Vær på vakt mot selvrettferdighet!

FARISEERNE i det første århundre hadde ord på seg for å være rettferdige tilbedere av Gud. De studerte oppriktig Skriftene og bad ofte. Noen så på dem som milde og rimelige mennesker. Den jødiske historieskriveren Josefus skrev: «Fariseerne viser hverandre hengivenhet og framelsker et harmonisk forhold til andre i samfunnet.» Det er ikke rart at de sannsynligvis var de mest respekterte og ansette menneskene i det jødiske samfunn på den tiden.

Men i dag har ordet «fariseisk» og lignende uttrykk en nedsettende klang, for de er synonyme med det å være skinnhellig, selvrettferdig og overreligiøs og å være en øyentjener. Hvorfor mistet fariseerne sitt gode navn og rykte?

Det skyldtes at Jesus Kristus, i motsetning til jøder flest, ikke ble lurt av fariseernes ytre framferd. Han sammenlignet dem med «hvitkalkede graver, som riktignok utvendig ser vakre ut, men innvendig er fulle av døde menneskers ben og all slags urenhet». — Matteus 23: 27.

Riktignok bad de lange bønner på offentlige steder, men ifølge Jesus var det bare for å bli sett av andre. Deres tilbedelse var bare et spill. De likte å ha fremtredende plasser ved aftensmåltidene og sitte på de fremste plassene i synagogene. Alle jøder måtte ha frynser på klærne, men fariseerne prøvde å imponere folk ved å ha ekstra lange frynser. De var stolte over å vise fram de store skriftstedskapslene som de bar som amuletter. (Matteus 6: 5; 23: 5—8) Deres hykleri, griskhet og arroganse førte til slutt til vanære for dem.

Jesus gav uttrykk for Guds fordømmelse av fariseerne: «Dere hyklere, Jesaja profeterte treffende om dere da han sa: ’Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg. Forgjeves fortsetter de å tilbe meg, for de læresetninger de lærer, er menneskebud.’» (Matteus 15: 7— 9) Deres rettferdighet var egentlig selvrettferdighet. Derfor er det forståelig at Jesus advarte disiplene sine med ordene: «Vokt dere for fariseernes surdeig.» (Lukas 12: 1) Vi som lever i dag, må også ’vokte’ oss for selvrettferdighet eller være på vakt mot å bli religiøse hyklere.

Når vi gjør det, bør vi ha i tankene at man ikke blir selvrettferdig over natten. Denne tendensen sniker seg i stedet inn over en viss tid. En person kan faktisk tilegne seg fariseernes uønskede karaktertrekk uten selv å være klar over det.

En overlegen holdning

Hva er noen av de karaktertrekkene vi må ’vokte’ oss for? Oppslagsverket Encyclopædia of Religion and Ethics sier at folk som er selvrettferdige, vanligvis «snakker, opptrer og virker som om de aldri har gjort noe galt». Selvrettferdige mennesker skryter dessuten og framhever seg selv, noe som var et stort problem når det gjaldt fariseerne.

Jesus beskrev denne fariseiske holdningen ved hjelp av en illustrasjon: «To menn gikk opp i templet for å be; den ene var fariseer og den andre skatteoppkrever. Fariseeren stilte seg opp og begynte å be for seg selv med disse ord: ’Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker — utpressere, urettferdige, ekteskapsbrytere, eller endog som denne skatteoppkreveren. Jeg faster to ganger i uken; jeg gir tiende av alt jeg erverver meg.’» I motsetning til denne skrytende fariseeren innrømmet skatteoppkreveren ydmykt sine feil og viste seg å være mer rettferdig enn fariseeren. Jesus holdt fram denne illustrasjonen med tanke på dem «som hadde den tillit til seg selv at de var rettferdige, og som regnet de andre for ingenting». — Lukas 18: 9—14.

Som ufullkomne mennesker føler vi kanskje noen ganger at vi er bedre enn andre på grunn av våre naturlige evner eller fortrinn. Men kristne bør hurtig kvitte seg med slike tanker. Du har kanskje mange års erfaring i det å leve som en kristen. Du er kanskje flink til å lære andre ut fra Bibelen. Eller kanskje du står fram som en som er blitt salvet til å regjere sammen med Kristus i himmelen. Noen i menigheten kan glede seg over å ha spesielle privilegier som heltidstjenere, eldste eller menighetstjenere. Spør deg selv: «Hva ville Jehova synes hvis jeg brukte det han har gitt meg, som en grunn til å føle at jeg stod over andre?» Det ville så visst ikke behage ham. — Filipperne 2: 3, 4.

Når en kristen viser en overlegen holdning på grunn av sine gudgitte evner og privilegier eller sin gudgitte myndighet, fratar han faktisk Gud den ære og anerkjennelse som bare Han fortjener. Bibelen sier helt tydelig at en kristen ikke skal «tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke». Den gir oss denne formaningen: «Ha det samme sinn overfor andre som overfor dere selv; ha ikke sinnet rettet mot høye ting, men la dere lede av sted sammen med de ringe ting. Bli ikke kloke i egne øyne.» — Romerne 12: 3, 16.

«Slutt med å dømme»

Ifølge et bibelsk oppslagsverk betrakter en selvrettferdig person seg «enten som moralsk rettskaffen eller som en som står i et rett forhold til Gud på grunn av at han holder seg til de juridiske kravs bokstav uten å ta hensyn til deres ånd». Et annet oppslagsverk beskriver dem som er selvrettferdige, som «overdrevent religiøse mennesker som bruker all sin tid på å lete etter ondskap hos andre».

