En boktrykker som har satt spor etter seg

HAR du noen gang ønsket å finne et bestemt skriftsted i Bibelen, men vært ute av stand til å huske hvor det står? Og har du likevel klart å finne det ved hjelp av en bibelordbok fordi du har husket et enkelt ord i dette skriftstedet? Eller har du vært på et kristent møte hvor flere hundre eller kanskje flere tusen deltagere kunne slå opp i biblene sine og lese et bestemt skriftsted bare noen sekunder etter at en taler hadde henvist til det?

I begge disse tilfellene står vi i takknemlighetsgjeld til en mann som du kanskje ikke har hørt om. På grunn av det arbeidet han har nedlagt, er det blitt lettere for oss å studere Bibelen, og han har også medvirket til at vi i vår tid har nøyaktige bibler. Han har til og med hatt en del å si for det utseendet mange bibler har fått.

Denne mannen var Robert Estienne.a Han var boktrykker og ble født som sønn av en boktrykker i Paris tidlig på 1500-tallet. Han levde altså i renessansens og reformasjonens dager. Boktrykkerkunsten spilte en stor rolle for begge disse bevegelsene. Henri Estienne, Roberts far, var en meget velansett boktrykker som var mester for noen av de fineste bøker som ble utgitt i løpet av renessansen. Han framstilte blant annet akademiske og bibelske verker for universitetet i Paris og byens teologiske skole — Sorbonne.

Men la oss nå konsentrere oss om sønnen, Robert Estienne. Man vet lite om hans formelle utdannelse. Men allerede som ganske ung behersket han latin, og han lærte også snart gresk og hebraisk. Av sin far lærte han boktrykkerkunsten. Da Robert Estienne overtok trykkeriet etter Henri i 1526, var han allerede kjent som en fremragende filolog. Han publiserte tekstkritiske utgaver av latinsk litteratur og andre lærde verker, men det var Bibelen som stod hans hjerte nærmest. Estienne ivret etter å utrette det samme for den latinske bibelutgaven som allerede var blitt utrettet for de latinske klassikere, og gav seg i kast med å finne fram til en mest mulig nøyaktig rekonstruksjon av den opprinnelige teksten til Hieronymus’ latinske bibeloversettelse, Vulgata, fra det femte århundre.

En forbedret Vulgata

Hieronymus hadde oversatt fra Bibelens hebraiske og greske grunntekst, men på Estiennes tid hadde Vulgata eksistert i tusen år. Mange feil og forvanskninger hadde sneket seg inn i løpet av de mange generasjonene med stadig nye avskrifter av oversettelsen. I middelalderen var dessuten Bibelens inspirerte budskap blitt skjult av et virvar av middelalderske legender, omskrevne avsnitt og tvilsomme innskudd. De var blitt så sammenfiltret med Bibelens tekst at de begynte å bli akseptert som inspirerte skrifter.

For å fjerne alt som ikke hørte med til den opprinnelige teksten, anvendte Estienne de metoder for tekstkritikk som ble benyttet i studiet av klassisk litteratur. Han fant fram til de eldste og beste av de tilgjengelige håndskrifter. I bibliotekene i og omkring Paris og på steder som Évreux og Soissons oppdaget han flere gamle håndskrifter, og et av dem lot til å skrive seg fra det sjette århundre. Estienne foretok en omhyggelig sammenligning av de forskjellige latinske tekstene setning for setning og ble stående ved de setningene som lot til å være best bevitnet. Resultatet av dette arbeidet, Estiennes bibelutgave, ble først utgitt i 1528 og var et viktig skritt på veien til en mer nøyaktig bibelsk tekst. Senere kom Estienne med forbedrede utgaver av denne teksten. Andre før ham hadde forsøkt å korrigere Vulgata, men hans utgave var den første med et grundig tekstkritisk noteapparat. I margen angav Estienne hvor han hadde utelatt visse tvilsomme passasjer, eller hvor det var muligheter for mer enn én lesemåte. Han oppgav også hvilke kildehåndskrifter disse rettelsene var basert på.

Estienne innførte dessuten mange andre forandringer som var noe nytt i det 16. århundre. Han skilte mellom de apokryfe bøker og Guds Ord. Han plasserte boken Apostlenes gjerninger etter evangelieberetningene og før Paulus’ brev. Øverst på hver side anbrakte han noen nøkkelord for å hjelpe leserne til å finne bestemte skriftsteder. Dette var det første kjente eksempel på det som i våre dager kalles kolumnetitler. Estienne gikk bort fra å bruke de snirklete gotiske bokstavene, som ble brukt i Tyskland, og var en av de første som trykte hele Bibelen i den mer lettleste antikva-skriften som nå er i vanlig bruk. Han utstyrte dessuten bibelutgaven sin med mange krysshenvisninger og filologiske noter som en hjelp til å klargjøre visse passasjer.

