det er fordi de har studert Guds Ord, Bibelen, grundig og bruker den som den eneste målestokk som religion med rette kan måles etter.

De første kristne omtalte sin tro som «sannheten». (1. Timoteus 3: 15; 2. Peter 2: 2; 2. Johannes 1) Det som var sannhet for dem, må også være sannhet for oss som lever i dag. Jehovas vitner oppfordrer alle til å studere Bibelen og selv forvisse seg om det. Vi håper at du ved å gjøre det vil få erfare gleden ved ikke bare å ha funnet en religion som er bedre enn alle andre religioner, men også ved å ha funnet sannheten!

[Ramme på side 5]

NOEN FILOSOFIER KONTRA SANNHETEN

POSITIVISMEN: Det syn at alle tanker av religiøs natur er noe ubeviselig tøv, og at filosofiens mål er å forene de positive vitenskapene til en helhet.

EKSISTENSIALISMEN: Denne filosofiens forsvarere ble sterkt påvirket av den annen verdenskrigs redsler og antok derfor et pessimistisk syn på livet. Den legger vekt på gransking av menneskenes angst når de står overfor døden, og tilværelsens tomhet. Den eksistensialistiske forfatteren Jean-Paul Sartre sa at ettersom det ikke finnes noen Gud, er mennesket overlatt til seg selv i et fullstendig likegyldig univers.

SKEPTISISMEN: Hevder at det er umulig å komme til noen objektiv, allmenngyldig kunnskap eller sannhet om tilværelsen ved hjelp av observasjoner og den menneskelige fornuft.

PRAGMATISMEN: Bedømmer verdien av vår overbevisning utelukkende ut fra dens praktiske virkning på menneskelige interesser, for eksempel ved å forårsake forandringer i undervisningen, moralen og politikken. Den anser ikke sannhet i seg selv for å ha noen verdi.

[Bilderettigheter på side 2]

Side 3: Bilde nummer to fra venstre: Gjengitt med tillatelse av British Museum. Til høyre: Sung Kyun Kwan universitet, Seoul, Korea