En verden uten krig — når?

DE FORENTE NASJONERS pakt trådte i kraft den 24. oktober 1945. Den utgjør den mest omfattende strategi med tanke på å oppnå verdensfred som menneskene noen gang har utarbeidet. Med sine 51 opprinnelige medlemsland ble FN den største internasjonale organisasjon i verdenshistorien. Dette var også aller første gang en internasjonal organisasjon fikk en hær til rådighet for å kunne få i stand fred og sikkerhet og skape en verden uten krig.

I dag har FN 185 medlemsland og er sterkere enn noen gang. Hva er da grunnen til at historiens mektigste internasjonale organisasjon har vært ute av stand til å nå sine opphøyde mål fullt ut?

Religion — et stort hinder

Noe som helt åpenbart kompliserer FNs arbeid, er den rolle religionen spiller i forbindelse med det som skjer i verden. Nå har riktignok de viktigste religionssamfunnene i verden helt fra første stund lovt å støtte FN. Da pave Johannes Paul II nevnte organisasjonens 50-årsjubileum, omtalte han den som verdens «redskap par excellence med hensyn til å fremme og beskytte freden». Hans synspunkt deles av religiøse ledere over hele verden. Men denne vennskapelige forbindelsen mellom religion og styresmakt kan ikke skjule det faktum at religionen har utgjort et hinder for FNs arbeid.

I mange hundre år har religionen spilt en viktig rolle med hensyn til å vekke eller gi næring til nasjonalistisk hat og støtte kriger og folkemord. I de senere år har naboer drept hverandre under dekke av religiøs glød. Begrepet «etnisk rensing» er blitt mye brukt i forbindelse med krigen på Balkan. Men det voldsomme hatet som mange der bærer til hverandre, er mer basert på religiøs enn etnisk tilknytning, siden de fleste av dem har samme etniske bakgrunn. Ja, religionen må ta mye av skylden for blodbadet i det tidligere Jugoslavia, og FN har ikke vært i stand til å stoppe det.

Det var med god grunn en professor i religion sa: «I denne tiden etter den kalde krigen hvor religionen er årsak til stadig mer krigerske holdninger, kan det være at noe av det vi bør prioritere høyest, er å undersøke sammenhengen mellom religion og folkemord, trass i at dette er en ubehagelig oppgave.» Man kan i dag tydelig legge merke til en ny bevissthet om hvordan religionen hemmer arbeidet med å få i stand verdensfred.

En FN-erklæring fra 1981 lyder: «Bekymret over tilkjennegivelser av intoleranse og over den diskriminering angående religion eller overbevisning som fremdeles forekommer noen steder i verden, Besluttet på å sette i verk alle nødvendige tiltak for raskt å avskaffe en slik intoleranse i alle dens former og tilkjennegivelser og å forhindre og bekjempe diskriminering på grunnlag av religion eller overbevisning.»

I harmoni med denne erklæringen er 1995 blitt proklamert som FNs toleranseår. Men hvis vi skal være realistiske, må vi spørre: Vil det noen gang bli mulig å oppnå fred og sikkerhet i en verden som er splittet religiøst sett?

Religionens framtid

En profeti i den bibelske boken Åpenbaringen gir oss svaret. Den omtaler en symbolsk ’stor skjøge’ som sitter som «dronning» og har «kongedømme over jordens konger». Denne skjøgen lever «i skamløs overdådighet» og har nære forbindelser med verdens regjeringer, som blir beskrevet som «et skarlagenrødt villdyr» som skjøgen liker å ri på. (Åpenbaringen 17: 1—5, 18; 18: 7) Denne mektige og umoralske kvinnen er kjent som «Babylon den store», noe som viser at hun er oppkalt etter det gamle Babylon, den falske religions vugge. Skjøgen er i dag et passende bilde på denne verdens religioner, som har blandet seg opp i regjeringers virksomhet.

Beretningen sier videre at Gud etter en tid vil inngi villdyrets militaristiske elementer i hjertet å gå til handling. De «skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken og spise hennes kjøtt og brenne henne fullstendig opp med ild». (Åpenbaringen 17: 16)a På denne måten vil Jehova Gud selv ta initiativet ved å få mektige nasjoner til å sette i gang en kampanje for å fjerne falsk religion. Det verdensomfattende religiøse system med sine luksuriøse templer og helligdommer vil bli fullstendig ødelagt. Det hinder for fred og sikkerhet som religionen utgjør, vil da være borte. Men er dette nok til at det vil bli virkelig fred og sikkerhet på jorden?