Det var mange adelsmenn og prelater som verdsatte Estiennes bibelutgave, for den var bedre enn noen annen trykt utgave av Vulgata. Den var så vakker og av så høy kvalitet håndverksmessig sett og så praktisk anvendelig at den ble et mønster som snart ble etterlignet over hele Europa.

Hoffleverandør

«Ser du en mann som er dyktig i sitt arbeid? Han kan tre i tjeneste hos konger,» heter det i Ordspråkene 22: 29. Estiennes faglige kreativitet og språklige dyktighet unngikk ikke den franske kongen Frans Is oppmerksomhet. Estienne ble kongens boktrykker og leverandør av arbeider på latin, hebraisk og gresk. I denne egenskap produserte han trykksaker som fremdeles blir betraktet som noe av det ypperste innen fransk boktrykkerkunst. I 1539 begynte han å lage den første og fineste komplette hebraiske bibel som er trykt i Frankrike. I 1540 utstyrte han sin latinske bibelutgave med illustrasjoner. Men i stedet for å benytte de fantasifulle skildringene av bibelske begivenheter som var så vanlige i middelalderen, framskaffet Estienne instruktive tegninger basert på arkeologiske vitnesbyrd eller på de mål og beskrivelser som finnes i Bibelen selv. Disse tresnittene var detaljerte bilder av for eksempel paktens ark, øversteprestens drakt, tabernaklet og Salomos tempel.

Estienne hadde bestilt et spesielt sett av greske typer for å trykke kongens håndskriftsamling, og det benyttet han så til å trykke sin første tekstkritiske utgave av De kristne greske skrifter. De to første utgavene av Estiennes greske tekst var ikke stort bedre enn den som var utarbeidet av Desiderius Erasmus, men i den tredje utgaven, som kom i 1550, hadde han tilføyd supplerende opplysninger og referanser til hele 15 håndskrifter, deriblant Codex Bezae fra det femte århundre og Septuaginta. Denne utgaven av Estiennes verk ble anerkjent i så vide kretser at den senere dannet grunnlaget for den såkalte Textus Receptus, «den aksepterte tekst», som mange senere oversettelser ble basert på, deriblant den engelske autoriserte oversettelsen av 1611, King James Version.

Sorbonne kontra reformasjonen

Etter hvert som Luthers og andre reformatorers tanker ble kjent over hele Europa, forsøkte den katolske kirke å få kontroll over hva folk tenkte, ved å bestemme hva de kunne lese. Den 15. juni 1520 hadde pave Leo X utstedt en bulle, hvor han bestemte at ingen bok som inneholdt «kjetterier», skulle bli trykt, solgt eller lest i noe katolsk land, og hvor han forlangte at de verdslige myndigheter skulle gjennomtvinge bullens bestemmelser i sine maktområder. I England overlot kong Henrik VIII sensuren til den katolske biskopen Cuthbert Tunstall. Men i størstedelen av Europa var det teologiske fakultet ved universitetet i Paris — Sorbonne — den ubestridte myndighet i lærespørsmål, nest etter paven.

Sorbonne var den katolske rettroenhets talerør. I flere hundre år var denne anstalten blitt betraktet som den katolske tros forsvarsverk. Sensorene ved Sorbonne var imot alle tekstkritiske utgaver og alle oversettelser av Vulgata til levende språk. De betraktet slike oversettelser som «ikke bare ubrukelige for kirken, men også skadelige». Dette var ikke overraskende i en tid da reformatorene rettet et kritisk søkelys mot kirkelige dogmer, seremonier og tradisjoner som ikke var basert på Bibelens autoritet. Mange av teologene ved Sorbonne holdt kirkens høyt aktede dogmer for å være viktigere enn en nøyaktig gjengivelse av selve Bibelen. En teolog sa: «Når læresetningene først er ferdige, er Bibelen som et stillas som blir fjernet etter at en mur er bygd.» De fleste ved fakultetet var ukyndige i hebraisk og gresk, men likevel talte de nedsettende om studiene til Estienne og andre filologer i renessansen som undersøkte den opprinnelige betydningen av de ordene som ble brukt i Bibelen. En av professorene ved Sorbonne presterte til og med å si at «det å utbre kunnskapen om gresk og hebraisk ville bidra til å ødelegge all religion».

