Enda flere blir nådd med det gode budskap
NÅR jeg tenkte på menneskene i mitt eget land, innså jeg at mange kjenner Jehovas vitner bare fra nyhetsmeldinger. Disse menneskene burde bli kontaktet, tenkte jeg, slik at de kan få vite hvem Jehovas vitner er, og hva de egentlig tror. Men hvordan kunne jeg være til hjelp? Mannen min er en kristen eldste, og han gav meg gode råd og forslag.
Vi fikk en god idé i artikkelen «Blad som gir praktisk hjelp» i Våkn opp! for 8. januar 1995. Artikkelen fortalte hvordan et av Jehovas vitner går fram: «Hun har gjort det til en regel å samle inn enkelte eldre numre av Våkn opp! som andre Jehovas vitner har hatt liggende hjemme. Så oppsøker hun forskjellige instanser og organisasjoner som hun tror kan ha spesiell interesse for noen av emnene.»
Med god hjelp av mannen min fikk jeg snart samlet inn flere hundre numre av bladene. Av disse bladene kunne jeg velge ut en rekke emner som kunne passe for dem som jeg ville prøve å kontakte.
Ved å bruke telefonkataloger og offentlige opptegnelser utarbeidet jeg en liste over sykehus, vandrerhjem og pleiehjem. Jeg skrev også opp innehavere av begravelsesbyråer, skoleinspektører og rådgivere, leger og tjenestemenn ved fengsler og embetsmenn ved domstoler. Listen min innbefattet dessuten ledere for institusjoner for alkoholikere og narkomane og for organisasjoner for miljøvern, uføre, krigsofre og ernæringsforskning. Jeg overså heller ikke sjefene ved sosialkontorer og familievernkontorer.
Hva skulle jeg si?
Det første jeg gjorde når jeg foretok et besøk, var å gjøre det helt klart hvem jeg var. Så nevnte jeg at mitt ærend bare ville ta noen få minutter.
Når jeg snakket med en ansvarshavende person, sa jeg: «Jeg er et av Jehovas vitner. Jeg er imidlertid ikke kommet hit for å ha en religiøs drøftelse, for det ville nok ikke passe så godt i arbeidstiden.» Vanligvis ble atmosfæren mer avslappet. Jeg forsøkte å tilpasse det jeg sa, til situasjonen og sa noe slikt som: «Det er to grunner til mitt besøk. Først ønsker jeg å gi uttrykk for min verdsettelse av det arbeid som blir organisert av ditt kontor. Det at noen bruker sin tid og sine krefter til fordel for allmennheten, bør ikke tas for gitt. Det fortjener virkelig ros.» Mange ganger ble den jeg sa dette til, overrasket.
Men nå lurte nok den jeg snakket med, hva den andre grunnen til mitt besøk var. Jeg fortsatte: «Den andre grunnen til mitt besøk er at jeg har plukket ut noen artikler i vårt internasjonale tidsskrift Våkn opp! som har å gjøre med den type arbeid du utfører, og de problemer som er forbundet med det. Jeg er sikker på at du vil like å lese om hvordan et internasjonalt tidsskrift ser på disse problemene. Jeg vil gjerne gi deg disse numrene av bladet.» Ofte fikk jeg høre at mine anstrengelser ble verdsatt.
Overraskende og oppmuntrende resultater
Når jeg brukte denne framgangsmåten, ble jeg tatt vennlig imot av de fleste. Bare én av 17 avslo tilbudet. Jeg hadde mange opplevelser som var både overraskende og oppmuntrende.
Et eksempel er en skoleinspektør som jeg traff etter å ha forsøkt fire ganger og ventet tålmodig. Han var en svært opptatt mann. Men han var likevel vennlig og snakket med meg en stund. Da jeg skulle til å gå, sa han: «Jeg setter virkelig pris på dine anstrengelser, og jeg kommer helt sikkert til å lese litteraturen din nøye.»
Ved en annen anledning oppsøkte jeg en distriktsdomstol hvor jeg møtte en av dommerne, en middelaldrende mann. Da jeg kom inn på kontoret hans, så han opp fra papirene sine, nokså irritert.
«Det er bare kontortid tirsdag formiddag, og da kan jeg gi opplysninger,» sa han bryskt.
«Jeg er lei for at jeg har kommet på et ubeleilig tidspunkt,» svarte jeg raskt og la til: «Jeg skal selvfølgelig komme tilbake en annen gang. Men mitt ærend er faktisk av privat karakter.»
Nå ble dommeren nysgjerrig. Han spurte i en mye vennligere tone hva jeg ville. Jeg gjentok at jeg ville komme tilbake på tirsdag.
«Vær så snill å sette deg,» insisterte han til min overraskelse. «Hva er det du vil?»
En livlig samtale fulgte, og han beklaget at han hadde vært så lite vennlig i begynnelsen, men han hadde vært så opptatt.
«Vet du hva jeg liker ved Jehovas vitner?» spurte dommeren etter en stund. «De har velfunderte prinsipper som de ikke viker fra. Hitler forsøkte alt han kunne, men Jehovas vitner gikk likevel ikke i krig.»
Da en søster og jeg kom inn på et annet kontor, gjenkjente sekretærene oss. Sjefssekretæren sa kjølig: «Sjefen tar aldri imot noen impliserte parter.»
«Men han vil ta imot oss,» sa jeg rolig, «for vi er Jehovas vitner. Vi kommer ikke for å be om noe, og vårt besøk vil ikke ta mer enn tre minutter.» Jeg bad inderlig i mitt hjerte: «Å, Jehova, vær så snill å la dette gå bra.»
Sekretæren svarte kjølig: «Ja vel, da, jeg skal prøve.» Så gikk hun. Etter et par minutter, som virket som en evighet for meg, kom hun tilbake sammen med sjefen. Uten å si noe viste han oss veien til kontoret sitt, som lå bortenfor to andre rom.
Etter hvert som vi snakket sammen, ble han mer og mer vennlig. Han tok villig imot de spesielle numrene av Våkn opp! da vi tilbød ham dem. Vi takket Jehova for denne muligheten til å avlegge et godt vitnesbyrd om hensikten med vårt arbeid.
Når jeg ser tilbake på alle de fantastiske opplevelsene jeg har hatt, forstår jeg bedre apostelen Peters ord: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Det er Guds vilje at mennesker av alle kulturer, tungemål og samfunnslag skal få muligheten til å kjenne hans vilje med menneskene og med jorden. — Innsendt.