Et solid grunnlag for optimisme i vår tid

HISTORIKEREN og sosiologen H. G. Wells, født i 1866, øvde sterk innflytelse på tenkningen i det 20. århundre. I sine skrifter gav han uttrykk for sin overbevisning om at tusenårsriket ville komme med vitenskapens frammarsj. Leksikonet Collier’s Encyclopedia minner om den «grenseløse optimisme» Wells var preget av under sitt uopphørlige arbeid for å fremme sin sak. Men det samme verket opplyser også at hans optimisme ble knust da den annen verdenskrig brøt ut.

Da Wells ble klar over at «vitenskapen kunne tjene det onde så vel som det gode, mistet han sin tro og ble grepet av pessimisme,» heter det i Chambers’s Biographical Dictionary. Hvorfor gikk det slik?

Wells’ tro og optimisme var helt og holdent basert på menneskelige bedrifter. Da han innså at menneskene ikke var i stand til å frambringe hans Utopia, hadde han ikke noe annet sted å vende seg. Hans fortvilelse førte raskt til pessimisme.

I vår tid har mange gjort samme erfaring av samme grunn. De bobler av optimisme når de er unge, men blir grepet av pessimisme etter hvert som de blir eldre. Det finnes også unge mennesker som oppgir det såkalt normale liv og hengir seg til narkotikamisbruk, promiskuitet og andre destruktive levemåter. Hva er løsningen? Tenk over følgende eksempler fra Bibelen og legg merke til det virkelige grunnlaget for optimisme — før og nå og i framtiden.

Abraham fikk lønn for sin optimisme

I 1943 f.v.t. drog Abraham fra Karan. Han krysset elven Eufrat og kom inn i Kanaans land. Abraham blir omtalt som «far til alle dem som har tro», og han tjener virkelig som et godt eksempel. — Romerne 4: 11.

Abraham hadde med seg Lot, sønn av Abrahams avdøde bror, og Lots familie. Da det senere ble hungersnød i landet, drog de to familiene til Egypt, og etter en tid reiste de sammen tilbake. På denne tiden hadde både Abraham og Lot samlet seg stor rikdom og store flokker med sauer og kveg. Da det oppstod trette mellom deres gjetere, tok Abraham et initiativ og sa: «Jeg ber deg, la det ikke fortsette å være trette mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine gjetere; vi menn er jo brødre. Står ikke hele landet til din rådighet? Vær snill og skill lag med meg. Hvis du går til venstre, så vil jeg gå til høyre; men hvis du går til høyre, så vil jeg gå til venstre.» — 1. Mosebok 13: 8, 9.

Siden Abraham var den eldste av dem, kunne han ha foreslått en løsning på saken som var til hans egen fordel, og Lot kunne av respekt for sin onkel ha kommet til å akseptere Abrahams valg. I stedet skjedde dette: «Da løftet Lot sine øyne og så at hele Jordan-distriktet overalt var et vannrikt område — det var før Jehova ødela Sodoma og Gomorra — som Jehovas hage, som Egypts land, like til Soar. Da valgte Lot seg hele Jordan-distriktet.» Etter å ha truffet et slikt valg hadde Lot god grunn til å være optimistisk. Men hvordan var det med Abraham? — 1. Mosebok 13: 10, 11.

Handlet Abraham ubetenksomt? Gjorde han noe som kunne gå ut over hans egen families trygghet? Nei. Abraham fikk mye igjen for sin positive og sjenerøse holdning. Jehova sa til Abraham: «Jeg ber deg, løft dine øyne og se fra det stedet hvor du er, mot nord og mot sør og mot øst og mot vest, for hele det landet som du ser — til deg og til din ætt skal jeg gi det inntil uavgrenset tid.» — 1. Mosebok 13: 14, 15.

Abrahams optimisme hvilte på et solid grunnlag. Den var basert på Guds løfte om at han skulle gjøre Abraham til en stor nasjon, og at ’alle jordens slekter visselig skulle velsigne seg ved hjelp av ham’. (1. Mosebok 12: 2—4, 7) Vi har også grunn til å være tillitsfulle, for vi vet at «Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud». — Romerne 8: 28.

To optimistiske speidere

Over 400 år senere stod Israels nasjon klar til å gå inn i Kanaan, ’et land som fløt med melk og honning’. (2. Mosebok 3: 8; 5. Mosebok 6: 3) Moses gav tolv høvdinger i oppdrag å ’utforske landet og komme tilbake med melding om den veien de skulle dra opp på, og de byene som de ville komme til’. (5. Mosebok 1: 22; 4. Mosebok 13: 2) Alle de tolv speiderne var enige i sin beskrivelse av landets velstand, men ti av dem kom med en pessimistisk rapport som skapte frykt i folkets hjerter. — 4. Mosebok 13: 31—33.

Josva og Kaleb kom derimot med en optimistisk melding til folket og gjorde sitt beste for å dempe deres frykt. Deres holdning og deres rapport vitnet om full tillit til Jehovas evne til å oppfylle sitt løfte om å føre dem tilbake til det lovte land, men de kom ingen vei. Tvert imot, «hele forsamlingen snakket om å steine dem». — 4. Mosebok 13: 30; 14: 6—10.

Moses oppfordret folket innstendig til å stole på Jehova, men de ville ikke høre. Fordi de ikke ville oppgi sin pessimistiske holdning, måtte hele nasjonen vandre omkring i ødemarken i 40 år. Av de tolv speiderne var det bare Josva og Kaleb som var optimister og ble belønnet for det. Hva bestod problemet egentlig i? Det bestod i mangel på tro, som viste seg ved at folket stolte på sin egen visdom. — 4. Mosebok 14: 26—30; Hebreerne 3: 7—12.

