Hvorfor så mye hemmeligholdelse?

«DET er ikke noe som er så byrdefullt som en hemmelighet.» Det hevder i hvert fall et fransk ordspråk. Kanskje det kan være forklaringen på at vi liker å kjenne til en hemmelighet, men at vi noen ganger blir frustrert når vi ikke kan snakke om den. I århundrenes løp er det likevel mange som har gått inn for å holde ting hemmelige. De har organisert seg i hemmelige selskaper for å nå et felles mål.

Blant de første av disse hemmelige selskapene var forskjellige mysteriekulter som oppstod i Egypt, Hellas og Romerriket. Senere beveget noen slike grupper seg bort fra sitt religiøse utgangspunkt og fikk politiske, økonomiske og sosiale overtoner. Da det for eksempel ble opprettet laug i Europa i middelalderen, tydde medlemmene til hemmeligholdelse hovedsakelig for å beskytte sine egne økonomiske interesser.

I vår tid ligger det ofte edle motiver bak opprettelsen av hemmelige grupper. Ifølge Encyclopædia Britannica kan de ha «sosiale og veldedige intensjoner» og være opptatt av «å gjennomføre humanitære og pedagogiske programmer». Noen brorskap, ungdomsklubber, sosiale foreninger og andre grupper er også hemmelige, eller i hvert fall delvis hemmelige. Generelt sett er slike grupper harmløse; medlemmene synes rett og slett at det er spennende med hemmeligheter. Hemmelige innvielsesritualer har sterk følelsesmessig appell og styrker kameratskapet og enheten. Medlemmene opplever en følelse av tilhørighet og synes at de finner en mening med tilværelsen. Hemmelige selskaper av dette slaget utgjør vanligvis ingen trussel mot andre. Utenforstående tar ikke skade av at de ikke kjenner til hemmelighetene.

Når hemmeligholdelse er et tegn på fare

Ikke alle hemmelige selskaper praktiserer samme grad av hemmeligholdelse. Men de som har «lag på lag med hemmeligheter,» slik Encyclopædia Britannica uttrykker det, utgjør en særlig trussel. Oppslagsverket sier at «ved å innføre spesielle navn, lojalitetsprøver eller kunnskapsnivåer» klarer de øverste lederne å «sette seg selv i en særstilling», slik at de stimulerer «de lavere sjiktene til å gjøre seg de anstrengelsene som er nødvendige for å nå de øvre nivåene». Det er innlysende at slike grupper er farlige. De som befinner seg i de lavere sjiktene, kan være fullstendig uvitende om organisasjonens egentlige planer, fordi de ennå ikke har avansert til det rette kunnskapsnivået. Man kan lett bli involvert i en gruppe som har mål og metoder som bare delvis er kjent, ja kanskje ikke engang fullt ut forklart for medlemmene. Men en som er kommet med i en slik gruppe, oppdager kanskje senere at det ikke er så lett å forlate den, ettersom han så å si er blitt fanget i et nett av hemmeligheter.

Hemmeligholdelse gir imidlertid signaler om enda større fare når en gruppe har illegale eller kriminelle mål og derfor prøver å skjule selve sin eksistens. Hvis dens eksistens og generelle mål derimot er kjent, kan det være at den prøver å holde medlemslisten og de kortsiktige planene hemmelige. Slik opererer sterkt motiverte terroristgrupper som fra tid til annen sjokkerer verden med sine terrorangrep.

Ja, hemmeligholdelse kan være farlig, både for enkeltpersoner og for samfunnet som et hele. Bare tenk på de hemmelige tenåringsgjengene som bruker vold mot uskyldige ofre og raner dem, kriminelle organisasjoner som den hemmelighetsfulle mafiaen, grupper som vil bevare de hvites herredømme, for eksempel Ku Klux Klana, for ikke å snakke om de mange terroristgruppene rundt om i verden som fortsetter å forpurre forsøkene på å oppnå global fred og sikkerhet.

Hva driver de med nå?

På 1950-tallet ble det organisert hemmelige grupper i flere vesteuropeiske land som følge av den kalde krigen. Disse gruppene skulle danne grunnlag for nasjonale motstandsbevegelser hvis sovjeterne invaderte Vest-Europa. Ifølge det tyske bladet Focus ble det for eksempel opprettet «79 hemmelige våpenlagre» i Østerrike i denne perioden. Noen europeiske land var ikke engang klar over at det fantes slike grupper. Tidlig på 90-tallet kom et blad med denne realistiske vurderingen: «Det er fremdeles ukjent hvor mange av disse organisasjonene som er aktive i dag, og hva de kan ha drevet med i den senere tid.»

Ja, slik er situasjonen. Hvem kan egentlig vite hvor mange hemmelige grupper som akkurat nå utgjør en større trussel enn noen av oss kanskje aner?

[Fotnote]