Vår tjeneste for Jehova som en forent familie

FORTALT AV ANTONIO SANTOLERI

Far var 17 år da han forlot Italia i 1919. Han reiste til Brasil fordi han søkte et bedre liv. Med tiden ble han innehaver av en frisørsalong i en liten by i det indre av staten São Paulo.

EN DAG i 1938, da jeg var sju år, fikk far et eksemplar av bibeloversettelsen Brasileira av en mann som var innom salongen hans. To år senere fikk mor en alvorlig sykdom og forble invalid resten av livet. Far ble også syk, så hele familien — mor, far, min søster, Ana, og jeg — flyttet til byen São Paulo for å bo hos slektninger.

Mens jeg gikk på skolen i São Paulo, ble jeg svært glad i å lese. Aller best likte jeg bøker om historie, og det gjorde inntrykk på meg at slike bøker av og til kom inn på Bibelen. En skjønnlitterær bok som jeg hadde lånt på byens offentlige bibliotek, nevnte Bergprekenen flere ganger. Det var da jeg bestemte meg for å få tak i en bibel og lese denne prekenen selv. Jeg lette etter den bibelen som far hadde fått flere år tidligere, og til slutt fant jeg den nederst i en stor koffert, der den hadde ligget i sju år.

Familien vår var katolikker, så jeg var aldri blitt oppmuntret til å lese i Bibelen. Nå lærte jeg på egen hånd å slå opp kapitler og vers. Jeg leste med stor interesse ikke bare Bergprekenen, men hele Matteusevangeliet og andre bibelske bøker. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var den rene klang av sannhet som preget framstillingen av Jesu lære og mirakler.

Fordi jeg forstod at det var stor forskjell mellom den katolske religion og det jeg leste i Bibelen, begynte jeg å gå i den presbyterianske kirke, og Ana var med meg. Likevel hadde jeg en følelse av tomhet i hjertet. I årevis hadde jeg ivrig søkt Gud. (Apostlenes gjerninger 17: 27) En stjerneklar kveld, da jeg var i det tenksomme hjørnet, spurte jeg meg selv: «Hvorfor er jeg her? Hva er meningen med livet?» Jeg fant meg et bortgjemt sted i bakgården, knelte ned og bad: «Herre Gud! Hvem er du? Hvordan kan jeg lære deg å kjenne?» Det tok ikke lang tid før jeg fikk et svar.

Jeg blir kjent med Bibelens sannhet

En dag i 1949 var det en ung kvinne som henvendte seg til far da han gikk av trikken. Hun tilbød ham bladene Vakttårnet og Våkn opp!, og han takket ja til å abonnere på Vakttårnet. Han bad henne også komme og besøke familien vår og fortalte at han hadde to barn som gikk i den presbyterianske kirke. Da hun besøkte oss, leverte hun boken Børn til Ana og startet et bibelstudium med henne. Senere ble jeg med på studiet.

I november 1950 var vi for første gang til stede ved et av Jehovas vitners stevner. Der ble boken «Gud er sanndru» frigitt, og under det videre bibelstudiet vårt brukte vi den som hjelpemiddel. Det gikk ikke lang tid før vi skjønte at vi hadde funnet sannheten, og i april 1951 ble vi døpt som et symbol på vår innvielse til Jehova. Far innviet seg noen år senere og døde som en trofast tjener for Gud i 1982.

Lykkelig som heltidstjener

I januar 1954, da jeg ennå bare var 22 år, ble jeg innbudt til å tjene ved Jehovas vitners avdelingskontor, som kalles Betel. Da jeg kom dit, ble jeg overrasket over at det var en mann som bare var to år eldre enn meg, Richard Mucha, som var avdelingstjener. I 1955 oppstod det et behov for områdetjenere, det vil si slike reisende tilsynsmenn som i dag kalles kretstilsynsmenn, og jeg var blant de fem som ble innbudt til å delta i denne tjenesten.

Jeg ble bedt om å reise i staten Rio Grande do Sul. Det var bare åtte menigheter av Jehovas vitner der da jeg kom dit, men i løpet av de neste 18 månedene ble det opprettet to nye menigheter og 20 isolerte grupper. I dag er det 15 kretser med omkring 20 menigheter hver i denne delen av landet! I slutten av 1956 fikk jeg beskjed om at mitt område var blitt delt i fire mindre områder, som skulle bli tjent av fire andre områdetjenere. Jeg ble bedt om å vende tilbake til Betel for å få et nytt oppdrag.

