Vær på vakt mot «epikureere»
«Han er så grei! Han lever etter høye moralske normer. Han verken røyker, misbruker narkotika eller banner. Han er faktisk greiere enn enkelte som påstår at de er kristne!»
HAR du hørt noen argumentere på denne måten for å forsvare at de dyrker upassende vennskap? Er en slik tankegang i samsvar med Bibelen? Et eksempel fra en kristen menighet i gammel tid kaster lys over saken.
I det første århundre kom apostelen Paulus med denne formaningen til menigheten i Korint: «Bli ikke villedet. Dårlig omgang ødelegger gode vaner.» Det er mulig at noen kristne pleide nær omgang med slike som var påvirket av gresk filosofi, deriblant epikureernes lære. Hvem var epikureerne? Hvorfor utgjorde de en åndelig fare for de kristne i Korint? Finnes det også i dag slike personer som vi må være på vakt mot? — 1. Korinter 15: 33.
Hvem var epikureerne?
Epikureerne var tilhengere av den greske filosofen Epikuros, som levde fra 341 til 270 f.v.t. Han lærte at livets eneste eller viktigste gode er å oppnå nytelse. Betyr dette at epikureerne fulgte en normløs, anstøtelig levemåte og hengav seg til fordervelige handlinger i en stadig søken etter fornøyelser? Overraskende nok var det ikke et slikt liv Epikuros anbefalte for tilhengerne sine. I stedet lærte han at den beste måten å oppnå nytelse på er å legge for dagen forsiktighet, mot, selvkontroll og rettferdighet. Det han gjorde seg til talsmann for, var ikke øyeblikkelig nytelse, men nytelse som varer hele livet. Derfor kan epikureerne ha virket ganske rettskafne sammenlignet med dem som praktiserte grov synd. — Jevnfør Titus 1: 12.
Omtrent lik kristendommen?
Hvis du hadde tilhørt menigheten i Korint i gammel tid, ville du da ha følt deg tiltrukket av epikureerne? Deres tilsynelatende høye moral fikk muligens noen til å trekke den slutning at de kristne trygt kunne omgås dem. Et argument korinterne kan ha brukt overfor seg selv, var at det så ut til å være paralleller mellom epikureiske normer og de normene som blir framholdt i Guds Ord.
Epikureerne viste for eksempel måtehold i sin søken etter fornøyelser. De la større vekt på å tilfredsstille sinnet enn på å tilfredsstille kjødet. Det en person spiste, var ikke så viktig som hans forhold til den han spiste sammen med. Epikureerne lot dessuten være å engasjere seg i politikk og begå skjulte overtredelser. Så lett det kan ha vært å tenke: «De ligner i grunnen mye på oss!»
Men lignet virkelig epikureerne på de første kristne? Så visst ikke. De som hadde godt oppøvde oppfatningsevner, kunne legge merke til betydningsfulle forskjeller. (Hebreerne 5: 14) Kan du? La oss se nærmere på Epikuros’ lære.
Epikureismens mørke sider
For å hjelpe folk til å overvinne frykten for gudene og for døden lærte Epikuros at gudene ikke er interessert i menneskene og ikke blander seg inn deres gjøremål. Ifølge Epikuros ble ikke universet skapt av gudene, og livet ble til ved et tilfelle. Var det ikke en tydelig motsetning mellom dette og Bibelens lære om at det er «én Gud», Skaperen, og at han har omsorg for sine menneskelige skapninger? — 1. Korinter 8: 6; Efeserne 4: 6; 1. Peter 5: 6, 7.
Epikuros lærte også at det ikke er noe liv etter døden. Dette kunne selvfølgelig ikke forenes med Bibelens lære om oppstandelsen. Så da apostelen Paulus talte på Areopagos, var sannsynligvis epikureerne blant dem som erklærte seg uenig med ham i synet på oppstandelsen. — Apostlenes gjerninger 17: 18, 31, 32; 1. Korinter 15: 12—14.
Det kan være at det farligste elementet i Epikuros’ filosofi også var det listigste. Fordi han avviste tanken om et liv etter døden, kom han til den konklusjon at et menneske bør leve så lykkelig som mulig i den korte tiden det har på jorden. Som vi har vært inne på, mente han ikke nødvendigvis at folk bør leve et syndig liv, men at de bør nyte livet her og nå, siden dette livet er alt vi har.
