Når det blir slutt på alle lidelser
DET hørte ikke med til Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle erfare lidelser. Han planla det ikke og ønsker heller ikke at det skal være slik. Men du spør kanskje: «Hvordan oppstod det i så fall lidelser, og hvorfor har Gud tillatt dette helt fram til i dag?» — Jevnfør Jakob 1: 13.
Svaret finner vi i den eldste skrevne beretning om menneskenes historie, Bibelen, og særlig i 1. Mosebok. Der fortelles det at våre første foreldre, Adam og Eva, fulgte Satan Djevelen i hans opprør mot Gud. Deres handlemåte reiste fundamentale stridsspørsmål som rokket ved selve grunnlaget for den universelle lov og orden. Da de krevde rett til selv å bestemme hva som var godt, og hva som var ondt, gjorde de opprør mot Guds overherredømme. De bestred hans rett til å herske og til å være den enerådende dommer i spørsmål som gjelder «godt og ondt». — 1. Mosebok 2: 15—17; 3: 1—5.
Hvorfor ikke straks tvinge sin vilje igjennom?
«Hvorfor tvang ikke Gud straks sin vilje igjennom?» spør du kanskje. For mange virker det såre enkelt. «Gud hadde makten. Han skulle ha brukt den til å tilintetgjøre opprørerne,» sier de. (Salme 147: 5) Men spør deg selv: «Bifaller jeg uten videre at alle som har makt, tvinger sin vilje igjennom? Føler jeg ikke automatisk avsky for en diktator som bruker dødsskvadroner for å rydde sine fiender av veien?» De fleste fornuftige mennesker tar avstand fra den framgangsmåten.
«Joda,» sier du, «men hvis Gud utøvde slik makt, ville ingen sette spørsmålstegn ved det han gjorde.» Er du sikker på det? Stemmer det ikke at folk faktisk setter spørsmålstegn ved Guds maktutøvelse? Noen ganger lurer de på hvorfor han ikke har brukt makt, for eksempel for å fjerne det onde. Andre ganger lurer de på hvorfor han har brukt makt. Selv den trofaste Abraham hadde problemer med Guds bruk av makt overfor sine fiender. Husk det som utspant seg da Gud bestemte seg for å ødelegge Sodoma. Abraham var med urette redd for at gode mennesker skulle komme til å dø sammen med de onde. Han ropte ut: «Det er utenkelig når det gjelder deg, at du skulle handle på den måten — å la den rettferdige dø sammen med den onde.» (1. Mosebok 18: 25) Selv rettsindige mennesker som Abraham har behov for å bli forsikret om at absolutt makt ikke vil bli misbrukt.
Selvfølgelig kunne Gud ha tilintetgjort Adam, Eva og Satan med det samme. Men tenk på hvordan dette kunne ha berørt andre engler eller framtidige skapninger, som kanskje på et senere tidspunkt ville ha fått vite om hans handlemåte. Ville de da ha sittet igjen med nagende tvil med hensyn til det rettmessige ved Guds styre? Ville ikke Gud da kunne ha blitt utsatt for den anklage at han i virkeligheten er en slags totalitær despot, slik Nietzsche beskrev ham, en Gud som hensynsløst utsletter enhver som setter seg opp mot ham?
Hvorfor ikke sørge for at folk gjør det som er rett?
«Kunne ikke Gud bare sørge for at folk gjør det som er rett?» spør kanskje noen. Vel, tenk over noen momenter i den forbindelse. Gjennom hele historien har herskere og myndigheter prøvd å få folk til å rette seg etter deres ideer. Noen av dem har gått inn for å få kontroll over menneskers sinn, kanskje ved hjelp av medisiner eller kirurgi, og på den måten har de fratatt ofrene den fantastiske gaven som deres frie vilje er. Setter vi ikke pris på å være skapninger med en fri vilje, selv om denne gaven kan bli misbrukt? Finner vi oss i at en regjering eller en hersker prøver å frata oss evnen til å velge?
