Lys gjør slutt på en mørk epoke

DEN verden som Jesus Kristus og hans apostler levde i, var svært forskjellig fra den som eksisterte da De hebraiske skrifter ble frambrakt. Bibellesere som ikke er klar over dette, forestiller seg kanskje at sosiale og religiøse forhold forble uendret i tiden fra profeten Malaki til evangelieskribenten Matteus; de har bare et vagt begrep om hva som skjedde i de 400 årene mellom dem.

Malaki, den siste boken i De hebraiske skrifter ifølge de fleste moderne bibler, slutter med at Israels rest har bosatt seg i sitt hjemland igjen etter utfrielsen av fangenskapet i Babylon. (Jeremia 23: 3) Trofaste jøder blir oppmuntret til å vente på at dommens dag fra Gud skal befri verden for det onde og innlede en messiansk tidsalder. (Malaki 4: 1, 2) I mellomtiden var det Persia som hadde herredømmet. Persiske tropper som var stasjonert i Juda, verget freden og satte kongelige forordninger i verk med våpenmakt. — Jevnfør Esra 4: 23.

Men forholdene i bibelske land forble ikke stabile i de neste 400 årene. Åndelig mørke og forvirring begynte å gjøre seg gjeldende. Sørvest-Asia ble rystet av vold, terrorisme, undertrykkelse, radikal religiøs tenkning, spekulativ filosofi og kultursjokk.

Matteus, den første boken i De kristne greske skrifter, ble skrevet i en helt annen tid. De romerske legioner opprettholdt Pax Romana, den romerske fred. Gudfryktige mennesker ventet lengselsfullt på at Messias skulle komme og gjøre slutt på lidelser, tyranni og fattigdom og vise veien til liv, framgang og harmoni. (Jevnfør Lukas 1: 67—79; 24: 21; 2. Timoteus 1: 10.) La oss nå se nærmere på de mektige kreftene som omformet det jødiske samfunnet i århundrene forut for Jesu Kristi fødsel.

Jødisk liv i persisk tid

Etter Kyros’ kunngjøring om at jødene var løst fra sitt fangenskap i Babylon, reiste en gruppe jøder og ikke-jødiske proselytter tilbake til sitt hjemland i år 537 f.v.t. Denne åndeligsinnete rest kom til et øde land med ødelagte byer. Edomitter, fønikere, samaritaner, arabiske stammer og andre hadde gjort innhogg i Israels en gang så store område. Det som var igjen av Juda og Benjamin, ble til provinsen Juda i det persiske satrapiet Abar Nahara (på den andre siden av elven). — Esra 1: 1—4; 2: 64, 65.

Under persisk herredømme opplevde Juda deretter «en periode med ekspansjon og befolkningsvekst,» sier oppslagsverket The Cambridge History of Judaism. Det sier videre om Jerusalem: «Jordbrukere og pilegrimer kom med gaver, templet og byen oppnådde velstand, og deres rikdommer trakk til seg utenlandske kjøpmenn og håndverkere.» Selv om perserne var svært tolerante når det gjaldt lokalt selvstyre og lokal religionsutøvelse, påla de sine vasaller tunge skatter som bare kunne betales med edle metaller. — Jevnfør Nehemja 5: 1—5, 15; 9: 36, 37; 13: 15, 16, 20.

Det persiske imperiets siste år ble en svært urolig tid, kjennetegnet av opprør blant satrapene. Mange jøder var innblandet i en oppstand som fant sted i området langs middelhavskysten, og de ble av den grunn deportert langt nordover, til Hyrkania ved Kaspihavet. Det ser likevel ut til at det meste av Juda unngikk å bli berørt av Persias straffereaksjon.

Den greske perioden

Aleksander den store erobret Midtøsten med en leopards raskhet i år 332 f.v.t., men gresk påvirkning hadde gjort seg gjeldende allerede før hans tid. (Daniel 7: 6) Fordi han forstod at gresk kultur hadde politisk verdi, gikk han aktivt inn for å hellenisere sitt voksende imperium. Gresk ble et internasjonalt språk. I løpet av Aleksanders korte regjeringstid fikk sofisteri, estetikk og idrett stor popularitet. Gradvis ble også den jødiske kulturarv fortrengt av hellenismen.

Etter Aleksanders død i år 323 f.v.t. ble hans etterfølgere i Syria og Egypt de første til å fylle de rollene som profeten Daniel omtalte som «kongen i nord» og «kongen i sør». (Daniel 11: 1—19) Under styret til den egyptiske «kongen i sør», Ptolemaios II Filadelfos (285—246 f.v.t.), begynte en gruppe jøder å oversette De hebraiske skrifter til koiné, fellesgresk. Denne oversettelsen kom til å bli kalt «Septuaginta». Mange vers derfra ble sitert i De kristne greske skrifter. Det greske språk viste seg å være godt egnet til å overbringe opplysende meningsnyanser til en åndelig forvirret og formørket verden.