Sorbonne går til angrep

Selv om de første utgavene av Estiennes Vulgata slapp igjennom Sorbonne-sensuren, skjedde det ikke uten kamp. Allerede i det 13. århundre var Vulgata blitt akseptert som universitetets offisielle bibel, og mange mennesker mente at teksten var feilfri. Fakultetet hadde til og med fordømt den respekterte og lærde Erasmus for hans verk om Vulgata. At en lokal boktrykker og lekmann skulle ha den freidighet å korrigere den offisielle teksten, virket foruroligende på enkelte.

Det var kanskje først og fremst Estiennes randbemerkninger som bekymret teologene. Notene reiste tvil om påliteligheten av Vulgata-teksten. Estiennes bestrebelser for å klargjøre visse passasjer førte til at han ble anklaget for å trenge seg inn på teologenes enemerker. Han benektet at det forholdt seg slik, og hevdet at hans noter bare var korte oppsummeringer av filologisk art. For eksempel ble det forklart i hans note til 1. Mosebok 37: 35 at det latinske ordet infernum som er brukt her, ikke kunne forstås som et sted hvor de onde blir straffet. Fakultetet hevdet at han benektet sjelens udødelighet og den kraft som lå i «helgenenes» forbønn.

Estienne nøt derimot kongens gunst og beskyttelse. Frans I viste stor interesse for studiene i renessansen, spesielt de verkene som kom fra hans hoffboktrykker. Det fortelles at Frans I til og med besøkte Estienne og en gang ventet tålmodig mens Estienne foretok noen endelige rettelser for at et verk skulle bli ferdig fra hans hånd. Med kongens støtte klarte Estienne å holde stand mot Sorbonne.

Teologene forbyr hans bibelutgaver

Begivenhetene utviklet seg slik at Estienne i 1545 ble gjenstand for Sorbonne-fakultetets utemmede vrede. De katolske universitetene i Köln, Leuven (Belgia) og Paris innså fordelen ved å gjøre en samlet front mot reformatorene, og var derfor tidligere blitt enige om å samarbeide om å sensurere all uortodoks lære. Da teologene ved universitetet i Leuven skrev til Sorbonne og gav uttrykk for sin forbauselse over at Estiennes bibelutgaver tydeligvis ikke var ført opp på Paris-listen over forbudte bøker, kom Sorbonne med det usanne svar at de selvfølgelig ville ha forbudt dem hvis de hadde sett dem. Estiennes fiender ved fakultetet følte seg nå trygge på at de med universitetet i Leuven i ryggen burde kunne overbevise Frans I om at hans boktrykker var på ville veier.

Men Estienne var blitt advart om sine fienders hensikter og kom til kongen før dem. Estienne sa at hvis teologene ville legge fram en liste over eventuelle feil de hadde funnet, så ville han være villig til å trykke denne listen sammen med teologenes rettelser og legge den inn i hver eneste bibel som ble solgt. Kongen bifalt denne løsningen. Han bad Pierre du Chastel, sin hofflektor, om å ta seg av saken. I oktober 1546 skrev fakultetet til du Chastel og protesterte mot Estiennes bibelutgaver og sa at de var «næring for dem som fornekter vår tro og støtter tidens . . . kjetterier», og at de var så fulle av feil at de fortjente å bli «fullstendig utslettet og tilintetgjort». Kongen lot seg ikke overbevise av dette og gav personlig ordre til fakultetet om å legge fram listen med feil, slik at den kunne bli trykt sammen med Estiennes bibelutgaver. Dette lovte de å gjøre, mens de faktisk gjorde alt de kunne for å unngå å måtte legge fram en detaljert liste med påståtte feil.

Frans I døde i mars 1547, og dermed mistet Estienne sin mektigste forbundsfelle mot Sorbonnes makt. Da Henrik II kom på tronen, gjentok han farens befaling om at fakultetet skulle legge fram sin liste med feil. Men da han så hvordan de tyske fyrstene benyttet reformasjonen til politiske formål, ble han mindre opptatt av de antatte fordeler eller ulemper ved hoffboktrykkerens bibelutgaver enn av å bevare Frankrike katolsk og forent under den nye kongen. Den 10. desember 1547 bestemte kongens råd at det skulle være forbudt å selge Estiennes bibelutgaver før teologene hadde fått framlagt sin liste.