Men hvilket alternativ hadde Jehova Gud hvis han ikke straks skulle bruke makt for å håndheve sin lov? Han bestemte at den beste måten å ta seg av opprøret på var å tillate at de som forkastet hans lover, midlertidig fikk lov til å leve uavhengig av hans styre. Dermed ville menneskeslekten, som nedstammet fra Adam og Eva, få en begrenset tid på seg til å styre seg selv uten å være underlagt Guds lov. Hvorfor gjorde han det slik? Fordi han visste at det i tidens løp ville bli frambrakt ugjendrivelige beviser for at hans måte å styre på alltid er rett og rettferdig, også når han bruker sin ubegrensede makt til å tvinge sin vilje igjennom, og for at ethvert opprør mot ham før eller senere ender i katastrofe. — 5. Mosebok 32: 4; Job 34: 10—12; Jeremia 10: 23.
Hva med alle de uskyldige ofrene?
«Hva med alle de uskyldige ofrene i mellomtiden,» spør du kanskje. «Er det virkelig verdt deres lidelse å bevise et eller annet juridisk poeng?» Vel, Gud har ikke tillatt det onde bare for å bevise et dunkelt juridisk poeng. Tvert imot, han har gjort det for å fastslå en grunnleggende sannhet én gang for alle, nemlig at han alene er Overherre, og at alle hans skapninger er nødt til å adlyde hans lover for å kunne oppnå varig fred og lykke.
Et viktig moment å ha i tankene er at Gud vet at han kan råde fullstendig bot på all den skade dette måtte påføre menneskeheten. Han vet at den midlertidige smerten og lidelsen vil få et gunstig utfall på lang sikt. Tenk på en mor som holder barnet sitt tett inntil seg mens en lege påfører barnet smerte ved å sette en vaksine. Motivet er å beskytte barnet mot en sykdom som ellers ville ha tatt livet av det. Ingen mor vil at barnet hennes skal ha det vondt. Ingen lege har lyst til å påføre pasienten smerte. Der og da forstår ikke barnet grunnen til at det må gjennomgå noe som gjør vondt, men senere vil det forstå hvorfor dette ble tillatt.
Virkelig trøst for dem som lider?
Noen mener kanskje at bare det å vite om disse tingene ikke er til særlig trøst for dem som lider. Hans Küng sier at en fornuftsmessig forklaring på lidelsens eksistens er «til omtrent like stor hjelp for den lidende som en forelesning om matvarers sammensetning er for en mann som sulter». Han spør: «Kan alle de gløgge resonnementene virkelig være til oppmuntring for menneskeheten, som nærmest drukner i lidelse?» Vel, ingen av de «gløgge resonnementene» til mennesker som ignorerer Guds Ord, Bibelen, har vært til oppmuntring for dem som lider. Slike menneskelige resonnementer har bare gjort problemet verre ved å antyde at Gud hadde til hensikt å la menneskene lide, og at jorden ble skapt til å være en jammerdal og et forsøksfelt for dem som til slutt oppnår liv i himmelen. For en blasfemi!
Bibelen selv gir derimot virkelig trøst. Den kommer ikke bare med en logisk forklaring på lidelsens eksistens, men den bygger også opp tilliten til Guds sikre løfte om at han skal råde bot på all den skade som midlertidige lidelser har forårsaket.
«Gjenopprettelsen av alt»
Om kort tid skal Gud gjenopprette de forholdene som han lot det første menneskepar leve under før de gjorde opprør. Den fastsatte tiden for menneskenes uavhengige styre er i ferd med å løpe ut. Vi lever i den tiden da han skal sende «Jesus, som himmelen ganske visst må beholde inntil tidene for gjenopprettelsen av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid». — Apostlenes gjerninger 3: 20, 21.