Etter at Antiokhos IV Epifanes ble konge i Syria og hersker over Palestina (175—164 f.v.t.), ble judaismen nesten utslettet på grunn av forfølgelse fra myndighetenes side. Under trussel om dødsstraff ble jøder tvunget til å fornekte Jehova Gud og bare frambære ofre til greske guder. I desember i år 168 f.v.t. ble det bygd et hedensk alter over Jehovas store alter i templet i Jerusalem, og der ble det frambåret ofre til den olympiske guden Zevs. Forferdede, men modige menn fra landdistriktene slo seg sammen under ledelse av Judas Makkabeus og førte en bitter krig mot syrerne til de klarte å innta Jerusalem. Templet ble gjeninnviet til Gud, og på dagen tre år etter at det ble skjendet, begynte prestene igjen å frambære de daglige ofrene på det.

I løpet av den resterende greske perioden førte jødene en aggressiv politikk for å utvide sitt territorium til de gamle grensene. De brukte sin nyervervede militære overlegenhet på en gudløs måte ved at de med sverd i hånd tvang sine hedenske naboer til å konvertere. Men både store og små byer ble fremdeles styrt etter greske politiske prinsipper.

I denne perioden var de som innehadde stillingen som øversteprest, ofte korrupte. Renkespill, snikmord og politiske intriger var skampletter på deres embete. Jo mer gudløse jødene ble, desto mer populær ble gresk idrett. Det gikk så langt at unge prester forsømte sine plikter for å delta i idrettsleker. Jødiske idrettsutøvere underkastet seg til og med smertefulle kirurgiske inngrep for å bli «uomskårne», slik at de kunne unngå å føle seg flaue når de konkurrerte nakne med hedninger. — Jevnfør 1. Korinter 7: 18.

Religiøse forandringer

I de første årene etter landflyktigheten unngikk trofaste jøder å blande hedenske begreper og filosofier sammen med De hebraiske skrifters sanne religion. Esters bok, som ble skrevet på et tidspunkt da jødene hadde hatt nær forbindelse med Persia i over 60 år, bærer ingen spor av zarathustrisme. Det finnes heller ingen tegn til påvirkning fra denne persiske religionen i de bibelske bøkene Esra, Nehemja og Malaki, som alle ble skrevet i den første delen av den persiske perioden (537—443 f.v.t.).

Men religionshistorikerne tror at mange jøder i den siste delen av den persiske perioden begynte å anta noen av synspunktene til dem som tilbad Ahura Mazda, den viktigste persiske guddommen. Dette skinner igjennom i populær overtro og i esseernes trosoppfatninger. Vanlige hebraiske ord for sjakalen og andre ørkendyr og for nattfugler ble i jødenes sinn forbundet med de onde åndene og nattlige uhyrene i babylonsk og persisk folketro.

Jødene begynte å se hedensk tenkning i et nytt lys. Slike begreper som himmel, helvete, sjelen, Ordet (Logos) og visdom fikk alle et nytt innhold. Og hvis det var slik, som det ble lært på den tiden, at Gud var så fjern at han ikke lenger kommuniserte med mennesker, trengte han mellomledd. Grekerne trodde på skytsånder som opptrådte som slike mellomledd, og de kalte dem daimoner. Etter at jødene hadde antatt forestillingen om at det fantes både gode og onde daimoner (demoner), ble de et lett bytte for påvirkning fra demonene.

En forandring som var konstruktiv, hadde med den lokale tilbedelse å gjøre. Mange steder dukket det opp synagoger, hvor de lokale menighetene av jøder kom sammen for å holde gudstjenester og få religiøs opplæring. Nøyaktig når, hvor og hvordan de jødiske synagogene fikk sin begynnelse, vet man ikke i dag. Siden de bidrog til at jøder i fjerne land kunne utøve sin tilbedelse selv om de var avskåret fra templet, er det en utbredt oppfatning at de ble tatt i bruk under landflyktigheten eller i de første årene etterpå. Betydningsfullt er det at de viste seg å være et godt forum for Jesus og hans disipler når de ’vidt og bredt forkynte hans dyder som kaller mennesker fra mørke til sitt underfulle lys’. — 1. Peter 2: 9.

Forskjellige åndsretninger innenfor judaismen

I det andre århundre før vår tidsregning begynte det å dukke opp forskjellige åndsretninger innenfor judaismen. De var ikke separate religiøse organisasjoner. I stedet var de små sammenslutninger av jødiske prester, filosofer og politiske aktivister som søkte å påvirke folket og øve kontroll over nasjonen.

