Gilead-skolen sender ut den 100. klassen

I NYERE tid har Vakttårnets bibelskole Gilead spilt en viktig rolle for den verdensomfattende forkynnelsen av Guds rike i nyere tid. Siden denne skolen begynte å utdanne misjonærer i 1943, har elever fra skolen tjent i over 200 land. Den 2. mars 1996 ble den 100. klassen uteksaminert.

I den perioden elevene gjennomgikk Gilead, falt det over to meter snø i Patterson i staten New York, hvor Vakttårnets undervisningssenter ligger. Og ikke overraskende snødde det også den dagen avslutningshøytideligheten fant sted. Men auditoriet var fullt, og de som ikke fikk plass der, hørte på programmet i Patterson, Wallkill og Brooklyn. Alt i alt var det 2878 til stede.

Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råds undervisningsutvalg, tjente som ordstyrer. Etter å ha ønsket gjestene fra mange land hjertelig velkommen oppfordret han alle til å reise seg og synge sang nr. 52. Lovprisningen av Jehova runget gjennom auditoriet mens forsamlingen sang «Vår Fars navn» fra sangboken Syng lovsanger for Jehova. Denne sangen sammen med ordstyrerens bemerkninger om å bruke sin utdannelse til pris for Jehova, anslo tonen for det etterfølgende programmet.

Bibelsk veiledning fra eldre menn

Den første delen av programmet bestod av korte taler til klassen av en rekke brødre som har tjent Jehova i mange år. Richard Abrahamson, som arbeider ved hovedkontoret og begynte i heltidstjenesten i 1940, kom med denne oppfordringen til klassen: «Fortsett å bli brakt i den rette tilstand.» Han minnet elevene om at de allerede hadde måttet foreta forskjellige forandringer i sitt liv som kristne, deriblant i de fem månedene de hadde vært på Gilead. Hvorfor skulle de da fortsette å bli brakt i den rette tilstand?

Taleren forklarte at i det uttrykket apostelen Paulus brukte i 2. Korinter 13: 11, «ligger det en fremadskridende prosess, det at en fortsetter å la seg forme eller foredle av Jehova, en finstemming, slik at en oppfyller Jehovas strengere normer». Når klassens elever kom til de landene hvor de skal tjene, ville deres tro møte nye utfordringer. De ville måtte lære et nytt språk, tilpasse seg en annen kultur og nye levekår og venne seg til en annen type distrikt. De ville også måtte lære seg å komme overens med mennesker i misjonærhjemmene og i de nye menighetene som har en annen personlighet enn de selv. Hvis de var nøye med å følge Bibelens prinsipper i alle disse situasjonene og var villige til å la seg bringe i den rette tilstand, ville de, som Paulus skrev, også kunne ’fortsette å glede seg’.

John Barr, et av de fem medlemmene av det styrende råd som deltok i programmet, hentet sitt tema fra 1. Korinter 4: 9. Han minnet sine tilhørere om at de kristne er et skuespill for engler og for mennesker. «Det at en kristen er klar over det,» sa han, «har stor betydning for den kurs han velger i livet, særlig når han innser at det han sier, og det han gjør, kan ha stor innvirkning på dem som ser ham, både usynlige og synlige. Jeg tror at dette er noe som det vil være svært klokt av alle dere kjære brødre og søstre i Gileads 100. klasse å huske når dere reiser ut til fjerne himmelstrøk.»

Bror Barr sa også til de 48 elevene at når de hjelper sauelignende mennesker til å lære sannheten å kjenne, må de alltid huske at det blir «glede blant Guds engler over én synder som angrer». (Lukas 15: 10) Han henviste til 1. Korinter 11: 10 og viste at den holdning vi har til den teokratiske ordning, ikke bare berører våre brødre og søstre, som vi ser, men også englene, som vi ikke ser. Hvor viktig er det ikke at vi alltid ser situasjonen fra denne synsvinkelen!

