Hvem kan med rette kalles «rabbi»?

EN INTETANENDE turist kunne ikke gjøre seg noe større håp om å nå flyplassen i tide. Hundrevis av politifolk prøvde å dirigere trafikken, samtidig som de holdt oppsyn med de over 300 000 sørgende som fylte Jerusalems gater til trengsel. Avisen The Jerusalem Post kalte det «en gravferd av en størrelse som vanligvis er forbeholdt presidenter, konger og totalitære diktatorer». Hvem kunne det være som vakte så sterke følelser, slik at Israels hovedstad ble lammet i timevis? Det var en høyt respektert rabbiner. Hvorfor vekker stillingen som rabbiner en slik respekt og hengivenhet hos jødene? Når begynte man å bruke betegnelsen «rabbiner» (tiltaleform: «rabbi»)? Og hvem kan med rette gjøre krav på denne tittelen?

Var Moses en rabbiner?

Det navn som nyter høyest respekt innenfor jødedommen, er Moses, mellommannen for Israels lovpakt. Religiøse jøder kaller ham «Moses ’vår rabbiner’». Men Moses blir ikke omtalt som «rabbi» noe sted i Bibelen. Betegnelsen «rabbi» forekommer faktisk ikke i det hele tatt i De hebraiske skrifter. Hvordan har det seg da at jødene begynte å omtale Moses på denne måten?

Ifølge De hebraiske skrifter var det Arons etterkommere, prestene i Levi stamme, som hadde ansvar for og myndighet til å undervise i Loven og forklare den. (3. Mosebok 10: 8—11; 5. Mosebok 24: 8; Malaki 2: 7) Men i det andre århundre før vår tidsregning begynte en stille revolusjon innen jødedommen som skulle komme til å forandre jødisk tankegang for all ettertid.

I en bok om jødedommens historie sier Daniel Jeremy Silver følgende om denne forvandlingen på det åndelige område: «På den tiden begynte en klasse av ikke-prestelige skriftlærde å reise tvil om hvorvidt prestene hadde rett til å ha monopol på å tolke Toraen [Moseloven]. Alle var enige om at man trengte prestene som tempelfunksjonærer, men hvorfor skulle de ha siste ord i saker som hadde med Toraen å gjøre?» Hvem stod bak dette opprøret mot presteklassens myndighet? Det var en ny gruppe innen jødedommen som ble kalt fariseerne. Silver sier videre: «Fariseerne lot opptakskravene ved sine akademier være basert på kvalifikasjoner, ikke på [prestelig] avstamning. Slik førte de en ny klasse jøder inn i det religiøse ledersjikt.» — A History of Judaism.

I det første århundre av vår tidsregning var det kommet dit hen at de som var blitt utdannet ved fariseernes skoler, var kjent som lærere, eller mestere, i den jødiske lov. Som et tegn på respekt begynte andre jøder å kalle dem «min lærer» eller «min mester», på hebraisk: rabbi.

Ingenting kunne gi denne nye tittelen større autoritet enn å begynne å bruke den om ham som ble betraktet som den største lærer i den jødiske historie, nemlig Moses. Dermed ville presteskapets betydning bli ytterligere svekket, samtidig som de stadig mer innflytelsesrike fariseiske lederne ville få økt anseelse. Slik gikk det til at Moses over 1500 år etter sin død ble omtalt som rabbiner.

Å følge mesteren

Selv om de brede lag av folket av og til også tiltalte andre lærere de respekterte, som «rabbi» («min mester»), ble denne tittelen vanligvis brukt om de framstående lærerne blant fariseerne — «vismennene». Da Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.v.t., ble det helt slutt på presteskapets myndighet, og da ble de fariseiske rabbinerne jødedommens ubestridte ledere. Det at de hadde en slik posisjon, førte til at det vokste fram en kultus omkring disse rabbinske vismennene.

I en redegjørelse for denne overgangsperioden i det første århundre sier professor Dov Zlotnick: «’Iakttagelse av vismennene’ ble viktigere enn å studere Toraen.» Den jødiske autoriteten Jacob Neusner forteller dessuten: «’Vismennenes disippel’ er en elev som har knyttet seg til en rabbiner. Det har han gjort fordi han ønsker å lære ’Tora’. . . . Man lærer ikke Tora gjennom loven, men ved å se hvordan loven kommer til uttrykk i de levende vismenns fakter og gjerninger. De underviser i loven ved det de gjør, ikke bare ved det de sier.»

