Når det inntreffer naturkatastrofer

Accra i Ghana, 4. juli 1995: Den verste nedbøren på nesten 60 år forårsaket omfattende flom. Omkring 200 000 mistet alt de eide, 500 000 mistet adgang til hjemmet sitt, og 22 mistet livet.

San Angelo i Texas, 28. mai 1995: Tornadoer og hagl herjet denne byen med 90 000 innbyggere og forårsaket ødeleggelser for anslagsvis 750 millioner kroner.

Kobe i Japan, 17. januar 1995: Et jordskjelv som bare varte i 20 sekunder, førte til at tusener ble drept, titusener ble såret og hundretusener ble hjemløse.

VI LEVER i det som kan kalles katastrofenes tidsalder. En FN-rapport som tar for seg de 30 årene fra 1963 til 1992, forteller at tallet på dem som ble drept, såret eller fordrevet av katastrofer, steg med gjennomsnittlig seks prosent i året i denne perioden. Den triste situasjonen har fått FN til å utpeke 1990-årene til «det internasjonale tiår for begrensning av naturkatastrofer».

Likevel er det ikke slik at naturkrefter — for eksempel et uvær, et vulkanutbrudd eller et jordskjelv — alltid bringer med seg en katastrofe. Disse kreftene utfolder seg hundrevis av ganger hvert år uten at noen mennesker blir skadet. Men når mange blir drept og det oppstår store materielle ødeleggelser, snakker man med rette om en katastrofe.

Det ser ut til at en økning i tallet på naturkatastrofer ikke er til å unngå. Boken Natural Disasters—Acts of God or Acts of Man? sier: «Folk forandrer det miljøet de lever i, slik at det blir mer mottagelig for enkelte typer katastrofer, og de oppfører seg på en måte som gjør dem mer sårbare for slike farer.» Boken beskriver et tenkt tilfelle: «I et slumstrøk der hus av tunge leirsteiner står på kanten av en bratt fjellkløft, kan et mindre jordskjelv godt vise seg å bli en katastrofe når det gjelder død og lidelse. Men hva er det som er den viktigste årsaken til katastrofen? Er det rystelsene i jordskorpen, eller er det det at folk bor i farlige hus på et farlig sted?»

Det finnes enda en grunn til at økningen i tallet på naturkatastrofer ikke er overraskende, en grunn som er kjent for dem som studerer Bibelen. For nesten 2000 år siden forutsa Jesus at «avslutningen på tingenes ordning» blant annet skulle kjennetegnes av «matmangel og jordskjelv på det ene stedet etter det andre». (Matteus 24: 3, 6—8) Bibelen forutsier også at menneskene i «de siste dager» skulle være egenkjærlige og pengekjære og mangle kjærlighet til godhet.a (2. Timoteus 3: 1—5) Disse karaktertrekkene får ofte menneskene til å skade sitt eget miljø, noe som gjør dem mer sårbare for naturkreftene. Menneskelagde katastrofer er også et produkt av det kjærlighetsløse samfunnet de fleste er nødt til å leve i.

Verden blir etter hvert tettere befolket, menneskenes oppførsel gjør folk mer utsatt for farer, og jordens ressurser blir forvaltet på en stadig dårligere måte — altså kommer menneskene fortsatt til å bli hjemsøkt av katastrofer. I slike situasjoner byr det på utfordringer å yte hjelp, noe den neste artikkelen kommer inn på.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 3]

Øverst: Information Services Department, Ghana; til høyre: San Angelo Standard-Times

[Biderettigheter på side 2]

FORSIDEN: Maxie Roberts/Gjengitt med tillatelse av forbundsstaten