Menneskenes ufullkomne natur

Finnes det noen garanti for at det å fjerne religionen virkelig vil bane veien for en verden uten krig? Nei. FN vil fortsatt stå overfor en paradoksal situasjon. På den ene side ønsker menneskene fred og sikkerhet. Men på den annen side er det mennesker som utgjør den største trusselen mot fred og sikkerhet. Hat, stolthet, selvopptatthet, selviskhet og uvitenhet er menneskelige karaktertrekk som ligger bak alle konflikter og kriger. — Jakob 4: 1—4.

Bibelen har forutsagt at menneskene i vår tid skulle være «egenkjærlige, pengekjære, selvgode, hovmodige, spottere, ulydige mot foreldre, utakknemlige, illojale, uten naturlig hengivenhet, uforsonlige, baktalere, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til godhet, forrædere, egensindige, oppblåst av stolthet». — 2. Timoteus 3: 1—4.

Generalsekretær Boutros Boutros-Ghali erkjente at «verden lider under en sosial og moralsk krise, som mange steder er av enorme dimensjoner». Uansett hvor mange diplomatiske framstøt som blir gjort, er det umulig å nøytralisere de skadelige trekkene ved menneskenes ufullkomne natur. — Jevnfør 1. Mosebok 8: 21; Jeremia 17: 9.

Jesus Kristus — Fredsfyrsten

Det er tydelig at FN ikke makter å få i stand verdensfred. Organisasjonens medlemmer og støttespillere er alle sammen ufullkomne mennesker, selv om de har opphøyde mål. Bibelen sier at «mennesket ikke selv kan rå for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt». (Jeremia 10: 23) Gud kommer dessuten med denne advarselen: «Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe.» — Salme 146: 3.

Bibelen har forutsagt hva Jehova kommer til å utrette gjennom sin Sønn, ’Fredsfyrsten’. I Jesaja 9: 6, 7 leser vi: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende.»

Verdens nasjoner er blitt utmattet etter 50 år med mislykkede bestrebelser. Om kort tid kommer de til å ødelegge skjøgelignende religiøse organisasjoner. Deretter vil Jesus Kristus, «kongers Konge og herrers Herre», og hans himmelske hær oppløse alle menneskelige regjeringer og utslette alle som forkaster Guds overherredømme. (Åpenbaringen 19: 11—21; jevnfør Daniel 2: 44.) På den måten vil Jehova Gud skape en verden uten krig.

[Fotnote]

[Ramme på side 7]

DE KRISTNES SYN PÅ DE FORENTE NASJONER

I Bibelens profetier blir menneskelige regjeringer ofte framstilt som villdyr. (Daniel 7: 6, 12, 23; 8: 20—22) I tråd med dette har bladet Vakttårnet i mange tiår vist at villdyrene i kapitlene 13 og 17 i Åpenbaringen symboliserer de verdslige styresmakter vi har i dag. Dette innbefatter FN, som i Åpenbaringen, kapittel 17, blir framstilt som et skarlagenrødt villdyr med sju hoder og ti horn.

Det er likevel ikke i harmoni med Bibelen å vise mangel på respekt for myndighetene og deres representanter. Bibelen sier tydelig: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter, for det er ingen myndighet uten av Gud; de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud. Derfor, den som står myndigheten imot, har tatt standpunkt mot Guds ordning; de som har tatt standpunkt mot den, skal få dom over seg.» — Romerne 13: 1, 2.

Jehovas vitner, som holder seg strengt nøytrale i politiske spørsmål, blander seg derfor ikke opp i menneskelige regjeringers virksomhet. De hisser aldri til revolusjon, og de deltar ikke i aksjoner som innebærer sivil ulydighet. I stedet erkjenner de at det er nødvendig med en form for styring for å opprettholde lov og orden i det menneskelige samfunn. — Romerne 13: 1—7; Titus 3: 1.

Jehovas vitner betrakter FN på samme måte som de betrakter andre styringsorganer i denne verden. De er klar over at FN får fortsette å eksistere fordi Gud tillater det. I harmoni med Bibelen viser Jehovas vitner den rette respekt for alle styresmakter og adlyder dem så lenge en slik lydighet ikke innebærer at de synder mot Gud. — Apostlenes gjerninger 5: 29.