Talmudeksperten Adin Steinsaltz bekrefter dette når han skriver: «Vismennene sa selv: ’Tilfeldige samtaler, vittigheter og uformelle uttalelser av vismenn bør studeres.’» I hvilken utstrekning? Steinsaltz fortsetter: «Et ekstremt eksempel på dette var den disippelen som skal ha gjemt seg under sengen til sin store lærer for å finne ut hvordan han tedde seg overfor sin kone. Da den unge disippelen ble avkrevd en forklaring på sin nysgjerrighet, sa han: ’Det er Tora og fortjener å bli studert.’ Dette var et synspunkt som både rabbinerne og deres elever godtok.»

Man la altså større vekt på rabbinerne enn på Toraen, i og med at man skulle lære Tora gjennom rabbinerne, og på den måten ble jødedommen fra det første århundre av en rabbinerorientert religion. Man nærmet seg ikke Gud gjennom hans inspirerte Ord, men gjennom et personlig forbilde, en mester, rabbineren. Dermed var det bare naturlig at det ble lagt større vekt på de muntlige lover og tradisjoner som disse rabbinerne framholdt, enn på de inspirerte skrifter. Fra da av dreier den jødiske litteratur, for eksempel Talmud, seg først og fremst om rabbinernes diskusjoner, deres atferd og anekdoter om dem og ikke så mye om Guds kunngjøringer.

Rabbinerne opp gjennom tidene

De første rabbinerne hadde en kolossal myndighet og innflytelse, men de hadde ikke sin religiøse virksomhet som sitt levebrød. Oppslagsverket Encyclopaedia Judaica sier: «Den rabbineren vi møter i Talmud, er . . . helt forskjellig fra hans motstykke i våre dager. Den talmudiske rabbiner beskjeftiget seg med å fortolke og forklare Bibelen og den muntlige lov, og han hadde så godt som alltid et yrke som han livnærte seg ved hjelp av. Det var først i middelalderen at rabbineren ble . . . lærer, forkynner og åndelig overhode i en jødisk menighet eller et jødisk samfunn.»

Da noen rabbinere begynte å gjøre sitt embete om til en lønnet stilling, var det andre som tok til orde mot dette. Maimonides, den berømte rabbineren i det tolvte århundre som tjente til livets opphold som lege, raste mot slike rabbinere. «[De] gjorde krav på pengestøtte fra enkeltpersoner og samfunnsgrupper og fikk folk til å gå ut fra, i fullstendig dårskap, at det er obligatorisk og riktig å gi [økonomisk] hjelp til vismenn og lærde og folk som studerer Tora, slik at deres Tora blir deres yrke. Alt dette er galt. Det er ikke et eneste ord, verken i Toraen eller i vismennenes uttalelser, som støtter dette.» (Commentary on the Mishnah, Avot 4: 5) Men senere generasjoner av rabbinere tok ikke hensyn til at Maimonides hadde fordømt en slik praksis.

Idet jødedommen gikk inn i den moderne tidsalder, ble den splittet opp i forskjellige fraksjoner: reformjødedommen, den konservative jødedom og den ortodokse jødedom. For mange jøder kom religiøse trosoppfatninger og skikker etter hvert i annen rekke. Dermed ble også rabbinernes stilling undergravd. Rabbineren ble hovedsakelig et ordinert overhode for en menighet og fungerte som en betalt, profesjonell lærer og rådgiver for medlemmene av sin gruppe. Men blant de ultraortodokse hasidiske gruppene gikk man derimot lenger når det gjaldt å betrakte rabbineren som mester og eksempel.