Hva kommer Jesus Kristus til å gjøre? Han skal fjerne alle Guds fiender fra jorden. (2. Tessaloniker 1: 6—10) Dette vil ikke være en summarisk henrettelse, en slik som menneskelige diktatorer setter i verk. Det finnes et svært omfattende vitnesbyrd om de katastrofale følgene menneskenes vanstyre har fått, og derfor vil Gud være i sin fulle rett når han snart bruker sin ubegrensede makt til å tvinge sin vilje igjennom. (Åpenbaringen 11: 17, 18) I første omgang innebærer dette en trengsel som overgår alt det som har rammet jorden tidligere, en trengsel som ligner på flommen i Noahs dager, men som blir mye større. (Matteus 24: 21, 29—31, 36—39) De som overlever den «store trengsel», får oppleve «tider med ny styrke» når de ser oppfyllelsen av alle de løfter som Gud har gitt «gjennom sine hellige profeters munn». (Apostlenes gjerninger 3: 19; Åpenbaringen 7: 14—17) Hva er det Gud har lovt?
Jo, Guds profeter i gammel tid sa at det skal bli slutt på den lidelse som er en følge av krig og blodsutgytelser. I Salme 46: 9 leser vi for eksempel: «Han får kriger til å opphøre til jordens ytterste ende.» Ingen flere uskyldige ofre og ynkverdige flyktninger, ingen flere som blir voldtatt, lemlestet og drept i grusomme kriger! Profeten Jesaja sier: «Nasjon skal ikke løfte sverd mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig.» — Jesaja 2: 4.
Profetene forutsier også en slutt på den lidelse som kriminalitet og urettferdighet er årsak til. Ordspråkene 2: 21, 22 lover at «det er de rettskafne som skal bo på jorden», og at de som forårsaker smerte og lidelse «skal bli revet bort fra den». Aldri mer skal det være slik at ’menneske hersker over menneske til skade for ham’. (Forkynneren 8: 9) Alle de onde skal bli fjernet for bestandig. (Salme 37: 10, 38) Enhver får mulighet til å leve i fred og trygghet, uten å lide. — Mika 4: 4.
Profetene lover dessuten at det skal bli slutt på den lidelse som er et resultat av fysiske og følelsesmessige sykdommer. (Jesaja 33: 24) Jesaja lover at de blinde, døve og uføre og alle de som er rammet av sykdom, skal bli helbredet. (Jesaja 35: 5, 6) Gud skal til og med oppheve virkningene av døden. Jesus forutsa at «alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut». (Johannes 5: 28, 29) I sitt syn av «en ny himmel og en ny jord» fikk apostelen Johannes høre at «Gud selv . . . skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer». (Åpenbaringen 21: 1—4) Prøv å forestille deg det! Ingen smerte, ingen tårer, ingen skrik, ingen død — ingen lidelse lenger!
Alle de tragedier som kan ha inntruffet i løpet av den tiden da Gud midlertidig har tillatt det onde, skal bli rettet på. Selv minnet om menneskenes smerte og lidelse — som aldri har hørt med til Guds hensikt — skal forsvinne fullstendig. «De tidligere trengsler [skal] virkelig . . . være glemt . . . de tidligere ting skal ikke minnes,» profeterte Jesaja. (Jesaja 65: 16, 17) Guds opprinnelige hensikt, som gikk ut på at en fullkommen menneskeslekt skulle leve i fullstendig fred og lykke på en paradisisk jord, skal bli fullt ut gjennomført. (Jesaja 45: 18) Menneskene vil da ha ubetinget tillit til Guds overherredømme. For et privilegium det er å leve i en tid da han skal gjøre slutt på all menneskelig lidelse, en tid da han viser at han ikke er en slags «despot, bedrager, svindler og bøddel», som Nietzsche anklaget ham for å være, men at han alltid er kjærlig, vis og rettferdig når han gjør bruk av sin absolutte makt!
[Bilde på side 5]
Noen herskere har prøvd å få kontroll over folks tanker og på den måten frata dem deres frie vilje
[Rettigheter]
UPI/Bettmann
[Bilde på side 7]
Når det blir slutt på alle lidelser, vil alle fullt ut glede seg over livet