Tertius — Paulus’ trofaste sekretær

TERTIUS stod overfor en utfordring. Apostelen Paulus ønsket å bruke ham som sin sekretær da han skulle skrive et langt brev til sine medkristne i Roma. Det ville bli et vanskelig arbeid.

Hvorfor var det så vanskelig å være sekretær i det første århundre? Hvordan ble slikt arbeid utført? Hva slags skrivesaker var tilgjengelige?

Sekretærer i gammel tid

I de gamle gresk-romerske samfunn fantes det forskjellige slags sekretærer. Noen menn tjente som statssekretærer — offentlige funksjonærer som arbeidet ved regjeringskontorene. Det var også offentlige sekretærer som tilbød borgerne tjenestene sine på torgene. De velstående hadde private sekretærer (som ofte var slaver). Og så var det hjelpsomme venner som gjerne skrev brev for andre. Ifølge forskeren E. Randolph Richards kunne ferdighetene til slike uoffisielle sekretærer «spenne fra en minimal kompetanse når det gjaldt språk og/eller skriveprosedyrer, til den høyeste grad av dyktighet i raskt å skrive et nøyaktig, korrekt og tiltalende brev».

Hvem benyttet seg av sekretærer? Det var blant andre slike som ikke kunne lese og skrive. Mange av oldtidens kontrakter og forretningsbrev ble avsluttet med en merknad hvor sekretæren bekreftet at han hadde skrevet dokumentet fordi den som hadde betrodd ham oppgaven, ikke var i stand til å gjøre det selv. En annen grunn til å engasjere en sekretær er illustrert ved det som blir sagt i et gammelt brev fra Theben i Egypt. Det er skrevet for en viss Asklepiades og avslutter med ordene: «Eumelus, sønn av Herma, har skrevet dette for ham . . . fordi han skriver så langsomt.»

Å kunne lese og skrive ser imidlertid ikke ut til å ha vært den avgjørende faktoren for å bruke en sekretær. Ifølge bibelforskeren John L. McKenzie «var det trolig ikke engang omtanke for leseligheten, men heller interesse for et vakkert utseende eller i det minste for god orden» som fikk folk til å ty til en sekretærs tjenester. Selv for de velutdannede var skriving trettende, spesielt når det gjaldt lange og omstendelige tekster. Forskeren J. A. Eschlimann sier at alle som kunne, «med glede unngikk denne vanskelige oppgaven og betrodde den til slaver eller profesjonelle skrivere». Når man tar i betraktning skrivemateriell og arbeidsforhold, er det lett å forstå hvorfor folk ikke likte å skrive sine egne brev.

Det man vanligvis skrev på i det første århundre, var papyrus. Man kuttet den saftige margen i stengelen på denne planten i tynne strimler. Et lag av disse strimlene ble lagt utover. Et annet lag ble lagt i kryss over det første. De to lagene ble så presset sammen, og man fikk et ark «papir».

Det var ikke lett å skrive på en slik overflate. Den var ru og trevlete. Ifølge forskeren Angelo Penna «bidrog de porøse papyrusfibrene til å spre blekket, spesielt langs de smale fugene mellom de tynne strimlene». Sekretæren kunne arbeide sittende på bakken med korslagte ben, mens han holdt arket på en tavle med den ene hånden. Hvis han var uerfaren, eller hvis materialene ikke var av beste kvalitet, kunne hans rørpenn bli hengende fast i papyrusen, arket kunne revne, eller skriften kunne bli uleselig.

Blekket var laget av en blanding av sot og et bindemiddel. Ettersom det ble solgt i form av stenger, måtte det bli løst opp i vann i et blekkhus før det kunne brukes til å skrive med. Blant de andre redskapene en sekretær som Tertius trolig hadde med seg, var en kniv til å kvesse rørpennen med og en fuktig svamp til å fjerne feil. Hver eneste bokstav måtte skrives nøyaktig. Skrivingen foregikk derfor sakte og ikke uten vanskeligheter.

’Jeg, Tertius, hilser dere’

Blant de hilsenene som forekommer i slutten av brevet til romerne, er det en hilsen fra Paulus’ sekretær, som skrev: «Jeg, Tertius, som har skrevet ned dette brevet, hilser dere i Herren.» (Romerne 16: 22) Dette er den eneste gangen i Paulus’ skrifter hvor en av hans sekretærer uttaler seg direkte.

Vi vet ikke så mye om Tertius. Ut fra hans hilsen «i Herren» kan vi trekke den slutning at han var en kristen. Han var trolig et medlem av menigheten i Korint og kjente kanskje mange kristne i Roma. Bibelkommentatoren Giuseppe Barbaglio mener at Tertius var en slave eller en frigitt slave. Hvorfor? Først og fremst fordi «skrivere vanligvis hørte til en av disse klassene; dernest fordi hans latinske navn . . . var meget vanlig blant slaver og frigitte slaver». Barbaglio sier videre: «Derfor var han ikke en ’nøytral’ profesjonell skriver; han var en medarbeider som på denne måten hjalp Paulus med å utarbeide hans lengste og mest velformulerte brev; han utførte en verdifull tjeneste som gjorde det mulig for Paulus å spare tid og krefter.»

Tertius utførte virkelig et verdifullt arbeid. Baruk utførte et lignende arbeid for Jeremia, slik Silvanus gjorde det for Peter. (Jeremia 36: 4; 1. Peter 5: 12) For et privilegium slike medarbeidere hadde!

Brevet til romerne

Brevet til romerne ble skrevet mens Paulus var gjest hos Gaius, trolig i Korint omkring år 56, under hans tredje misjonsreise. (Romerne 16: 23) Selv om vi med sikkerhet kan si at Paulus brukte Tertius som sin sekretær til å skrive dette brevet, vet vi ikke nøyaktig hvordan han brukte ham. Uansett hvilken metode som ble brukt, kunne det ikke ha vært noe lett arbeid. Men vi kan være sikker på én ting: I likhet med resten av Bibelen, ble Paulus’ brev til romerne «inspirert av Gud». — 2. Timoteus 3: 16, 17.

Da dette brevet var ferdig, hadde Tertius og Paulus skrevet tusenvis av ord og brukt atskillige ark med papyrus. Etter å ha blitt limt sammen langs margene utgjorde disse arkene en bokrull, trolig tre—fire meter lang. Brevet ble forsiktig rullet sammen og forseglet. Det ser ut til at Paulus deretter har betrodd det til Føbe, en søster fra Kenkreai, som skulle reise til Roma. — Romerne 16: 1, 2.

De framgangsmåtene som er blitt fulgt for å produsere skriftlig materiale, har forandret seg svært siden det første århundre. Men opp gjennom århundrene er brevet til de kristne i Roma blitt bevart av Gud. Hvor takknemlige kan vi ikke være for denne delen av Jehovas Ord, ført i pennen ved hjelp av Paulus’ trofaste og arbeidsomme sekretær Tertius!