Epikuros mente derfor at man bør avholde seg fra å begå skjulte overtredelser, slik at man slipper å være redd for å bli oppdaget, en klar trussel mot den nåværende lykke. Han oppmuntret til måtehold for at man skal unngå de uheldige følgene av overdreven nytelse, et annet hinder for den nåværende lykke. Videre anbefalte han at man står i et godt forhold til andre, fordi det lønner seg å være gjenstand for deres gunstbevisninger. Det å unngå skjulte overtredelser, vise måtehold og dyrke vennskap er selvfølgelig bra i seg selv. Så hvorfor var Epikuros’ filosofi farlig for en kristen? Fordi hans råd var basert på en vantro tankegang: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» — 1. Korinter 15: 32.
Det er sant at Bibelen viser oss hvordan vi kan leve lykkelig her og nå. Men samtidig sier den: «Dere [skal] bevare dere selv i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet med evig liv for øye.» (Judas 21) Ja, Bibelen legger størst vekt på den evige framtid, ikke på en flyktig nåtid. En kristen er først og fremst opptatt av å tjene Gud, og når han setter Gud på førsteplassen, erfarer han glede og tilfredshet. På lignende måte lot Jesus sine egne personlige interesser være av underordnet betydning, og han brukte uselvisk sine krefter på å tjene Jehova og hjelpe folk. Han lærte sine disipler å gjøre godt mot andre, ikke i håp om å få gjengjeld, men av ekte kjærlighet til dem. Det er tydelig at epikureismen og kristendommen framhever helt forskjellige motiver. — Markus 12: 28—31; Lukas 6: 32—36; Galaterne 5: 14; Filipperne 2: 2—4.
En snikende fare
Selv om epikureerne la stor vekt på det å være lykkelig, var deres form for lykke i beste fall begrenset. Epikuros manglet «Jehovas glede» og kalte derfor livet en «bitter gave». (Nehemja 8: 10) Hvor lykkelige var ikke de første kristne i sammenligning! Jesus anbefalte ingen å leve et ulykkelig liv ved å nekte seg alt godt. Å følge hans kurs fører tvert imot til den største lykke. — Matteus 5: 3—12.
Enkelte av de kristne i Korint trodde muligens at de kunne omgås slike som var påvirket av epikureisk tankegang, uten å bringe sin tro i fare, men i så fall tok de feil. På den tiden da Paulus skrev sitt første brev til korinterne, hadde noen av dem allerede mistet troen på oppstandelsen. — 1. Korinter 15: 12—19.
Finnes det epikureere i dag?
Epikureismen forsvant i løpet av 300-tallet etter vår tidsregning, men også i dag finnes det personer som mener at vårt nåværende liv er alt vi har. De har liten eller ingen tro på Guds løfte om evig liv. Likevel følger noen av dem forholdsvis høye normer for oppførsel.
En kristen kan bli fristet til å inngå nær forbindelse med slike personer, kanskje fordi han mener at deres gode egenskaper berettiger vennskap. Men selv om vi ikke skal føle oss hevet over andre, må vi ha i tankene at all «dårlig omgang» — også omgang med slike som øver en mer snikende påvirkning — «ødelegger gode vaner».
Tanken om at vårt nåværende liv er alt vi har, dukker også opp på enkelte forretningsseminarer og i en del hjelp-deg-selv-bøker, romaner, filmer, TV-programmer og sanger. Kan en slik vantro komme til å øve en snikende påvirkning på oss selv om den ikke direkte fremmer en syndig livsførsel? Kan vi for eksempel bli så opptatt av å realisere oss selv at vi mister av syne stridsspørsmålet om Jehovas overherredømme? Kan vi få lyst til å ’ta det med ro’ i stedet for å ’ha rikelig å gjøre i Herrens gjerning’? Kan vi bli forledet til å tvile på at Jehovas normer er rettferdige og gagnlige? Vi må være på vakt mot både åpenlys umoral, vold og spiritisme og mot slike som er påvirket av verdslige synspunkter. — 1. Korinter 15: 58; Kolosserne 2: 8.
La oss derfor først og fremst omgås mennesker som helhjertet følger Jehovas rettledning. (Jesaja 48: 17) Når vi gjør det, får vi hjelp til å holde fast ved våre gode vaner. Vår tro blir styrket. Vi oppnår et lykkelig liv, ikke bare nå, men i all evighet. — Salme 26: 4, 5; Ordspråkene 13: 20.
[Bilde på side 24]
Epikuros lærte at gudene ikke er interessert i menneskene
[Rettigheter]
Gjengitt med tillatelse av British Museum