Jehova forlot oss aldri
FORTALT AV NASHO DORI
Mbreshtan er en liten fjellandsby i det sørlige Albania, ikke langt fra Hellas. Der ble jeg født i 1907. Da jeg var fem år, begynte jeg på en gresk skole, men skolegangen ble avbrutt da den italienske militærmakt gjorde invasjon i Albania under den første verdenskrig. Etter krigen begynte jeg på skolen igjen, men da fikk jeg undervisning på albansk.
FORELDRENE mine var ikke så religiøse, men de fulgte tradisjonene i Albanias ortodokse kirke. Min grandonkel var prest i Mbreshtan, og jeg arbeidet derfor i kirken og fikk et førstehånds inntrykk av det som foregikk der. Jeg syntes ritualene var så tomme, og hykleriet bekymret meg.
Slik skikken var på mitt hjemsted, valgte foreldrene mine ut en ung pike som jeg skulle gifte meg med. Argjiro var fra nabolandsbyen Grabova, og vi giftet oss i 1928, da hun var 18 år gammel.
Jeg lærer Bibelens sannhet å kjenne
Omtrent på den tiden beklaget jeg meg over den ortodokse kirke overfor en fetter som var på besøk fra USA. Han svarte: «I Amerika, like ved der jeg bor, er det en gruppe mennesker som ikke har noen kirke, men de studerer Bibelen.» Tanken på å studere Bibelen uten å ha en kirke tiltalte meg. Jeg spurte derfor om han ville sende meg noe bibelsk litteratur.
Jeg glemte helt vår samtale inntil jeg omkring et år senere fikk en pakke fra Milwaukee i Wisconsin. Den inneholdt boken Guds Harpe på albansk og Vakttårnet på gresk. Jeg kikket gjennom boken og la merke til en henvisning til den sanne kirke. Det gjorde meg urolig. ’Jeg vil ikke ha noe å gjøre med en kirke,’ sa jeg til meg selv. Derfor leste jeg ikke boken ordentlig.
I 1929 kom jeg inn i det militære og ble sendt til Tirana, hovedstaden i Albania. Der traff jeg Stathi Muçi, som leste i en gresk bibel. «Går du i kirken?» spurte jeg. «Nei,» svarte han. «Jeg har gått ut av kirken. Jeg er en av de internasjonale bibelstudenter.» En annen soldat og jeg ble med Stathi på et møte på søndagen. Der fikk jeg høre at den sanne kirke ikke er en bygning eller en religion, men består av salvede Kristi tjenere. Nå forstod jeg hva Guds Harpe siktet til.
Nasho Idrizi og Spiro Vruho hadde kommet tilbake til Albania fra USA midt på 1920-tallet og arbeidet med å utbre de bibelske sannhetene de hadde lært der. Jeg begynte å gå på møtene i Tirana sammen med en liten gruppe bibelstudenter. Jeg ble snart klar over at jeg hadde funnet Jehovas organisasjon. Den 4. august 1930 ble jeg derfor døpt i en elv i nærheten.
Senere vendte jeg tilbake til Mbreshtan for å fortsette i mitt yrke som skomaker. Jeg begynte også med en viktigere virksomhet, nemlig å gjøre andre kjent med de bibelske sannhetene jeg hadde lært. Jeg sa til folk: «Jesus Kristus er ikke som ikonene i kirken. Han lever!»
Forkynnelse under motgang
Ahmed Bey Zogu tok makten i 1925, gjorde seg selv til kong Zog I i 1928 og hersket til 1939. Den av hans ministere som menneskerettighetene sorterte under, tillot vår kristne virksomhet. Likevel hadde vi problemer. Det skyldtes at Musa Juka, innenriksministeren, var nær knyttet til paven i Roma. Juka bestemte at bare tre religioner skulle anerkjennes — den islamske, den ortodokse og den romersk-katolske. Politiet forsøkte å beslaglegge våre bøker og stanse vår forkynnelse, men klarte det ikke.
I 1930-årene var jeg ofte i Berat, en større by i Albania hvorfra Mihal Sveci ledet vårt forkynnelsesarbeid. Vi arrangerte forkynnelsesreiser over hele landet. En gang ble jeg sendt til byen Shkodër for å forkynne der i to uker, og jeg leverte mye litteratur. I 1935 gikk en gruppe av oss sammen om å leie en buss for å forkynne i byen Këlcyrë. Deretter ble det planlagt en lengre rundreise i Albania. Den skulle gå gjennom byene Përmet, Leskovik, Ersekë, Korçë, Pogradec og Elbasan. Vi avsluttet turen i Tirana akkurat tidsnok til å delta i høytiden til minne om Kristi død.