Et annet medlem av det styrende råd, Gerrit Lösch, som selv har gjennomgått Gilead, drøftet slike skriftsteder som Salme 125: 1, 2, Sakarja 2: 8, 9 og Salme 71: 21 for å vise at Jehova ’omgir sitt folk’ (NW). Han beskytter dem på alle kanter. Er det bare under den store trengsel Gud vil beskytte oss på den måten? «Nei,» sa taleren, «for Jehova er allerede ’en ildmur’ som beskytter sitt folk. I etterkrigsåret 1919 hadde resten av det åndelige Israel et inderlig ønske om å forkynne det gode budskap om Riket over hele verden til et vitnesbyrd for alle nasjonene. De representerte det billedlige Jerusalem i himmelen. Jehova har lovt å beskytte disse representantene som gruppe betraktet i endens tid. Hvem kan da klare å stanse dem? Ingen.» Hvor styrkende er det ikke å vite dette for dem og for alle som samarbeider med dem om å gjøre Guds vilje!

Ulysses Glass, det eldste medlemmet av lærerstaben, oppfordret klassen til å ’gjøre seg ferdige med å finne seg en nisje i Jehovas verdensomspennende organisasjon’. En nisje er en plass eller en virksomhet som særlig passer for en persons evner eller karakter. «Dere vordende misjonærer har funnet deres nisje i Jehovas vitners verdensomspennende organisasjon,» sa han. «Men selv om den er aldri så verdifull nå, er dette bare begynnelsen på deres liv som misjonærer.» De ville måtte gjøre seg iherdige anstrengelser for å utnytte sine evner og utføre de spesielle oppgaver som Jehova og hans organisasjon gir dem.

Den siste talen i denne delen av programmet ble holdt av Wallace Liverance, en av lærerne ved Gilead som har tjent 17 år i Bolivia. «Vil dere sette Gud på prøve?» spurte han elevene. Hvordan skulle de gjøre det? Israels nasjon satte Gud på prøve på en urett måte. (5. Mosebok 6: 16) «Det er innlysende at det er galt å sette Gud på prøve ved å klage eller murre eller kanskje ved å vise mangel på tro på den måten han handler på,» sa taleren. «Når dere kommer til deres nye distrikt, så motstå den tilbøyeligheten,» sa han. Hva er så den rette måten å sette Gud på prøve på? «Det er ved å ta ham på ordet, ved å gjøre nøyaktig som han sier, og så overlate utfallet til ham,» forklarte bror Liverance. I Malaki 3: 10 kommer Jehova med denne oppfordringen til sitt folk: «Prøv meg.» Han lovte at hvis de trofast brakte tienden til templets forrådshus, skulle han velsigne dem. «Hvorfor ikke betrakte misjonærtjenesten på samme måte?» spurte taleren. «Jehova vil at dere skal lykkes, så sett ham på prøve. Hold fast ved det oppdraget dere har fått. Gjør de forandringene som han vil at dere skal gjøre. Hold ut. Se om han ikke vil velsigne dere.» For noen gode råd til alle som tjener Jehova!

Etter en sang fulgte en rekke oppmuntrende intervjuer.

Rapporter fra misjonsmarken

Mark Noumair, en ny lærer på Gilead, fikk elevene til å fortelle opplevelser som de hadde hatt i felttjenesten mens de gikk på skolen. Opplevelsene understreket verdien av å ta initiativet i tjenesten og gav tilhørerne gode ideer som de kan bruke.

Elevene i denne klassen var så heldige at de fikk være sammen med medlemmer av utvalgene fra 42 avdelingskontorer, som også fikk spesiell opplæring ved undervisningssentret i Patterson. Mange av dem hadde gjennomgått Gilead tidligere. Representanter fra den tredje, den femte, den 51. og den 92. klassen og dessuten fra den tyske avdelingen av Gilead ble intervjuet under programmet. De hadde mye lærerikt å fortelle!

