De gjorde Jehovas vilje

Elia opphøyer den sanne Gud

HAN var den mest ettersøkte mann i Israel. Han ville nesten helt sikkert bli drept hvis kongen fikk tak i ham. Hvem var denne ettersøkte mannen? Det var Jehovas profet Elia.

Kong Akab og hans hedenske hustru, Jesabel, hadde innført Ba’al-dyrkelse i Israel. På grunn av dette hadde Jehova ført tørke over landet, og det var nå på det fjerde året. Den rasende Jesabel ville at alle Jehovas profeter skulle drepes, men Akab var spesielt ute etter Elia. Det var Elia som hadde sagt til Akab mer enn tre år tidligere: «Det skal verken komme dugg eller regn i disse årene uten etter mitt ords befaling!» (1. Kongebok 17: 1) Og tørken vedvarte.

I denne farlige situasjonen fikk Elia denne befalingen fra Jehova: «Gå og vis deg for Akab, ettersom jeg har bestemt meg for å gi regn over landets overflate.» Med fare for sitt liv adlød Elia Jehovas befaling. — 1. Kongebok 18: 1, 2.

To motstandere møtes

«Er det deg, du som fører bannlysning over Israel?» spurte Akab da han fikk se Elia. «Jeg har ikke ført bannlysning over Israel,» svarte Elia frimodig, «men det har du og din fars hus gjort, for dere har forlatt Jehovas bud, og du har gitt deg til å følge Ba’alene.» Deretter gav Elia påbud om at hele Israel skulle kalles sammen på Karmel-fjellet, deriblant «de fire hundre og femti Ba’al-profetene og de fire hundre profetene for den hellige pælen». Og Elia sa til folkemengden: «Hvor lenge skal dere halte mellom to ulike meninger?a Hvis Jehova er den sanne Gud, så følg ham; men hvis det er Ba’al, så følg ham.» — 1. Kongebok 18: 17—21.

Folket sa ikke et ord. Kanskje innså de sin skyld fordi de hadde unnlatt å vise Jehova udelt hengivenhet. (2. Mosebok 20: 4, 5) Eller det kan være at de var blitt så brennemerket i sin samvittighet at de ikke så det som noen synd å dele sin lojalitet mellom Jehova og Ba’al. Hvordan det enn var, gav Elia folket påbud om å skaffe til veie to unge okser — den ene til Ba’al-profetene og den andre til ham selv. Begge oksene skulle gjøres klar til å ofres, men det skulle ikke tennes noen ild. «Dere skal påkalle deres guds navn,» sa Elia, «og jeg for min del skal påkalle Jehovas navn; og det skal skje at den sanne Gud som svarer med ild, er den sanne Gud.» — 1. Kongebok 18: 23, 24.

Jehova blir opphøyd

Ba’al-profetene begynte å «halte rundt det alteret som de hadde laget». Fra morgen til middag ropte de: «Ba’al, svar oss!» Men Ba’al svarte ikke. (1. Kongebok 18: 26) Da begynte Elia å spotte dem: «Rop av full hals; han er jo en gud.» (1. Kongebok 18: 27) Ba’al-profetene begynte til og med å rispe seg med dolker og med lanser — en skikk som ofte ble fulgt av hedninger for å vekke sine guders medynk.b — 1. Kongebok 18: 28.

Det var nå over middagstid, og Ba’al-dyrkerne fortsatte å «oppføre seg som profeter» — et uttrykk som i denne sammenheng overbringer tanken om det å oppføre seg på en opphisset måte og miste selvkontrollen. Til slutt, da det var blitt sent på ettermiddagen, sa Elia til hele folket: «Kom fram til meg.» Alle fulgte oppmerksomt med mens Elia gjenoppbygde Jehovas alter, gravde en grøft omkring det, delte den unge oksen opp i stykker og la den på alteret sammen med veden. Deretter ble oksen, alteret og veden grundig overhelt med vann, og grøften ble fylt med vann (dette var utvilsomt sjøvann som de hadde hentet i Middelhavet). Så bad Elia til Jehova: «La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er ved ditt ord jeg har gjort alle disse ting. Svar meg, Jehova, svar meg, så dette folket kan kjenne at du, Jehova, er den sanne Gud, og at du har vendt deres hjerte tilbake.» — 1. Kongebok 18: 29—37.

Plutselig falt det ild ned fra himmelen «og begynte å fortære brennofferet og veden og steinene og støvet; og vannet som var i grøften, slikket den opp». Folket, som så dette, kastet seg straks ned og sa: «Jehova er den sanne Gud! Jehova er den sanne Gud!» På Elias befaling ble Ba’al-profetene grepet og ført til Kisjon-elvedalen, hvor de ble henrettet. — 1. Kongebok 18: 38—40.

Hva vi kan lære

Elia utviste et mot som kan virke overmenneskelig. Likevel forsikrer bibelskribenten Jakob oss om at «Elia var et menneske med de samme følelser som vi». (Jakob 5: 17) Han ble ikke forskånet for å føle en viss grad av frykt og engstelse. Da for eksempel Jesabel senere sverget hevn over tapet av Ba’al-profetene, flyktet Elia og ropte så til Jehova i bønn: «Det er nok! Ta nå min sjel bort, Jehova.» — 1. Kongebok 19: 4.

Jehova tok ikke Elias sjel bort i døden. I stedet sørget han i sin barmhjertighet for at Elia fikk hjelp. (1. Kongebok 19: 5—8) Jehovas tjenere i dag kan være forvisset om at han vil gjøre det samme for dem hvis de opplever perioder med stor engstelse, kanskje som følge av at de møter motstand. Hvis de ber Jehova om hjelp, kan han gi dem «den kraft som er over det normale», slik at de, selv om de er «presset på alle måter», ikke skal bli ’så trengt at de ikke kan røre seg’. På den måten vil de få hjelp til å holde ut, slik Elia fikk. — 2. Korinter 4: 7, 8.

[Fotnoter]