Jonas vankelmodighet

Jona levde i det niende århundre før vår tidsregning. Bibelen viser at han var en trofast profet for Jehova i tistammeriket Israel en gang i løpet av Jeroboam IIs regjeringstid. Likevel ville han ikke ta imot det oppdraget som bestod i å dra til Ninive og advare folk. Historikeren Josefus sier at Jona «foretrakk å stikke av» til Joppe. Der gikk han om bord i et skip som skulle til Tarsis, som sannsynligvis er det landet som nå kalles Spania. (Jona 1: 1—3) Grunnen til at Jona inntok en så pessimistisk holdning til dette oppdraget, blir forklart i Jona 4: 2.

Jona gikk til slutt med på å gjennomføre sin oppgave, men han ble ergerlig da folket i Ninive angret. Jehova gav ham da en fin leksjon i medlidenhet ved å få en flaskegresskarplante, som Jona hadde funnet skygge under, til å visne og dø. (Jona 4: 1—8) Den sorg Jona følte da planten gikk til grunne, burde heller ha vært rettet mot de 120 000 menneskene i Ninive som ikke visste «forskjell på høyre og venstre». — Jona 4: 11.

Hva kan vi lære av Jonas opplevelse? Jo, at det ikke er rom for pessimisme i forbindelse med den hellige tjeneste. Hvis vi tillitsfullt følger det vi forstår er Jehovas ledelse, vil vi oppnå gode resultater. — Ordspråkene 3: 5, 6.

Optimisme under motgang

«Vær ikke opphisset på grunn av dem som gjør ondt,» sa kong David. «Vær ikke misunnelig på dem som øver urettferdighet.» (Salme 37: 1) Dette er virkelig et forstandig råd, for vi er i dag omgitt av urettferdighet og svindel på alle kanter. — Forkynneren 8: 11.

Men selv om vi ikke misunner de urettferdige, kan det være lett å føle seg frustrert når vi ser at uskyldige mennesker lider på grunn av andres ondskap, eller når vi selv blir urettferdig behandlet. Slike erfaringer kan til og med føre til fortvilelse eller pessimisme. Hva bør vi gjøre når slike følelser kommer over oss? For det første må vi huske at de onde ikke kan regne med at gjengjeldelsen aldri vil komme. I Salme 37: 2 får vi denne forsikringen: «Som gress skal de [onde] visne i hast, og som grønt, nytt gress skal de svinne hen.»

Dessuten kan vi fortsette å gjøre godt og være optimistiske og vente på Jehova. Salmisten sa videre: «Vend deg bort fra det som er ondt, og gjør det som er godt, og bli boende til uavgrenset tid. For Jehova elsker rett, og han skal ikke forlate sine lojale.» — Salme 37: 27, 28.

Sann optimisme består

Hva kan vi så vente oss av framtiden? Åpenbaringsboken i Bibelen forteller oss om «ting som snart skal skje». Blant annet åpenbares en rytter på en ildfarget hest, som er et bilde på krig, som skal «ta freden bort fra jorden». — Åpenbaringen 1: 1; 6: 4.

En populær — og optimistisk — oppfatning i Storbritannia under den første verdenskrig gikk ut på at denne krigen ville være den siste større krigen. Den britiske statsmannen David Lloyd George var mer realistisk. Han sa i 1916: «Denne krigen er i likhet med neste krig en krig som skal gjøre slutt på krig.» (Uthevet av oss.) Han hadde rett. Under den annen verdenskrig skjøt våpenproduksjonen enda større fart, og det ble oppfunnet enda mer djevelske metoder til masseødeleggelse. Dette skjedde for over 50 år siden, og slutten på krig er fremdeles ikke i sikte.

I Åpenbaringsboken kan vi også lese om andre ryttere — symboler på hungersnød, pest og død. (Åpenbaringen 6: 5—8) Deres nærvær hentyder til andre sider ved tidenes tegn. — Matteus 24: 3—8.

Gir dette grunn til pessimisme? På ingen måte, for synet dreier seg også om «en hvit hest», og «han som satt på den, hadde en bue; og det ble gitt ham en krone, og han drog ut seirende og for å fullføre sin seier». (Åpenbaringen 6: 2) Her ser vi Jesus Kristus som en himmelsk konge som fjerner all ondskap under sitt ritt for å opprette fred og harmoni over hele verden.a

Da Jesus Kristus var på jorden som den framtidige kongen, lærte han sine disipler å be om dette riket. Du har kanskje også lært å be «Fadervår», Herrens bønn. I denne bønnen ber vi om at Guds rike må komme, og om at hans vilje må skje her på jorden som den skjer i himmelen. — Matteus 6: 9—13.

Jehova akter ikke å lappe på den nåværende tingenes ordning, men han vil fjerne den fullstendig ved hjelp av sin messianske konge, Kristus Jesus. Jehova sier hva han så skal gjøre: «Se, jeg skaper nye himler og en ny jord; og de tidligere ting skal ikke minnes, og de skal ikke stige opp i hjertet.» Under det himmelske rikes styre skal jorden bli et fredfylt og lykkelig hjem for menneskene, hvor det vil være en stadig glede å leve og arbeide. «Dere skal juble og glede dere for evig over det jeg skaper,» sier Jehova. «Sine henders verk kommer mine utvalgte til å bruke fullt ut.» (Jesaja 65: 17—22) Hvis du baserer ditt framtidshåp på dette pålitelige løftet, vil du ha all grunn til å være optimistisk — nå og for alltid.

[Fotnote]

[Bilde på side 4]

H. G. Wells

[Rettigheter]

Corbis-Bettmann