Vi fikk åndelig føde som hjalp oss til å holde oss åndelig sterke, så vi følte oss aldri forlatt. Fra 1930 til 1939 fikk jeg regelmessig den greske utgaven av Vakttårnet. Jeg hadde som mål å lese i Bibelen minst en time hver dag, og det gjorde jeg i omkring 60 år inntil synet sviktet. Først i den senere tid er hele Bibelen blitt tilgjengelig på albansk, og jeg er derfor glad for at jeg lærte gresk som barn. Andre albanske Jehovas vitner på den tiden lærte seg også å lese gresk for å kunne lese hele Bibelen.
I 1938 ble Argjiro døpt. I 1939 var sju av våre ti barn født. Vi hadde den sorg at tre av våre sju første barn døde da de var små.
Vanskeligheter under den annen verdenskrig
I april 1939, like før den annen verdenskrig brøt ut, gikk italienske, fascistiske tropper til angrep på Albania. Like etterpå ble Jehovas vitners arbeid forbudt, men vår lille gruppe på omkring 50 Rikets forkynnere fortsatte å forkynne. Hele 15 000 av våre bøker og brosjyrer ble beslaglagt og destruert under den annen verdenskrig.
Jani Komino hadde et stort lagerrom for litteratur hjemme hos seg. Da de italienske styrkene fikk vite at bøkene var trykt i USA, ble de oppbrakt. «Dere er propagandamakere! USA er imot Italia!» sa de. De nidkjære unge brødrene Thomai og Vasili Cama ble arrestert, og da det ble kjent at de bøkene de leverte, var kommet fra Komino, ble han også arrestert. Ikke lenge etterpå ble jeg kalt inn til et avhør hos politiet.
«Kjenner du disse mennene?» spurte de.
«Ja,» svarte jeg.
«Samarbeider du med dem?»
«Ja,» svarte jeg. «Vi er Jehovas vitner. Vi er ikke imot styresmaktene. Vi er nøytrale.»
«Har du levert denne litteraturen?»
Da jeg kom med et bekreftende svar, satte de håndjern på meg. Jeg ble satt i fengsel den 6. juli 1940. Der havnet jeg sammen med fem andre fra mitt hjemsted — Josef Kaci, Llukan Barko, Jani Komino og brødrene Cama. Mens vi var i fengsel, traff vi tre andre Jehovas vitner — Gori Naçi, Nikodhim Shyti og Leonidas Pope. Alle ni ble stuet sammen i en celle på under to ganger fire meter.
Noen dager senere ble vi lenket sammen og ført til byen Përmet. Tre måneder senere ble vi overført til fengselet i Tirana. Der satt vi i ytterligere åtte måneder uten noen forutgående rettssak.
Til slutt ble vi framstilt for en militær domstol. Bror Shyti og jeg fikk en dom på 27 måneder, bror Komino fikk en dom på 24 måneder, og de andre slapp ut etter ti måneder. Vi ble overført til fengselet i Gjirokastër og ble løslatt i 1943 med hjelp fra bror Gole Flloko. Jeg og min familie slo oss senere ned i byen Përmet, hvor jeg ble tilsynsmann i den lille menigheten.
Til tross for at vårt arbeid var forbudt og den annen verdenskrig raste i landene omkring oss, fortsatte vi å gjøre vårt beste for å utføre vårt oppdrag, som bestod i å forkynne Rikets budskap. (Matteus 24: 14) I 1944 satt i alt 15 Jehovas vitner i fengsel. Men i denne vanskelige tiden følte vi oss likevel aldri forlatt av Jehova.
Prøvelser i forbindelse med vår nøytrale holdning
Til tross for at krigen sluttet i 1945, fortsatte våre vanskeligheter, ja, de tiltok faktisk. Ved valget den 2. desember 1946 var det innført stemmeplikt. Den som våget å avstå fra å stemme, ble betraktet som en fiende av staten. De som tilhørte vår menighet i Përmet, begynte å spørre: «Hva skal vi gjøre?»
Jeg svarte: «Hvis dere stoler på Jehova, behøver dere ikke å spørre meg om hva dere skal gjøre. Dere vet allerede at Jehovas tjenere er nøytrale. De er ingen del av verden.» — Johannes 17: 16.
Valgdagen kom, og utsendinger fra myndighetene dukket opp hjemme hos oss. De begynte forsiktig: «La oss nå ta en kopp kaffe sammen og prate litt. Vet dere hvilken dag det er i dag?»
«Ja, det er valgdag i dag,» svarte jeg.
«Du bør skynde deg, ellers kommer du for sent,» sa en av de utsendte.
«Nei, jeg har ingen planer om å gå. Vi har valgt Jehova,» svarte jeg.