De politisk engasjerte saddukeerne var for det meste velstående aristokrater som var kjent for sitt behendige diplomati helt fra den hasmoneiske oppstanden i midten av det andre århundre før vår tidsregning. De fleste av dem var prester, mens andre var kjøpmenn og landeiere. På den tiden Jesus ble født, foretrakk de fleste saddukeerne at romerne styrte Palestina, fordi de mente at dette styret var det mest stabile, det som best ville greie å opprettholde status quo. (Jevnfør Johannes 11: 47, 48.) En minoritet (herodianerne) mente at Herodes-slektens styre ville passe bedre til den jødiske nasjonalfølelsen. Uansett ville ikke saddukeerne at nasjonen skulle bli dominert av jødiske fanatikere, eller at noen andre enn prestene skulle ha kontroll over templet. Saddukeerne hadde konservative trosoppfatninger, som hovedsakelig var basert på deres egne tolkninger av Moses’ skrifter og gjenspeilte den motstand de øvde mot fariseernes mektige sekt. (Apostlenes gjerninger 23: 6—8) Saddukeerne forkastet profetiene i De hebraiske skrifter som spekulasjoner. De lærte at Bibelens historiske, poetiske og ordspråksmessige bøker var uinspirerte og uvesentlige.

Fariseernes sekt oppstod i den greske perioden som en kraftig reaksjon på antijødisk hellenisme. På Jesu tid var fariseerne imidlertid blitt strenge, tradisjonsbundne, legalistiske, stolte, selvrettferdige proselyttmakere og lærere som søkte å øve kontroll over nasjonen gjennom undervisning i synagogene. De kom hovedsakelig fra middelklassen og foraktet vanlige mennesker. Jesus betraktet de fleste fariseerne som egoistiske, ubarmhjertige og pengekjære hyklere. (Matteus, kapittel 23) De godtok hele De hebraiske skrifter slik de ble utlagt av dem selv, men de la like stor eller større vekt på sine muntlige tradisjoner. De sa at tradisjonene var «et gjerde rundt Loven». Men tradisjonene var på ingen måte et gjerde; de gjorde i stedet Guds Ord ugyldig og forvirret vanlige mennesker. — Matteus 23: 2—4; Markus 7: 1, 9—13.

Esseerne var mystikere som øyensynlig levde i noen få isolerte samfunn. De så på seg selv som Israels sanne rest, som i renhet ventet på å ta imot den lovte Messias. Esseerne levde et innadvendt liv i from askese. Mange av deres trosoppfatninger gjenspeilte persiske og greske forestillinger.

Flere forskjellige grupper av religiøst motiverte og fanatisk patriotiske seloter nærte et morderisk hat til alle som stod i veien for en uavhengig jødisk stat. De er blitt sammenlignet med hasmoneerne og appellerte først og fremst til idealistiske, eventyrlystne unge menn. De ble oppfattet enten som kriminelle snikmordere eller som frihetskjempere og brukte geriljametoder som gjorde veier og offentlige plasser utrygge. De bidrog til den spente situasjonen som eksisterte den gangen.

Aleksandrinske jøder i Egypt var sterkt påvirket av gresk filosofi. Fra Egypt spredte denne påvirkningen seg til Palestina og til diasporajødene, det vil si de jødene som bodde rundt omkring i andre land. Jødiske teoretikere som skrev apokryfene og psevdepigrafene så på Moses’ skrifter som vage, intetsigende allegorier.

Da den romerske epoken begynte, hadde helleniseringen ført til varige forandringer i Palestina i både sosial, politisk og filosofisk henseende. Jødenes bibelske religion var blitt erstattet med judaisme, en blanding av babylonske, persiske og greske forestillinger som var flettet sammen med en viss porsjon bibelsk sannhet. Til sammen utgjorde imidlertid saddukeerne, fariseerne og esseerne mindre enn sju prosent av nasjonen. De brede lag av det jødiske folket var fanget i virvelen av disse motstridende kreftene. De var «flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». — Matteus 9: 36.

Inn i denne formørkede verden trådte Jesus Kristus. Han kom med en trøsterik innbydelse: «Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, og jeg vil gi dere ny styrke.» (Matteus 11: 28) Så oppløftende det må ha vært å høre ham si: «Jeg er verdens lys»! (Johannes 8: 12) Og svært velgjørende var hans hjertevarmende løfte: «Den som følger meg, skal slett ikke vandre i mørket, men skal eie livets lys.» — Johannes 8: 12.

[Bilde på side 26]

Jesus viste at de jødiske religiøse lederne befant seg i et åndelig mørke

[Bilde på side 28]

Mynt med et portrett av Antiokhos IV (Epifanes)

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.