Fariseerne gjorde seg skyldig i dette. Med tiden virket det som om deres menneskelagde regler var viktigere enn Guds lover og prinsipper. (Matteus 23: 23; Lukas 11: 41—44) De oppkastet seg selv til dommere og var tilbøyelige til å fordømme enhver som ikke nådde opp til deres selvrettferdige normer. Deres overlegne holdning og overdrevne selvrespekt førte til at de fikk behov for å utøve kontroll over andre. De ble rasende over at de ikke var i stand til å kontrollere Jesus, så derfor planla de å drepe ham. — Johannes 11: 47—53.

Hvor utrivelig er det ikke å være sammen med en som oppkaster seg til dommer og alltid ser etter feil og gransker og vokter på andre! Ingen i menigheten har myndighet til å pådytte andre sine meninger og selvlagde regler. (Romerne 14: 10—13) Likevektige kristne skjønner at det er mange ting i dagliglivet som det er opp til dem selv å treffe avgjørelser om. Spesielt de som har en tendens til å være perfeksjonister og stille krav, må unngå å dømme andre.

Den kristne menighet har riktignok retningslinjer som bidrar til at Jehovas jordiske organisasjon kan fungere knirkefritt. (Hebreerne 13: 17) Men noen har forvrengt disse retningslinjene eller laget sine egne regler. Ett sted måtte alle brødrene som var tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen, ha på seg dress og knappe jakken når de holdt en elevtale. Elever som ikke fulgte dette mønsteret, fikk ikke holde flere taler. Ville det ikke være rimeligere og mer i harmoni med ånden i Guds Ord å gi nødvendig vennlig og personlig veiledning i stedet for å lage slike strenge regler? — Jakob 3: 17.

Selvrettferdige personer fremmer kanskje også den tanke at en kristen som opplever mange personlige vanskeligheter, er åndelig svak. Det var akkurat det Elifas, Bildad og Sofar i sin selvrettferdighet tenkte om den trofaste Job. De hadde ikke et fullstendig bilde av situasjonen, så det var hovmodig av dem å anklage Job for å ha gjort noe galt. Jehova tuktet dem på grunn av deres feilaktige vurdering av Jobs prøvelser. — Se Job, kapitlene 4, 5, 8, 11, 18, 20.

Misforstått nidkjærhet

Selvrettferdighet og nidkjærhet er ofte forbundet med hverandre. Apostelen Paulus sa at religiøst innstilte jøder hadde «nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap; for ettersom de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å opprette sin egen, underordnet de seg ikke under Guds rettferdighet». (Romerne 10: 2, 3) Som fariseer hadde Paulus selv vært svært nidkjær, men hans nidkjærhet var misforstått, for den var ikke basert på Jehovas rettferdighet. — Galaterne 1: 13, 14; Filipperne 3: 6.

Det er derfor passende at Bibelen kommer med denne formaningen: «Vær ikke altfor rettferdig, og vis deg ikke for klok! Hvorfor vil du ødelegge deg?» (Forkynneren 7: 16) En kristen kan kanskje til å begynne med være samvittighetsfull, men hans samvittighetsfulle og nidkjære innstilling kan utarte til selvrettferdighet. Når religiøs nidkjærhet styres av menneskelig visdom i stedet for av Jehovas rettferdighet, kan den skade andre. Hvordan?

Foreldre kan for eksempel bli overdrevent opptatt av å dekke andres åndelige behov og dermed komme til å ignorere sin egen families behov. Det kan også hende at de blir altfor nidkjære og forlanger mer av barna sine enn det er mulig for dem å utrette. (Efeserne 6: 4; Kolosserne 3: 21) Noen barn som ikke klarer å oppfylle den slags urimelige krav, protesterer ved å leve et dobbeltliv. Fornuftige foreldre vil ta familiens begrensninger i betraktning og foreta nødvendige justeringer. — Jevnfør 1. Mosebok 33: 12—14.

Overdreven nidkjærhet kan også føre til at vi ikke viser takt, empati og mildhet, som er svært viktige egenskaper i vår omgang med andre. En person arbeider kanskje svært hardt for å fremme Guds rikes interesser. Likevel kan hans overdrevne nidkjærhet såre dem han har med å gjøre. Paulus sa: «Hvis jeg har den gave å profetere og er kjent med alle de hellige hemmeligheter og all kunnskap, og hvis jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og hvis jeg gir alt det jeg eier, for å gi andre mat, og hvis jeg overgir mitt legeme, for å kunne rose meg, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ikke i det hele tatt.» — 1. Korinter 13: 2, 3.

De ydmyke oppnår Guds gunst

Som kristne må vi identifisere den faren selvrettferdighet er, før den begynner å utvikle seg. Vi må unngå en overlegen holdning, en tendens til å dømme andre og blind nidkjærhet basert på menneskelig visdom.

Når vi ’vokter’ oss for fariseiske holdninger, vil det være bedre at vi konsentrerer oss om våre egne tendenser og tilbøyeligheter framfor å dømme andre som selvrettferdige. Det er nok så at Jesus dømte fariseerne og fordømte dem som «hoggormyngel» som fortjente evig tilintetgjørelse, men han kunne lese folks hjerte. Det kan ikke vi. — Matteus 23: 33.

La oss søke Guds rettferdighet og ikke vår egen. (Matteus 6: 33) Det er bare da vi kan ha Guds gunst, for Bibelen gir oss alle denne formaningen: «Dere skal alle binde opp om dere med ydmykhet overfor hverandre, for Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» — 1. Peter 5: 5.