Anklaget for å være kjetter

Fakultetet forsøkte nå å få overført Estiennes sak til den spesielle kjetterdomstolen som nettopp var blitt opprettet. Estienne forstod umiddelbart hvilken fare han svevde i. Før denne domstolen hadde eksistert i to år, ble den omtalt som la chambre ardente, eller «det brennende rom». Omkring 60 ofre ble dømt til å brennes på bålet. Noen av dem var boktrykkere og bokselgere som ble brent levende på Place Maubert, bare noen minutters gange fra Estiennes inngangsdør. Det ble flere ganger foretatt husundersøkelse hjemme hos Estienne i den hensikt å finne et eller annet som kunne brukes som bevis mot ham. Over 80 vitner ble avhørt. Angivere fikk løfte om en fjerdedel av boet hans hvis deres opplysninger gjorde det mulig å få ham dømt for kjetteri. Men de eneste bevisene de kunne framlegge, var slikt som Estienne helt åpent hadde satt på trykk i sine bibelutgaver.

På nytt forlangte kongen at listen med fakultetets kritiske bemerkninger skulle innleveres til hans private råd. Fakultetet svarte hovmodig at ’teologene har ikke for vane å komme med noen skriftlig begrunnelse for at de fordømmer noe som kjettersk, men svarer utelukkende muntlig, hvilket må godtas, ellers vil det ikke være noen ende på skriveriene’. Henrik gav etter. Det ble innført et endelig forbud. Nesten alle Estiennes bibelske verker ble bannlyst. Selv om han hadde unngått å havne på bålet på Place Maubert, bestemte han seg for å forlate Frankrike i betraktning av totalforbudet mot hans bibelutgaver og sannsynligheten for at han ville bli utsatt for videre trakassering.

Den landflyktige boktrykker

I november 1550 flyttet Estienne til Genève i Sveits. Fakultetet hadde nedlagt forbud mot å utgi noen annen bibelutgave enn Vulgata i Frankrike. Estienne, som nå fritt kunne utgi hva han ville, utgav i 1551 et opptrykk av sin utgave av «Det nye testamente» på gresk med to latinske oversettelser (Vulgata og Erasmus’) i parallelle spalter. Senere, i 1552, fulgte et verk med en fransk oversettelse av De greske skrifter og Erasmus’ latinske tekst i parallelle spalter. I disse to verkene innførte Estienne sitt system med inndeling av Bibelens tekst i nummererte vers — det samme systemet som er i alminnelig bruk i vår tid. Det var også andre som hadde forsøkt forskjellige former for versinndeling, men det var Estiennes system som ble alminnelig utbredt. Hans franske bibelutgave av 1553 var den første fullstendige bibeloversettelsen som hadde hans versinndeling.

Estiennes latinske bibelutgave av 1557 med to oversettelser er også bemerkelsesverdig fordi den bruker Guds egennavn, Jehova, gjennom alle De hebraiske skrifter. I en randbemerkning til den andre salmen bemerket Estienne at det å erstatte det hebraiske tetragrammet (יהוה) med ʼAdho·naiʹ helt og holdent var basert på jødisk overtro og burde forkastes. I denne bibelutgaven benyttet han kursivtyper for å tilkjennegi hvilke latinske ord som var føyd til for å klargjøre betydningen av den hebraiske konstruksjonen. Denne framgangsmåten ble senere også antatt av andre bibeloversettere, noe som ofte har forvirret lesere i vår tid som er vant til at kursiv blir benyttet for å framheve eller understreke noe.

Estienne var fast besluttet på å gjøre sine kunnskaper tilgjengelig for andre og viet derfor sitt liv til å utgi bibler. De i vår tid som verdsetter Guds Ord, kan være takknemlige for hans innsats og for det arbeid som ble nedlagt av andre som med stor flid søkte å fastslå ordlyden i Bibelens opprinnelige tekst. Den prosessen de påbegynte, fortsetter etter hvert som vi får en stadig mer nøyaktig kunnskap om de gamle språkene og finner eldre og mer nøyaktige håndskrifter til Guds Ord. Like før sin død (1559) arbeidet Estienne med en ny oversettelse av De greske skrifter. Han ble spurt: «Hvem vil kjøpe den? Hvem vil lese den?» Han svarte tillitsfullt: ’Alle gudhengivne boklærte mennesker.’

[Fotnote]

[Bilde på side 10]

Robert Estiennes innsats har vært til hjelp for mange generasjoner av bibelstudenter

[Rettigheter]

Bibliothèque Nationale, Paris

[Bilde på side 12]

Estiennes lærerike illustrasjoner ble etterlignet i flere generasjoner

[Rettigheter]

Bibliothèque Nationale, Paris