«Det er greit, men kom så og stem på opposisjonen.»
Jeg forklarte at Jehovas vitner er absolutt nøytrale. Da vår holdning ble tydelig for myndighetene, la de større press på oss. Vi fikk ordre om å slutte å holde møter og begynte derfor å samles til møter i all hemmelighet.
Tilbake til hjembyen
I 1947 drog min familie og jeg tilbake til Mbreshtan. Like etterpå, en kald ettermiddag i desember, ble jeg innkalt til Sigurimi (det hemmelige politi). «Vet du hvorfor jeg har innkalt deg?» spurte politifullmektigen.
«Jeg går ut fra at det er fordi du har hørt anklager mot meg,» svarte jeg. «Men Bibelen sier at verden skulle hate oss, så anklager overrasker meg ikke.» — Johannes 15: 18, 19.
«Snakk ikke til meg om Bibelen,» freste han tilbake. «Jeg skal slå deg helseløs.»
Fullmektigen og hans menn forlot kontoret, men befalte meg å stå utenfor i kulden. Etter en stund kalte han meg tilbake til kontoret sitt og gav meg ordre om å slutte å holde møter hjemme hos oss. «Hvor mange er det som bor i din landsby,» spurte han.
«Hundre og tjue,» sa jeg.
«Hvilken religion tilhører de?»
«Den albanske ortodokse.»
«Og du?»
«Jeg er et av Jehovas vitner.»
«Hundre og tjue mennesker går én vei, og du går en annen?» Så gav han meg ordre om å brenne lys i kirken. Da jeg sa at jeg ikke ville gjøre det, begynte han å slå meg med en kjepp. Klokken var omkring ett om natten da jeg endelig ble sluppet fri.
Litteraturforsyningen stanses
Etter at den annen verdenskrig var slutt, begynte vi igjen å få Vakttårnet i posten, men til slutt ble bladene ikke lenger levert ut. En kveld klokken ti ble jeg innkalt til det hemmelige politi. «Det er kommet et gresk blad,» fikk jeg høre, «og vi vil gjerne at du skal forklare hva dette er.»
«Jeg er ikke så flink i gresk,» sa jeg. «Naboen min kan språket bedre. Kanskje han kan hjelpe dere.»
«Nei, vi vil at du skal forklare dette,» sa en politimann idet han trakk fram noen eksemplarer av Vakttårnet på gresk.
«Å, disse er mine!» sa jeg. «Dette kan jeg selvfølgelig forklare. Disse bladene kommer fra Brooklyn i New York. Det er der Jehovas vitners hovedkontor ligger. Jeg er et av Jehovas vitner. Men det ser ut til at de har gjort en feil med adresseringen. Disse bladene skulle ha vært sendt til meg, ikke til dere.»
De ville ikke gi meg bladene, og fra det tidspunktet og fram til 1991, over 40 år senere, fikk vi ikke noe bibelsk litteratur i Albania. I alle disse årene fortsatte vi å forkynne med Bibelen som det eneste hjelpemiddel. Omkring 20 vitner satt i fengsel i 1949. Noen av dem hadde fått en dom på fem år.
Vanskelighetene tiltar
I 1950 ble det bestemt at folk skulle bære på seg et dokument som viste at de støttet militærvesenet. Men Jehovas vitner ville ikke bære et slikt dokument på seg. På grunn av dette måtte bror Komino og jeg sitte enda to måneder i fengsel.
Så lenge staten tillot at visse religioner fikk eksistere, hadde vi en viss frihet. Men i 1967 ble alle religioner forbudt, slik at Albania offisielt ble et fullstendig ateistisk land. Jehovas vitner forsøkte fortsatt å holde møter, men det ble svært vanskelig. Noen av oss sydde en spesiell lomme i jakkefôret hvor vi kunne gjemme en liten bibel. Så gikk vi ut på et jorde og leste i den.
Vitnene i Tirana ble tatt i å lese Bibelen, og tre av dem ble dømt til å tilbringe fem år i avsidesliggende arbeidsleirer. Det førte til at familiene deres led. De av oss som var fra små, isolerte landsbyer, ble ikke sendt av sted, for vi ble ikke betraktet som en like alvorlig trussel. Men på grunn av vår nøytralitet ble våre navn strøket fra listen over dem som var berettiget til å få mat. Tilværelsen var derfor svært vanskelig. Vi mistet også ytterligere to av barna våre. Men likevel følte vi oss aldri forlatt av Jehova.
Frykten rådde i Albania. Alle ble overvåket, og det hemmelige politi skrev rapporter om alle som dristet seg til å gi uttrykk for en mening som avvek fra det herskende partis. Vi var derfor svært forsiktige med å utarbeide skriftlige rapporter om vår virksomhet. Vi kunne ikke komme sammen og oppmuntre hverandre i større forsamlinger enn grupper på to eller tre. Likevel holdt vi aldri opp med å forkynne.