Legg merke til hva Edward Hoffman skriver i sin bok om den hasidiske Habad-Lubavitsj-bevegelsen: «De første hasideere la også vekt på at det i hver generasjon finnes én jødisk leder, en zaddik [en rettferdig], som er sin tids ’Moses’. Han er mer lærd og mer hengiven overfor andre enn noen annen. Hver gruppe av hasideere mente at deres rebbe [jiddisch for «rabbi»] ved sin veldige fromhet til og med kunne påvirke Den allmektiges beslutninger. Han ble ikke bare aktet og æret som et eksempel i kraft av sine banebrytende forelesninger, nei, man så det slik at selve hans væremåte (’hvordan han knytter skolissene,’ som det ble sagt) foredlet menneskeheten og gav små hint om veien til Gud.»

«Dere skal ikke la dere kalle rabbi»

Jesus, den jøden i det første århundre som grunnla kristendommen, levde på den tiden da fariseernes rabbinervesen begynte å vinne innpass i jødedommen. Han var ikke fariseer og var heller ikke utdannet ved deres skoler, men likevel ble også han kalt rabbi. — Markus 9: 5; Johannes 1: 38; 3: 2.

Jesus fordømte de rabbinske strømningene i jødedommen da han sa: «De skriftlærde og fariseerne har satt seg på Mose stol. De liker den mest fremtredende plassen ved aftensmåltidene og de fremste sitteplassene i synagogene og hilsenene på torgene og å bli kalt rabbi av folk. Men dere, dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres lærer, mens dere alle er brødre.» — Matteus 23: 2, 6—8.

Jesus advarte mot det skille mellom leg og lærd som var i ferd med å utvikle seg innenfor jødedommen. Han fordømte det å tillegge mennesker større betydning enn de har krav på. «Én er deres lærer,» erklærte han modig. Hvem siktet han til?

Moses, «som [Jehova] gav seg til kjenne for, ansikt til ansikt», og som vismennene selv kalte «vår rabbi», var en ufullkommen mann. Selv han kunne gjøre feil. (5. Mosebok 32: 48—51; 34: 10; Forkynneren 7: 20) Jehova holdt ikke Moses fram som det største eksempel, men sa til ham: «Av deres landsmenn vil jeg la det fremstå en profet som deg iblant dem. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byr ham. Den som ikke hører på de ord han taler i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap.» — 5. Mosebok 18: 18, 19.

Bibelens profetier viser at disse ordene ble oppfylt på Jesus, Messias.a Jesus var ikke bare «som» Moses; han var større enn Moses. (Hebreerne 3: 1—3) Bibelen forteller at Jesus ble født som et fullkomment menneske, og til forskjell fra Moses tjente han Gud «uten synd». — Hebreerne 4: 15.

Følg det store eksempel

Jødene er ikke kommet nærmere Gud ved å studere rabbinernes ord og gjerninger i detalj. Et ufullkomment menneske kan nok være et godt eksempel når det gjelder trofasthet, men hvis vi gransker og etterligner alt det han gjør, vil vi også komme til å etterligne hans feil og ufullkommenheter og ikke bare hans sterke sider. Da ville vi gi urettmessig ære til det skapte i stedet for å ære Skaperen. — Romerne 1: 25.

Jehova har likevel skaffet til veie et eksempel for menneskene. Ifølge Bibelen hadde Jesus en førmenneskelig tilværelse. Ja, han blir kalt «den usynlige Guds bilde, all skapnings førstefødte». (Kolosserne 1: 15) Ettersom Jesus har tjent som Guds «mesterarbeider» i himmelen i utallige årtusener, kan han bedre enn noen annen hjelpe oss til å bli kjent med Jehova. — Ordspråkene 8: 22—30, vers 30 fra NW; Johannes 14: 9, 10.

Derfor kunne Peter skrive: «Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge nøye i hans fotspor.» (1. Peter 2: 21) Apostelen Paulus oppfordret de kristne til «ufravendt [å se] på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus». Han forklarte også at «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter omhyggelig skjult». (Hebreerne 12: 2; Kolosserne 2: 3) Ikke noe annet menneske — verken Moses eller noen av de rabbinske vismenn — fortjener en slik oppmerksomhet. Jesus er den som skal etterlignes nøye. Guds tjenere føler ikke behov for å ha en slik tittel som «rabbiner» og å bli tiltalt som «rabbi», men hvis det noensinne har vært en som er verdig til å bli kalt «rabbi», så er det Jesus.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 28]

© Brian Hendler 1995. All Rights Reserved