Til min overraskelse og glede ble jeg sendt til det nordlige Brasil som seksjonstjener (nå kalt områdetilsynsmann), det vil si en reisende tjener som besøkte en rekke områder (nå kalt kretser). I Brasil var det den gangen 12 000 Jehovas vitner, og landet var inndelt i to seksjoner. Richard Wuttke tjente i sør, og jeg hadde den nordlige seksjonen. På Betel fikk vi opplæring i å betjene en filmframviser, slik at vi kunne vise de filmene som Jehovas vitner hadde laget: «Den nye verdens samfunn i virksomhet» og «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær».

På den tiden var det å reise noe helt annet enn det er i dag. Ingen av vitnene hadde bil, så jeg reiste med kano, robåt, oksekjerre, hest, vogn, lastebil og én gang med fly. Det var spennende å fly over Amazonasjungelen og lande i Santarém, en by som ligger midt mellom Belém ved munningen av Amazonas og Manaus, hovedstaden i staten Amazonas. Den gangen hadde ikke seksjonstjenerne så mange områdestevner å besøke, så derfor brukte jeg mye av tiden til å vise Selskapets filmer. I større byer kunne det være flere hundre til stede.

Det som gjorde størst inntrykk på meg i det nordlige Brasil, var Amazonasområdet. Mens jeg tjente der i april 1957, gikk Amazonas og dens bielver over sine bredder. Jeg fikk anledning til å vise en av filmene inne i jungelen, der jeg spente opp et lerret mellom to trær. Filmframviseren ble forsynt med elektrisk kraft fra en motorbåt som lå for anker i elven like ved. For mange av de tilstedeværende var dette den første filmen de noen gang hadde sett.

Kort tid senere vendte jeg tilbake til Betel, og året etter, i 1958, hadde jeg gleden av å overvære det historiske internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» som Jehovas vitner holdt i New York. Stevnet varte i åtte dager og samlet deltagere fra 123 land. Den siste dagen var det 253 922 som fylte opp de to stadionene som ble brukt, Yankee Stadium og det nærliggende Polo Grounds.

Glederike forandringer i livet mitt

Da jeg kom tilbake til Betel, ble jeg snart kjent med Clara Berndt, og i mars 1959 giftet vi oss. Vi ble sendt ut i områdetjenesten i staten Bahia, der vi tjente i omkring et år. Clara og jeg husker fremdeles med glede den ydmykhet, gjestfrihet, nidkjærhet og kjærlighet som brødrene der viste; de var fattige materielt sett, men hadde rikelig av Rikets frukt. Senere ble vi overflyttet til staten São Paulo. Det var der, i 1960, at min kone ble gravid, noe som betydde at vi måtte slutte i heltidstjenesten.

Vi bestemte oss for å flytte til et sted i staten Santa Catarina, der min kone var født. Den sønnen vi fikk, Gerson, var den første av våre fem barn. Etter ham kom Gilson i 1962, Talita i 1965, Tárcio i 1969 og Janice i 1974. Takket være Jehova og den gode veiledningen han gir, klarte vi å ta imot den utfordringen det var å oppdra dem i «Jehovas tukt og formaning». — Efeserne 6: 4.

Vi ser på hvert av barna våre som noe dyrebart. Salmistens ord uttrykker på en treffende måte hvordan vi føler det: «Se, sønner er en arv fra Jehova; livsfrukt er en lønn.» (Salme 127: 3) Trass i enkelte problemer har vi tatt oss av barna våre slik vi ville ha tatt oss av enhver «arv fra Jehova», og vi har lagt vinn på å følge rettledningen i hans Ord. Velsignelsene har vært mange. Ord kan ikke beskrive den glede vi følte da alle fem i tur og orden og etter egen tilskyndelse fortalte at de ønsket å bli døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova. — Forkynneren 12: 1.

Våre barns valg

Vi ble overlykkelige da Gerson kort tid etter å ha fullført et kurs i databehandling sa at han hadde lyst til å tjene på Betel, noe som betydde at han ville satse på heltidstjenesten i stedet for en yrkeskarriere. Likevel var ikke livet på Betel så lett for Gerson til å begynne med. Da vi besøkte ham etter hans første fire måneder på Betel, ble jeg slått av det triste ansiktsuttrykket han hadde under avskjeden. I bakspeilet på bilen kunne jeg se at han stod og betraktet oss helt til vi ble borte i den første svingen. Øynene mine ble så fulle av tårer at jeg måtte parkere i veikanten en stund før vi kunne fortsette den 70 mil lange reisen hjemover.

Etter hvert fant Gerson seg riktig godt til rette på Betel. Da han hadde vært der i nesten seks år, giftet han seg med Heidi Besser, og de tjente sammen på Betel i enda to år. Så ble Heidi gravid, og de måtte slutte. Datteren deres, Cintia, er nå seks år, og hele familien deltar sammen i Rikets virksomhet.

