De gjorde Jehovas vilje

En far som er rede til å tilgi

DEN er blitt omtalt som den beste novelle som noensinne er skrevet, og det med god grunn. Jesu lignelse om en fars kjærlighet til sin bortkomne sønn gir oss et strålende innblikk i Guds medfølelse med angrende syndere.

Kommet bort og funnet

En mann hadde to sønner. Den yngste sa til ham: ’Jeg vil ha arven min nå, i stedet for å vente til du dør.’ Faren gikk med på det og gav ham sannsynligvis en tredjedel av alt han eide — den andel som den yngste av to sønner hadde krav på. (5. Mosebok 21: 17) Den unge mannen samlet straks sammen eiendelene sine og reiste til et land langt borte der han brukte opp alle pengene sine ved å leve et utsvevende liv. — Lukas 15: 11—13.

Så kom det en hard hungersnød. I sin fortvilelse påtok den unge mannen seg å arbeide som svinegjeter — et foraktelig yrke for en jøde. (3. Mosebok 11: 7, 8) Det var så knapt med mat at han fikk lyst til å spise johannesbrødtreets belgfrukter, som tjente som mat for grisene! Til slutt kom den unge mannen til fornuft. ’Min fars tjenere har mer å spise enn jeg har,’ tenkte han for seg selv. ’Jeg vil dra hjem igjen, bekjenne mine synder og trygle om å få bli en av min fars leiekarer.’a — Lukas 15: 14—19.

Den unge mannen trasket hjemover. Utseendet hans hadde uten tvil forandret seg betraktelig. Likevel drog faren kjensel på ham «mens han ennå var langt borte». Grepet av medlidenhet løp han sin sønn i møte, omfavnet ham og «kysset ham ømt». — Lukas 15: 20.

Den varme velkomsten gjorde det lettere for den unge mannen å lette sin samvittighet. Han sa: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å bli kalt din sønn. La meg få være som en av leiekarene dine.» Faren ropte på slavene sine. «Fort!» befalte han. «Finn fram en lang kjortel, den beste, og ta den på ham, og gi ham en ring på hånden og sandaler på føttene. Og hent den gjødde oksekalven, slakt den, og la oss spise og glede oss, for denne min sønn var død og er blitt levende igjen; han var kommet bort og er blitt funnet.» — Lukas 15: 21—24.

Det ble gjort i stand et storslått gjestebud, som innbefattet musikk og dans. Den eldste sønnen hørte ståheien mens han var på vei hjem fra marken. Da han fikk vite at broren hans var kommet hjem, og at det var det som var årsaken til festlighetene, ble han sterkt forarget. ’Jeg har slavet for deg i mange år, og jeg har aldri vært ulydig mot deg, og likevel har du aldri gitt meg en geitekilling så jeg kunne glede meg sammen med vennene mine,’ beklaget han seg overfor faren. ’Men så snart denne sønnen din kommer tilbake, han som har sløst bort formuen din, gjør du i stand et gjestebud for ham.’ ’Barn,’ svarte faren mildt, ’du har alltid vært hos meg, og alt mitt er ditt. Men vi måtte simpelthen glede oss, for broren din var død og er blitt levende. Han var kommet bort, og nå er han blitt funnet igjen.’ — Lukas 15: 25—32.

Hva vi kan lære

Faren i Jesu lignelse er et bilde på vår barmhjertige Gud, Jehova. I likhet med den bortkomne sønnen finnes det noen som forlater tryggheten i Guds husstand for en tid, men som senere vender tilbake. Hvordan ser Jehova på slike personer? De som vender tilbake til Jehova og angrer oppriktig, kan stole på dette: «Han skal ikke for alltid fortsette å klandre, og han skal ikke fortsette å være harmfull til uavgrenset tid.» (Salme 103: 9) I lignelsen løp faren sin sønn i møte for å ønske ham velkommen tilbake. På lignende måte er ikke Jehova bare villig til, men ivrig etter, å tilgi angrende syndere. Han er «rede til å tilgi», og han gjør det «i rikt mål». — Salme 86: 5; Jesaja 55: 7; Sakarja 1: 3.

I Jesu lignelse gjorde farens oppriktige kjærlighet det lettere for sønnen å samle mot til å dra hjem igjen. Men tenk over dette: Hva ville ha hendt hvis faren hadde slått hånden av sønnen eller i et utbrudd av raseri hadde sagt at han aldri fikk komme tilbake? Med en slik holdning ville han sannsynligvis ha støtt sønnen sin fra seg for godt. — Jevnfør 2. Korinter 2: 6, 7.

På en måte la altså faren grunnlaget for sønnens tilbakekomst da sønnen drog sin vei. I dag må kristne eldste i noen tilfeller fjerne overtredere som ikke angrer, fra menigheten. (1. Korinter 5: 11, 13) Når de gjør det, kan de på en kjærlig måte bane veien for overtredernes tilbakekomst ved å forklare dem hvilke skritt de må ta for å bli gjenopptatt. Mange som i åndelig forstand har kommet bort, har senere husket disse innstendige oppfordringene, noe som har tilskyndt dem til å angre og vende tilbake til Guds husstand. — 2. Timoteus 4: 2.

Faren viste også medfølelse da sønnen kom tilbake. Det tok ikke lang tid før han forstod at sønnen angret oppriktig. I stedet for å forlange at sønnen gav en detaljert beskrivelse av alle sine overtredelser, konsentrerte faren sin oppmerksomhet om å ønske sønnen velkommen tilbake, og han uttrykte stor glede over å kunne gjøre det. De kristne kan etterligne dette eksemplet. De bør glede seg over at en som var kommet bort, er blitt funnet. — Lukas 15: 10.

Farens reaksjon levner ingen tvil om at han lenge hadde sett fram til at den egensindige sønnen hans skulle komme hjem igjen. Men dette er selvfølgelig bare en skygge av det inderlige ønske Jehova har når det gjelder alle som har forlatt hans husstand. Han «ønsker [ikke] at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger». (2. Peter 3: 9) De som angrer sine synder, kan derfor være forvisset om at de vil bli velsignet med «tider med ny styrke . . . fra Jehovas person». — Apostlenes gjerninger 3: 19.

[Fotnote]