I et forsøk på å skape forvirring blant brødrene spredte det hemmelige politi rykter om at et framstående Jehovas vitne i Tirana var en spion. Dette fikk noen til å miste sin tillitsfulle holdning og forstyrret vår enhet til en viss grad. Noen gav etter for frykt som en følge av at vi manglet nyere bibelsk litteratur og ikke hadde noen kontakt med Jehovas synlige organisasjon.
I tillegg til dette spredte myndighetene rykter om at Spiro Vruho, en høyt respektert kristen eldste i Albania, hadde begått selvmord. «Der kan dere se,» sa de, «til og med Vruho har gitt opp.» Det viste seg senere at bror Vruho faktisk var blitt myrdet.
I 1975 bodde Argjiro og jeg hos vår sønn i Tirana i noen måneder. Da valget nærmet seg, la byens myndigheter press på oss ved å komme med følgende trussel: «Hvis dere ikke stemmer, vil vi sørge for at sønnen deres mister arbeidet sitt.»
«Min sønn har hatt dette arbeidet i 25 år,» svarte jeg. «Dere har detaljerte opplysninger om ham og hans familie. Jeg har ikke stemt på over 40 år. Slike opplysninger finnes vanligvis i personregistrene. Hvis dere ikke finner dem der, har dere ikke orden i papirene deres. Hvis de står der, har dere vært illojale mot partiet ved å la ham arbeide i så mange år.» Da de hørte dette, sa de at hvis vi reiste tilbake til Mbreshtan, ville de ikke forfølge saken ytterligere.
Dramatiske forandringer
I 1983 flyttet vi fra Mbreshtan til byen Laç. Ikke lenge etterpå, i 1985, døde diktatoren. Han hadde hersket siden de første obligatoriske valgene i 1946. Etter en tid ble en statue av ham, som inntok en dominerende plass i Tirana, fjernet. Det samme skjedde med en statue av Stalin.
I de tiårene vår virksomhet var forbudt, ble mange Jehovas vitner brutalt behandlet, og noen ble drept. En mann sa til noen av Jehovas vitner på gaten: «I kommunisttiden var vi alle troløse mot Gud. Det var bare Jehovas vitner som forble trofaste mot ham under alle prøvelsene og vanskelighetene.»
Vi fikk etter hvert større frihet, og det var ni som rapporterte at de hadde vært virksomme i den kristne tjeneste i juni 1991. I juni 1992, en måned etter at forbudet ble opphevet, var det 56 som deltok i forkynnelsesarbeidet. Tidligere samme år kunne vi glede oss over at det var 325 til stede ved høytiden til minne om Kristi død. Siden den gang har forkynnertallet vokst til over 600, og hele 3491 var til stede ved minnehøytiden den 14. april 1995! I de senere år har det vært en ubeskrivelig glede for meg å se at så mange unge slutter seg til menighetene.
Argjiro har hele tiden vært trofast mot Jehova, og hun har også vært lojal mot meg i alle disse årene. Mens jeg satt i fengsel eller var på reise i forkynnelsesarbeidet, tok hun seg tålmodig av vår familie uten å klage. En av sønnene våre og hans kone ble døpt i 1993. Det gjorde oss svært lykkelige.
For Guds rike, og bare det
Det er en glede for meg å se at Jehovas organisasjon i Albania er så sterkt forent og nyter så stor åndelig velstand. Jeg føler det på samme måte som den gamle Simeon i Jerusalem, som før han døde, fikk det dyrebare privilegium å se den lenge lovte Messias. (Lukas 2: 30, 31) Når jeg nå blir spurt om hvilken styreform jeg foretrekker, sier jeg: «Jeg foretrekker verken kommunisme eller kapitalisme. Om det er folket eller staten som eier jorden, er ikke så viktig. Statlige myndigheter bygger veier, fører elektrisitet fram til fjerne landsbyer og sørger for et visst mål av orden. Men Jehovas regjering, hans himmelske rike, er den eneste løsning på de vanskelige problemene som både Albania og resten av verden står overfor.»
Det arbeidet Guds tjenere utfører over hele jorden i forbindelse med forkynnelsen av Guds rike, er ikke noe menneskes arbeid. Dette er Guds gjerning. Vi er hans tjenere. Selv om vi har hatt mange vanskeligheter i Albania og lenge var avskåret fra Jehovas synlige organisasjon, forlot Jehova oss aldri. Hans ånd var alltid med oss. Han ledet våre skritt hele veien. Det har jeg erfart gjennom hele mitt liv.