Ikke lenge etter at vi hadde besøkt Gerson på Betel for første gang, sa Gilson, som akkurat var ferdig med det første året av sin utdannelse i bedriftsøkonomi, at han også hadde lyst til å begynne der. Hans planer var å tjene på Betel i et år og så fortsette utdannelsen etterpå. Men planene ble forandret, og han ble værende på Betel. I 1988 giftet han seg med Vivian Gonçalves, som var pioner, det vil si heltidsforkynner. De har tjent sammen på Betel hele tiden siden.

Vår glede ble enda større da vårt tredje barn, Talita, valgte å begynne i pionertjenesten i 1986 etter å ha gjennomgått et kurs i teknisk tegning. Tre år senere ble også hun innbudt til å begynne på Betel. I 1991 giftet hun seg med José Cozzi, som hadde tjent på Betel i ti år. De har fortsatt i Betel-tjenesten som ektepar.

Min kone og jeg ble på nytt varme om hjertet da Tárcio, den neste i rekken, gjentok de ordene vi hadde hørt tre ganger allerede: «Far, jeg har lyst til å begynne på Betel.» Søknaden hans ble innvilget, og i 1991 begynte også han på Betel, der han ble værende fram til 1995. Vi er glad for at han brukte sin ungdoms styrke til å fremme Rikets interesser på denne måten i over tre år.

Vårt yngste barn, Janice, bestemte seg for å tjene Jehova og ble døpt da hun var 13 år. Mens hun gikk på skolen, tjente hun som hjelpepioner i et år. Den 1. september 1993 begynte hun så som alminnelig pioner her i menigheten vår i byen Gaspar.

Nøkkelen til gode resultater

Hva er hemmeligheten bak det å få en familie til å være forent i tilbedelsen av Jehova? Jeg tror ikke det finnes noen magisk formel. I sitt Ord har Jehova fortalt kristne foreldre hva de bør gjøre, så all ære må gå til ham for de gode resultatene vi har oppnådd. Vi har ikke gjort annet enn å prøve å følge hans rettledning. (Ordspråkene 22: 6) Alle barna våre har arvet en latinsk sentimentalitet fra meg og en praktisk germansk innstilling fra sin mor. Men det viktigste de har mottatt fra oss, er en åndelig arv.

I hjemmet vårt dreide livet seg om Rikets interesser. Det var ikke bestandig så lett å sette disse interessene på førsteplassen. For eksempel klarte vi ikke alltid å sørge for at vårt familiestudium av Bibelen ble holdt regelmessig, men vi gav aldri opp. Fra sine første levedager ble barna tatt med på kristne møter og små og store stevner. Det var bare sykdom eller andre ekstraordinære hendelser som hindret oss i å være til stede. I tillegg fulgte barna med oss ut i den kristne tjeneste allerede i svært ung alder.

Da de var rundt ti år, begynte de å holde taler på den teokratiske tjenesteskolen. Vi hjalp dem med å utarbeide de første talene, og vi oppmuntret dem til å bruke en disposisjon i stedet for et manuskript. Senere utarbeidet de talene sine selv. Da de var mellom ti og tolv år, begynte de også alle sammen å delta regelmessig i tjenesten. Dette var den eneste livsstilen de kjente.

Min kone, Clara, hadde en viktig rolle i oppdragelsen av barna. Mens de var helt små — den tiden da et barn er som en svamp og suger til seg alt det får lære — leste hun hver kveld en bibelsk fortelling for dem og bad sammen med hver enkelt. Hun gjorde god bruk av bøkene Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, Lytt til den store Lærer og Min bok med fortellinger fra Bibelen.a Da Jehovas vitner etter hvert begynte å produsere audiovisuelle hjelpemidler, tok vi også dem i bruk.

Våre erfaringer som kristne foreldre bekrefter at barn må vies daglig oppmerksomhet. Det å bli vist personlig interesse og få masse kjærlighet og rikelig av foreldrenes tid er blant barns grunnleggende behov. Vi så det ikke bare som vår plikt som foreldre å dekke disse behovene så godt vi kunne, men det gav oss også stor glede å gjøre det.

Det er virkelig oppmuntrende for foreldre å få oppleve oppfyllelsen av det som står i Salme 127: 3—5: «Se, sønner er en arv fra Jehova; livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig manns hånd, slik er ungdoms sønner. Lykkelig er den sunne og sterke mann som har fylt sitt kogger med dem.» Vår tjeneste for Jehova som en forent familie har i sannhet gitt oss stor glede!

[Fotnote]

[Bilde på side 26]

Antonio Santoleri med sin nærmeste familie