De gjorde Jehovas vilje

Jesus sender ut 70 disipler

DET var om høsten i år 32, bare seks måneder før Jesus skulle dø. For å intensivere forkynnelsesarbeidet og for å fremme opplæringen av noen av disiplene utpekte Jesus 70 disipler og «sendte dem ut i forveien for seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle komme til». — Lukas 10: 1.a

Jesus sendte sine disipler ut «i forveien for seg», slik at folk raskere kunne vise om de var for eller imot Messias når Jesus selv kom. Men hvorfor sendte han dem ut «to og to»? Øyensynlig for at de skulle kunne oppmuntre hverandre når de møtte motstand.

For å understreke hvor presserende forkynnelsesarbeidet var, sa Jesus til sine etterfølgere: «Høsten er virkelig stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Lukas 10: 2) Det passet å sammenligne dette arbeidet med en høst, for enhver forsinkelse i innhøstingen kunne føre til at verdifull avling gikk tapt. Og hvis disiplene forsømte sitt forkynnelsesoppdrag, kunne dyrebare liv gå tapt. — Esekiel 33: 6.

Tjenere som ikke lot seg distrahere

Jesus gav sine disipler flere instrukser da han sa: «Ta ikke med pung eller matpose eller sandaler, og hils ikke på noen langs veien ved å omfavne dem.» (Lukas 10: 4) Det var vanlig at reisende ikke bare hadde med seg pung og mat, men at de også hadde med seg et ekstra par sandaler, ettersom såler kunne bli utslitt og snorer kunne ryke. Men Jesu disipler skulle ikke bekymre seg for slikt. De skulle derimot stole på at Jehova ville sørge for dem ved hjelp av deres landsmenn, israelittene, som pleide å vise gjestfrihet.

Hvorfor sa Jesus at hans disipler ikke skulle hilse på noen ved å omfavne dem? Skulle de være følelseskalde eller kanskje uhøflige? Nei, slett ikke! Det greske ordet aspạzomai, som betyr å hilse noen ved å omfavne dem, kan bety mer enn et høflig «hei» eller «god dag». Det kan også innbefatte de kyssene, omfavnelsene og den lange samtalen som var vanlig når to bekjente møttes. En bibelkommentator sier om dette: «Hilsener blant orientalere bestod ikke av et lite nikk eller et håndtrykk, slik de gjør blant oss. De ble utført ved mange omfavnelser, ved å bøye seg for hverandre og også ved å kaste seg ned på bakken. Alt dette tok mye tid.» (Jevnfør 2. Kongebok 4: 29.) Jesus hjalp på denne måten sine etterfølgere til å unngå unødvendige, om enn vanlige, forstyrrelser.

Til slutt sa Jesus til disiplene at når de gikk inn i et hus og ble ønsket velkommen, skulle de ’bli i det huset, og spise og drikke det de bød dem’. Men hvis de kom inn i en by og ikke ble tatt vel imot, skulle de «gå ut på dens brede gater og si: ’Selv støvet fra byen deres, som er blitt hengende ved føttene våre, børster vi av mot dere’». (Lukas 10: 7, 10, 11) Å børste eller riste støvet av føttene ville være et uttrykk for at disiplene på en fredelig måte forlot det huset eller den byen der de ikke ble tatt vel imot, og at de overlot dem som bodde der, til de følger det ville få for dem når Gud til slutt gikk til handling. Men de som tok vennlig imot Jesu disipler, ville bli velsignet. Jesus sa en annen gang til apostlene: «Den som tar imot dere, tar også imot meg, og den som tar imot meg, tar også imot ham som har utsendt meg. Og enhver som gir en av disse små bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er en disippel — jeg sier dere i sannhet: Han skal slett ikke miste sin lønn.» — Matteus 10: 40, 42.

Til lærdom for oss

Mer enn fem millioner Jehovas vitner over hele verden utfører nå oppdraget med å forkynne det gode budskap om Guds rike og å gjøre disipler. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) De forstår at de forkynner et presserende budskap. De bruker derfor tiden på best mulig måte og unngår forstyrrelser som vil hindre dem i å vie sitt viktige oppdrag den fulle oppmerksomhet.

Jehovas vitner forsøker å være vennlige overfor alle. Men de er ikke opptatt med tomt prat, og de engasjerer seg heller ikke i debatter om samfunnsspørsmål eller om denne verdens mislykkede forsøk på å korrigere urettferdighet. (Johannes 17: 16) De ønsker tvert imot å rette oppmerksomheten mot den eneste varige løsningen på menneskehetens problemer — Guds rike.

Som regel forkynner Jehovas vitner to og to. Kunne det ikke ha blitt utrettet mer hvis alle gikk hver for seg? Det er mulig. De kristne i dag innser imidlertid fordelene ved å forkynne side om side med en medtroende. Det gir en viss beskyttelse når de forkynner i farlige strøk. Det gjør det også mulig for nye forkynnere å dra nytte av mer erfarne forkynneres ferdigheter. Ja, begge kan bidra til en utveksling av oppmuntringer. — Ordspråkene 27: 17.

Forkynnelsesarbeidet er uten tvil det viktigste arbeidet som blir utført nå i «de siste dager». (2. Timoteus 3: 1) Jehovas vitner gleder seg over den støtte de får i det verdensomfattende brorskapet. Der kan de arbeide «side om side for troen på det gode budskap». — Filipperne 1: 27.

[Fotnote]