Er høsttakkefester til Guds behag?

SAFTIGE frukter, friske grønnsaker og frodige kornnek som er lagt pent opp i en stor haug, er et tiltalende syn. I innhøstningstiden blir altere og prekestoler i mange engelske kirker prydet med slike dekorasjoner. I en rekke europeiske og andre land er det vanlig å innlede og avslutte innhøstningstiden med forskjellige festligheter.

De som livnærer seg av jordbruk, er spesielt takknemlige for markens grøde. Gud påla faktisk Israels nasjon i fortiden å feire tre årlige høytider som var nær knyttet til innhøstningen. Tidlig om våren, under de usyrede brøds høytid, trådte israelittene fram for Gud med et kornband av førstegrøden av byggavlingen. Under ukehøytiden (pinsen) sent på våren ofret de brød som var bakt av førstegrøden av hvetehøsten. Senere på året kom innsamlingshøytiden, som markerte slutten på jordbruksåret i Israel. (2. Mosebok 23: 14—17) Disse høytidene var «hellige sammenkomster» og glederike begivenheter. — 3. Mosebok 23: 2; 5. Mosebok 16: 16.

Hvordan er det så med høsttakkefester i vår tid? Er de til Guds behag?

Hedenske innslag

En anglikansk prest i Cornwall i England traff i 1843 en beslutning om å blåse nytt liv i en middelaldersk skikk i forbindelse med feiringen av innhøstningen fordi han mislikte det verdslige preget ved de tradisjonelle høstfestene og drukkenskapen som var forbundet med festlighetene. Han benyttet noe av det første kornet som var høstet inn, til å bake brød til nattverden i sin kirke. Slik videreførte han Lammas-høytiden — en «kristen» høytid som etter noens mening stammet fra eldre tiders tilbedelse av den keltiske guden Lugh. Nåtidens høsttakkefest innenfor den anglikanske kirke har derved en hedensk opprinnelse.

Hvordan er det med andre seremonier som finner sted ved slutten av innhøstningsperioden? Ifølge Encyclopœdia Britannica kan mange av de skikkene som er spesielle for disse høytidene, spores tilbake til «den animistiske troen på kornånden eller kornmoderen». I noen strøk trodde jordbrukerne at det bodde en ånd i det siste kornneket som ble høstet. For å jage ut ånden slo de på kornet til det falt ned på bakken. Andre steder vevde de sammen noen blad av kornet og laget en «lykkebringende» korndukke som de tok vare på til tiden var inne til å så korn året etter. Da pløyde de kornet tilbake i jorden i håp om at dette skulle virke til velsignelse for den nye avlingen.

I noen legender blir innhøstningstiden forbundet med tilbedelse av den babylonske guden Tammuz, gemalen til fruktbarhetsgudinnen Istar. Det at det modne kornet ble skåret av, skulle svare til Tammuz’ brå død. Ifølge andre legender ble det også ofret mennesker under innhøstningen — en skikk som Jehova Gud avskyr. — 3. Mosebok 20: 2; Jeremia 7: 30, 31.

Hvordan ser Gud på høsttakkefester?

Guds handlemåte overfor fortidens Israel viste tydelig at Jehova, livets Skaper og Kilde, krevde udelt hengivenhet av sine tilbedere. (Salme 36: 9; Nahum 1: 2) Den skikken å gråte over guden Tammuz, som ble praktisert på profeten Esekiels tid, var en ’vederstyggelighet’ i Jehovas øyne. På grunn av denne skikken og andre urette religiøse kulthandlinger lukket Gud sine ører for disse falske tilbedernes bønner. — Esekiel 8: 6, 13, 14, 18.

La oss på den annen side se hva Jehova Gud påla israelittene å gjøre i forbindelse med innhøstningen. Under innsamlingshøytiden skulle de ha en høytidelig sammenkomst. Da skulle unge og gamle, rike og fattige bo i midlertidige boliger som var dekorert med friske blad fra prektige trær. Dette var en glederik tid for dem, men det var også en tid da de skulle minnes at Gud hadde utfridd deres forfedre av Egypt. — 3. Mosebok 23: 40—43.

Under israelittenes høytider ble det frambåret ofre for Jehova, den eneste sanne Gud. (5. Mosebok 8: 10—20) Når det gjelder de ovennevnte animistiske oppfatningene, så står det ikke noe sted i Bibelen noe om at jordbruksprodukter, for eksempel hvetekornband, har en sjel.a Og Bibelen viser tydelig at avgudsbilder er og blir livløse og uten evne til å snakke, se, høre, lukte, føle eller gi sine tilbedere noen som helst hjelp. — Salme 115: 5—8; Romerne 1: 23—25.

I vår tid er de kristne ikke underlagt den lovpakten som Gud inngikk med Israels nasjon i fortiden. Nei, Gud ’tok den bort ved å nagle den til Jesu torturpæl’. (Kolosserne 2: 13, 14) Jehovas tjenere i vår tid følger «Kristi lov» og tar med takknemlighet imot alt Gud skaffer til veie. — Galaterne 6: 2.

Apostelen Paulus sa rett ut at de jødiske høytidene var «en skygge av de ting som skulle komme», mens «virkeligheten hører Kristus til». (Kolosserne 2: 16, 17) Sanne kristne godtar derfor følgende bibelske resonnement: «De ting som nasjonene ofrer, ofrer de til demoner og ikke til Gud . . . Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demoners beger.» (1. Korinter 10: 20, 21) De kristne gir også akt på befalingen: «Hold opp med å røre det urene.» Har de høsttakkefester som blir holdt i ditt nabolag, noen tilknytning til hedenske eller urette religiøse skikker? Hvis de har det, kan mennesker som virkelig er kristne, unngå å mishage Jehova ved ikke å ha noe som helst å gjøre med en slik uren tilbedelse. — 2. Korinter 6: 17.

Når et takknemlig barn får en gave av sin far, hvem er det da barnet takker? En totalt fremmed eller sin far? Guds tilbedere retter hver dag inderlige bønner til Jehova, sin himmelske Far, og takker ham for hans store gavmildhet. — 2. Korinter 6: 18; 1. Tessaloniker 5: 17, 18.

[Fotnote]