De fortalte om hvordan misjonærer har følt det når de har opplevd at tallet på lovprisere av Jehova der hvor de tjener, har økt fra en håndfull til titusener. De fortalte om hvordan de hadde vært med på å bringe det gode budskap ut til avsidesliggende steder i Andesfjellene og til landsbyer ved Amazonas’ øvre løp. De fortalte om hvordan de hadde forkynt for analfabeter. De fortalte om hvordan de hadde strevd med å lære seg nye språk, og om hvilke forhåpninger det vil være realistisk av de nye misjonærene å ha med hensyn til hvor snart de vil kunne forkynne og holde foredrag på et slikt språk som kinesisk. De demonstrerte også noen presentasjoner på spansk og på kinesisk. De understreket at misjonærer oppnår best resultater når de ikke bare lærer seg språket, men også setter seg inn i befolkningens måte å tenke på. De fortalte om de ofte tøffe levekårene i fattige land og sa: «Misjonærene bør forstå at denne situasjonen ofte skyldes at folk er blitt utnyttet. En misjonær gjør det best når han føler som Jesus gjorde — han syntes synd på folket, som var som sauer uten hyrde.»

Etter en sang fortsatte programmet med et foredrag av A. D. Schroeder, et medlem av det styrende råd. Han hadde det privilegium å være en av de første lærerne på Gilead da skolen startet i 1943. Som en passende avslutning på programmet talte han over emnet «Hyll Jehova som den suverene Herre». Bror Schroeders fengslende redegjørelse for Salme 24 understreket overfor alle som hørte den, for et storslått privilegium det er å kunne hylle Jehova som den suverene Herre.

Etter at avgangsvitnesbyrdene var blitt delt ut og det var blitt sunget enda en sang, avsluttet Karl Klein, som også er medlem av det styrende råd, med en inderlig bønn. For et praktisk og åndelig oppbyggende program det hadde vært!

I dagene etter avslutningshøytideligheten begynte de 48 elevene i den 100. klassen å reise til de 17 landene som de skulle tjene i. Men de var på ingen måte nybegynnere i forkynnergjerningen. De hadde allerede mange år bak seg i heltidstjenesten. Da de begynte på Gilead, hadde de en gjennomsnittsalder på 33 år og hadde vært gjennomsnittlig tolv år i heltidstjenesten. Noen av dem hadde tilhørt Selskapet Vakttårnets verdensomfattende Betel-familie. Andre hadde tjent som reisende tilsynsmenn. Flere av elevene hadde allerede tjent i fremmede land — i Afrika, i Europa, i Sør-Amerika og i forskjellige øyriker — og blant fremmedspråklige grupper i sitt hjemland. Men nå har de sluttet seg til de mange andre misjonærene som har gledet seg over å kunne si: ’Vi vil tjene hvor som helst i verden hvor det er behov for oss.’ De ønsker av hele sitt hjerte å bruke sitt liv til å prise Jehova.

[Ramme på side 26]

Statistikk over klassen:

Antall land elevene kom fra: 8

Antall land de ble sendt til: 17

Antall elever: 48

Gjennomsnittsalder: 33,7

Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 17,3

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 12

[Bilde på side 26]

Den 100. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste til den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

(1) M. Shirley; M. Grundström; D. Genardini; J. Giaimo; W. Shood; P. Phair; C. Buchanan; D. Robinson. (2) C. Pine; B. Kraus; T. Racicot; A. Hansen; T. Beets; J. Berg; N. Garcia; K. Fleming. (3) L. Whinery; L. Whinery; C. Harps; C. Giaimo; T. Berg; C. Mann; V. Berrios; C. Pfeifer. (4) L. Randall; S. Genardini; H. Kraus; R. Fleming; S. D’Abadie; T. Shirley; G. Stevenson; B. Buchanan. (5) T. Robinson; J. Garcia; P. Harps; D. Racicot; F. D’Abadie; M. Phair; G. Stevenson; D. Shood. (6) L. Beets; A. Pfeifer; M. Berrios; J. Pine; L. Mann; P. Randall; J. Grundström; G. Hansen.